Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
1998
Forfattere
Tor J. Johansen J.J BrøndumSammendrag
Potetsorten Saturna ble dyrket i bøtter og observasjonskasser med glassvegger for å studere vekst og utvikling og for å få erfaring med dyrkingsteknikk og registreringsmetoder i laboratorium. Plantene, som ble dyrket ved 12 t dag og 12 t natt ved henholdsvis 18 og 12°C, spirte 24 dager etter setting og startet knolldanning omtrent 15 dager etter spiring. Destruktive analyser av fem planter ble foretatt syv ganger. Første gang var 43 dager etter spiring (omtrent 30 mm knollstørrelse) og siste 112 dager etter spiring (vekstavslutning). I denne analyseperioden økte knollavlingen sterkt den første tiden mens den var stabil de siste tre ukene. Tørrstoffprosenten økte i knollenes sterkeste vekstperiode men viste tendenser til en nedgang mot slutten. Frisk- og tørrvekt hos riset avtok i hele perioden. Biomassen hos røtter og stoloner holdt seg noenlunde konstant. Ved vekstslutt utgjorde knollene omtrent 85 prosent av den totale biomassen. Sukroseinnholdet i knollene (i %) viste en fallende tendens ved de første analysene men økte igjen de siste to ukene av vekstperioden. Innholdet av reduserende sukker (glukose og fruktose) avtok sterkt de første fire ukene av analyseperioden men var noenlunde stabilt fram mot vekstslutt. De viktigste dyrkingstekniske erfaringene viste at vanning i forhold til vannforbruk (vekt) var svært arbeidskrevende og at gjentatt handtering førte til en del skade på riset. Det var også vanskelig å observere knollutviklingen gjennom glassveggen i observasjonskassene på grunn av sterkest vekst hos de knollene som var skjult i jorda tett ved stengelbasis.
Sammendrag
Planteforsk Særheim forskingssenter startet i 1995 prosjektet "Studier av lebeltenes virkning på klima og planter". Målet var å undersøke virkningen av leskjermen på klima, og på avling og kvalitet for noen viktige jord- og hagebrukskulturer. Prosjektet, som ble finansiert av Planteforsk (ca. 75 % ) og Statens landbruksbank (ca. 25 %), ble gjennomført i henhold til prosjektplanen. Vindreduksjonen var omtrent 50 % i le inntil 20 ganger lehøyden (20 H) når vinden blåste vinkelrett på skjermen. Under slike forhold var luft- og jordtemperaturen høyest nær leskjermens leside. Bladtemperaturen var betydelig høyere (1 - 5,7° C) i le enn i vind, med størst utslag for leskjermen ved stor innstråling og sterk vind. Utslaget av le på avlingene varierte mye i de forslkellige forsøka. I noen forsøk økte avlingen med 30 % i le og produktkvaliteten var bedre sammenlignet med vindeksponerte ruter. Nær leskjermen kunne blomkål og jordbær høstes betydelig tidligere enn i større avstand fra leskjermen. I andre forsøk ble det funnet små eller ingen forskjeller i avling og produktkvalitet. De positive virkningene av le i områder der vind eller kaldluftstrømmer er framtredende, er ofte store. Dersom avlingen øker med bare 6 % som følge av et bedre lokalklima, kompenserer dette for avlingstapet ved at et 5 meter bredt belte av dyrkingsjord må avsettes til leplantingen (plasskravet til et tre-rekkers lebelte). I gjennomsnitt kan en som følge av le regne med minst 10 % avlingsøkning i et allsidig omløp. For enkelte kulturer, særlig de med store krav til klimaet, kan en regne med en betydelig større avlingsøkning ved bruk av lebelter.
Forfattere
G Guttormsen T.N UglandSammendrag
This paper deals with the effects of different sizes of potato seed tubers and different planting distances with the new early cultivar "Aksel". During 1997 and 1998 eight trials were carried out in southern Norway. Increasing the size of seed tubers from 60 to 80 or 100 gram gave higher total yield and yield with tubers >35 mm. This effect was removed when calculating net yield. The planting distance in rows had only a minor effect when using small seed tubers. With larger seed the total yield decreased with increasing planting distance. The yield value increased with increasing planting distance from 20 to 30 cm. With a low market price in 1997 it was a tendency to increasing yield value with increasing size of seed tubers, particular between 60 and 80 gram. Using 40 cm distance in the rows there was a low benefit of increased seed tubers size. As a mean for both years no significant effect of seed tuber size on yield value was shown. As a conclusion: When using cv, "Aksel" for growing early potatoes the size of the seed tubers should be at least 80 gram, and the minimum distance in rows 30 cm.
