Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2000
Forfattere
Marianne Bechmann Johannes Deelstra Hans Olav Eggestad Bjørn Kløve P. Stålnacke Stine Vandsemb (permisjon) Lillian ØygardenSammendrag
Erosjon og næringsstofftap overvåkes i en rekke mindre nedbørfelter som representerer ulik jordbruksdrift, klima og jordsmonn i Norge. Overvåkingsprogammet ble satt i gang 1992, men en del av nedbørfeltene har målinger fra midten av 80-tallet. Erosjon og næringsstofftap er beregnet for agrohydrologiske år, 1. mai 1999 30. april 2000. Året 1999/2000 var preget av generelt høye nitrogentap i Grimestadbekken, Vasshaglona og Hotrankanalen (10-12 kg N/dekar), mens det for de øvrige feltene var mindre enn 5 kg N/dekar. I kornfeltene på Østlandet var nitrogentapet 2-5 kg/dekar, som er på nivå med middeltapene for hele måleperioden. I nedbørfelt med overveiende grasdyrking varierte nitrogentapene fra 1-5 kg/dekar, størst i nedbørfelt med størst husdyrtetthet. Svært store fosfortap ble registrert i Grimestadbekken (1220 g/dekar) og Vasshaglona (720 g/dekar) i 1999/00. I Hotrankanalen var fosfortapet 430 g/dekar. I kornfeltene i Akershus varierte fosfortapet 120-340 g/dekar, mens det på Hedmarken var 40 g/dekar. I nedbørfelter med overveiende grasdyrking ble det registret fosfortap på 30-500 g/dekar i 1999/00. Nedbørfeltet med myrjord