Forfattere
S Mygland G SynnevågSammendrag
Grønnsaksforskningen stilles i dag ovenfor nye krav med hensyn til å tilpasse forskningen til markedsbehov og finansieringsmuligheter. Innen Planteforsk som har ansvar for den anvendte grønnsakforskningen i Norge, er det forskningsinnsats ved Planteforsk avd. Kise og Planteforsk avd. Landvik. På Planteforsk Særheim og Planteforsk Njøs som tidligere dekket forskningsbehovet for Sør-Vestlandet er det ikke lenger forskere på dette fagfeltet. Innsatsområdet for grønnsaker og potet i Planteforsk har ansvar for å dekke behov og forskning i frilandsgrønnsaker også i denne delen av landet og sørge for at forskningen tilpasses markedsbehov og finansieringsmuligheter. Denne utredningen er laget for å klargjøre forskningsbehov og finansieringsmuligheter i regionen. Utredningen inneholder en oversikt over den FoU-virksomheten som drives på Sør-Vestlandet, samt en oversikt over aktuelle behov og ideer til nye prosjekter og eventuelle finansieringsmuligheter. FoU-virksomheten innen frilandsgrønnsaker i regionen foregår hovedsakelig gjennom forsøksringene. Det er Rogaland fylke og Jæren forsøksring som har den største aktiviteten. Når det gjelder prosjekter innen spesialproduksjoner som sopp- og urtedyrking dominerer de BU-finansierte prosjektene organisert gjennom fylkesgartnere i de ulike fylkene. I Rogaland ser fagmiljøet behov for FoU-virksomhet i regionen. Dette begrunnes med at det spesielle klimaet med fuktig høst og sterk vind, samt lette jordarter på store områder bidrar til spesielle problemer ved grønnsaksproduksjonen i distriktet. Når det gjelder ideer til nye FoU-oppgaver har det kommet mange ulike forslag til aktuelle prosjekt. Det er vanskeligere å finne mulige finansieringskilder. BU-midler er nevnt i denne forbindelse, men er kun aktuell som delfinansiering til enkelte av prosjektene. Utredningen viser at markedet ser behov for og etterspør mange ulike FoU-prosjekt. Fremtidig grønnsaksforskning må tilpasses dette markedsbehovet. Men for å kunne drive aktiv og omfattende grønnsaksforskning er finansieringmulighetene helt avgjørende. Å finne mulige finansieringskilder blir den store utfordringen fremover!
Forfattere
Gunnlaug Røthe Å BratbergSammendrag
I Troms er det ein del gardbrukarar som har lagt om bruka sine til økologisk drift. Tretten av desse brukarane vart i 1997 intervju (besøkt). Dette vart gjort for å få kjennskap til erfaringar og utfordringar ved ei omlegging til økologisk landbruk i Troms. Desse bruka omfattar mjølkeproduksjon på ku og geit, sauehald, kjøttproduksjon på storfé og dyrking av grønsaker og urter. Det generelle inntrykket er at avlingsnivået i eng vert redusert ved omlegging frå konven- sjonell til økologisk drift, men det er ingen dokumentasjon på kor stor avlingsnedgangen er. Grovfôrproduksjonen består i hovedsak av eng og grønfôr som dekkvekst. Avdråtten viser ikkje same nedgang som grovfôravlingane, men enkelte har problem med mjølkekvaliteten (smaksfeil). Helsetilstanden på dyra er ikkje vorten dårlegare som følge av omlegging til økologisk drift. Til grønsak- og urteproduksjonen er det vanskeleg å få tak i ubeisa frø i Noreg, og difor må mykje av frøet kjøpast frå Sverige. Ulike tiltak mot skadedyr blir brukt som f.eks. sam-planting og fiberduk dynka med kvitløksvatn. Dette fungerer godt mot gulrot- og kålfluge. Ingen av dei besøkte bruka syntes at økonomien er blitt dårlegare etter omlegging til økologisk landbruk. Omlegging til økologisk landbruk er ei utfordring og dei største utfordringane i grovfôr- produksjonen synest å vere og få til ei effektiv nitrogenfiksering og ei vellukka etablering av raudkløver i enga. Dessutan er det som regel ei utfordring i mjølkeproduksjonen både på ku og geit å få ned kraftfôrbruken utan at det går utover mjølkekvaliteten. Dyrking av korn til fôr kalla krossensilering der kornet vert treska ved gulmodning, krossa, tilsett ensileringsmiddel og lagt i silo eller storsekk er ein relativt ny metode i Noreg. Det er framleis få som nyttar metoden i Troms og Finnmark, men i Alta ser det ut til at kross-ensileringsmetoden kan verte ein vanleg dyrkingsmåte. Handtrekt børstereinskar kan vere eit alternativ i ugraskampen i radkulturar, dersom børste- reinskaren blir køyrt tidleg i forhold til utviklingstrinnet til ugraset og kulturen. Det gjenstår ein del utviklingsarbeid på børstereinskaren før han er tilfredsstillande funksjonell i dagens landbruk.
Forfattere
E EkebergSammendrag
Denne rapporten legger frem resultatene fra et forsøk med integrert dyrking av korn i 5 år på Det Kongelige Selskap for Norges Vel"s forsøksgård Hellerud, Skjetten. Det ble dyrket "Tyra" bygg i alle år. Feltet ble anlagt på glyfosatbehandlet timoteifrøeng høsten 1991. Jorda var siltig lettleire (20-25 % leir) og noe tørkesvak. Det var to gjentak og tre dyrkingssystemer: a) høstpløying, 10 kg nitrogen pr. dekar og aktivt plantevern, b) vårpløying, 8 kg nitrogen pr. dekar og redusert plantevern og c) upløyd, 8 kg nitrogen pr. dekar og redusert plantevern. Gjødsla ble gitt som fullgjødsel. Det pløyde areal hadde tradisjonell vårjordarbeiding, mens det upløyde ble sådd med direktesåmaskin. Første året ble det størst avling ved direktesåing på grunn av best spireforhold og best vekststart ved dette dyrkingssystemet. På arealet uten pløying ble det etter hvert mye kveke og knerevehale. Ved et uhell ble denne ikke godt nok bekjempet. Dette resulterte i svært dårlige avlinger på dette leddet i tredje og fjerde forsøksår, men kjemisk bekjempelse ga noe bedre forhold de siste forsøksårene. Høstpløying med 10 kg nitrogen pr. dekar og aktivt plantevern ga størst avlingstall i 1993 og 1995 uten at differansene var signifikante, mens vårpløying, 8 kg nitrogen pr. dekar og redusert plantevern ga størst avlingstall i 1994 og 1996 (ikke signifikant). I middel for alle 6 årene ble det 2 % større avling ved forsøksleddet vårpløying, 8 kg nitrogen pr. dekar og redusert plantevern enn ved forsøksleddet høstpløying, 10 kg nitrogen pr. dekar og aktivt plantevern. I middel for 4 år (1992, -93, -96 og -97) ble avlinga på upløyd jord 97 % i forhold til tradisjonell jordarbeiding. Kornkvaliteten, målt som tusenkornvekt og hektolitervekt, ble i middel for fire år lik for alle tre dyrkingssystemer. Det var imidlertid store årsforskjeller. På upløyd jord var kornkvaliteten best i 1992 og 1996 og dårligst i 1993 og 1995. Kornets proteininnhold var lavest ved upløyd i alle år med størst forskjell i 1992 og 1996. I middel var det 13,2 % ved høstpløying, 12,9 % ved vårpløying og 12,0 % ved upløyd. Jordreaksjonen i matjordlaget, målt fjerde forsøksår, var lavest uten pløying. Dette forsøksleddet hadde mest vann i sjiktet 0-20 cm våren 1992 og våren 1993.
Forfattere
Bjørn Molteberg Frank EngerSammendrag
Verdiprøving av gras til grøntanlegg er en forvaltningsoppgave som Planteforsk Apelsvoll forskingssenter gjennomfører på oppdrag fra og etter retningslinjer gitt av Statens landbrukstilsyn (Landbrukstilsynet). Hovedmålet med verdiprøvingen er å framskaffe forsøksresultater som skal danne grunnlaget for godkjenning av nye sorter for opptak på norsk sortsliste. Verdiprøvingen i grøntanlegg består av flerårige forsøk med et anleggsår og tre prøveår. Prøvingen forgår kontinuerlig med nyanlegg hvert 4. år. Det legges ut forsøk på fem av Planteforsk`s enheter; Holt (Nord-Norge), Kvithamar (Midt-Norge), Særheim (Sørvestlandet), Løken (Fjellbygdene på Østlandet) og Apelsvoll (Østlandet). På hvert sted legges ut et plenforsøk og et grasbakkeforsøk. I tillegg legges det på Kvithamar ut et green-forsøk med ekstra hyppig og kort klipping. All datainnlesing og resultatberegning foretas ved Apelsvoll forskingssenter. Igangværende forsøksserie startet opp i 1995 med nyanlegg av plen og grasbakke. Greenfeltet ble ikke etablert før i 1996. Sortene som er med i prøvingen er derfor ennå ikke ferdig testet, så vi presenterer her kun 2. plen- og grasbakkeår og 1. plenår for green. Plenfeltene blir klippet ned til 3-4 cm og stelt som ordinær plen, og gjødslingen ligger på 12-18 kg N pr. daa i fullgjødsel delt på 2-4 gjødslinger. Grasbakkefeltet skal være et ekstensivt grasareal. Disse feltene blir kun slått en gang midtsommers og eventuelt pusset på høsten. Grasbakkefeltene blir i hovedsak bare gjødslet ved såing, og de andre åra bare når det er nødvendig for å få en viss utvikling på graset, (evt. 0-6 kg N pr. daa i fullgjødsel). Greenfeltet blir klippet ned til 0,5-1,0 cm (lav) og 1,5-2,0 cm (høy) når graset er 1,5 og 3,0 cm høyt. Videre gjennomføres det svak og sterk gjødsling på greenfeltet fordelt på 5-6 gjødslinger med fullgjødsel 18-3-15. I 1997 var gjødslingen totalt 21 kg N pr. daa for leddet med svak gjødsling og 31 kg N for leddet med sterk gjødsling. Greenfeltet blir også regelmessig vannet. Med i prøvingen var det sorter innen artene: Fleråring (engelsk) raigras, stivsvingel, engkvein, rødsvingel og engrapp, totalt 60 stk..
Sammendrag
Vokterhunder (løse) på patrulje i kombinasjon med tilsyn er evaluert som forebyggende tiltak mot rovviltskader i tradisjonelt utmarksbeite med spredt beitemønster. Metoden krever ingen sosial binding mellom hund og sau. Tre hundeførere med hver sin pyreneerhund gikk nattpatrulje tre netter i uka, 5 timer pr natt gjennom hele beitesesongen, en i Amirfjell (200 dyr, 12 km2) og to i Krokafjell (680 dyr 25 km2) i Hattfjelldal kommune. Det ble brukt vokterhund i Amirfjell også i 1996. Tilsvarende tilsyn, men uten hund, ble opprettet i Vadfjell (kontroll, 926 sau, 30 km2). Gjennomsnittstall over totale tap på beite, hundenes atferd og kostnader knyttet til tiltaket ble registrert. Tapene i Amirfjell ble redusert fra 15% til 2% i 1996 og 3,6% i 1997, og i Krokafjell fra 7,2% til 3,8%. Tapet i kontrollområdet var 15,7%, hovedsakelig grunnet jerv. Hunden i Amirfjell jaget jerv og de to andre jaget rev, ellers ble ingen nær-konfrontasjoner med rovvilt registrert. Den ene hunden jaget sau ved flere anledninger og den hadde større jaktlyst enn ønsket, men konflikter opp mot vilt og bufe var generelt få. Resultatene indikerer at metoden har en klar forebyggende effekt. En fører med hund kan imidlertid ikke håndtere områder større enn 10-12 km2. Dersom tiltaket skal bli kostnadseffektivt sett i forhold til dagens erstatningsordninger, må en hund forebygge tapet av 65 lam i løpet av en sesong, hvilket er urealistisk. Nytteeffekten av tiltaket må imidlertid ses i et større samfunnsøkonomisk og etisk perspektiv.
Forfattere
E EkebergSammendrag
Ti 750 liter store plastkasser, med avløp i bunnen, ble fylt med siltig lettleire fra Nannestad, fem av kassene hadde bare undergrunnsjord mens fem kasser hadde matjord fra samme lokalitet i øvre 20 cm. Øvre jordlag ble iblandet slam fra Vestfjorden Avløpssamband (VEAS) i mengder tilsvarende 0, 1, 3, 5 og 63 t tørrstoff pr. dekar, med to gjentak. Vekstene var Gunilla bygg og Westerwoldsk Caramba raigras første året og Pernilla bygg de tre siste årene. Det kom 1930 l vann pr. kasse som nedbør i forsøksperioden. I tillegg ble det vannet med 230 l vann pr. kasse i tørkeperioder. Avrenninga ble målt til 420-480 l for de ulike kasser. Avrenningsvannet inneholdt henholdsvis 0,4 kg, 1,6 kg, 5,9 kg og 123 kg mer nitrogen pr. dekar enn referansekassene, tilsvarende 2,3 %, 2,8 %, 6,2 % og 10,3 % av det som var tilført kassene med slam. Det var mindre fosfor i avrenningsvannet med henholdsvis 0,08 kg, 0,30 kg, 0,43 kg og 0,31 kg mer enn referansekassene tilsvarende 0,9 %, 1,1 %, 0,9 % og 0,005 % av det som var tilført med slam. De 3 første årene var det stor virkning av slammet på avling og stoffinnhold i avlinga. Siste året var det fortsatt stor virkning av største slammengde. I middel for de tre siste årene var slamvirkningen 406 kg tørrstoff pr. dekar i middel for 1, 3 og 5 t slamtørrstoff pr. dekar på undergrunnsjord og 334 kg på matjord. Avlinga hadde tatt opp henholdsvis 15,6 kg, 21,7 kg, 35,7 kg og 64,1 kg mer nitrogen pr. dekar for de fire slammengder enn referansekassene, tilsvarende henholdsvis 82 %, 38 %, 38 % og 5,4 % av tilført nitrogen med slammet. Meropptaket ,av fosfor var henholdsvis 2,6 kg, 3,8 kg, 4,1 kg og 9,7 kg pr. dekar, tilsvarende 29 %, 14 %, 9 % og 1,7 % av det som var tilført med slammet. P-AL-tallene i øvre sjikt økte med økende slammengder. Analyser for kadmium i 1991 viste at største slammengde, 63 tonn tørrstoff pr. dekar, ga akkumulasjon i jorda og et lite meropptak i halmen. De andre slammengdene hadde liten eller ingen virkning på de målte størrelser
Forfattere
E EkebergSammendrag
Utråtnet slam fra Sarpsborg Renseanlegg (SR) og avvannet, 2 måneder gammelt slam fra Hedemarken Interkommunale Avløpssamband (HIAS) ble brukt i markforsøk på Kise i årene 1992 til 1994. Forsøksfeltet lå på gammel kulturjord, lettleire med 13 % leir og en god del stein. Jorda hadde tilfredsstillende pH og tilfredsstillende innhold av mold og plantenæringsstoffer, men var noe tørkesvak. Slammet ble spredd for hånd og frest inn i jorda første våren. I ettervirknings-årene ble jorda frest om våren etter at gjødsla var spredd på leddet som fikk kunstgjødsel hvert år (referanseleddet). Det ble dyrket bygg og raigras i alle år. I 1992, hvor juni var meget tørr, ble feltet vannet etter behov. Dette ga gode vekstvilkår og reddet forsøket fra å bli mindre verdifullt dette året. Analyser av slammet viste stor forskjell mellom slamtypene i innhold av nitrogen. HIAS-slammet som var lagret et par vårmåneder før spredning hadde omtrent doble mengder av både totalnitrogen og mineralisert nitrogen i tørrstoffet i forhold til slammet som var utråtnet. Da slammet ble porsjonert ut på tørrstoffbasis fikk derfor forsøksrutene med HIAS-slam doble mengder med nitrogen i forhold til slammet fra Sarpsborg. Dette ga seg utslag i alle målte størrelser i alle 3 årene. Forsøket viste at raigras utnyttet nitrogenet i slammet mye bedre enn korn. Årsaken er at kornet slutter å ta opp næring i modningsfasen i juli/august mens raigraset tar opp næringsstoffer helt til frosten setter inn. I forsøket ble det brukt 1, 3 og 5 t slamtørrstoff pr. dekar. For HIAS-slam var 3 t slamtørrstoff pr. dekar for sterk gjødsling første året til korn, mens raigraset tålte denne mengden. I ettervirkningsårene var det ingen problemer med for sterk vekst - heller ikke etter 5 t slamtørrstoff pr.dekar. Største mengde HIAS-slam ga stort innhold av nitrat i plantene og stort innhold i jorda etter høsting av kornet. Etter korn ble det målt 25,1 kg mineralisert nitrogen i sjiktet 0-60 cm høsten 1992 og 8,2 kg neste vår. Mye tyder på at differansen er forsvunnet med sigevannet i vinterhalvåret. De tilsvarende målte mengder etter raigras var henholdsvis 7,3 kg og 8,2 kg - altså ingen avrenning til undergrunnen der det ble dyrket raigras. Korn og jord ble analysert for kadmium, kvikksølv og bly. Det var ikke målbare verdier av kvikksølv og bly i kornet mens det var tendens til noe større verdier av kadmium ved største mengde HIAS-slam. I jorda var det målbare verdier av alle tre stoffer, og her ga det utråtna slammet fra Sarpsborg målbare verdier av kvikksølv.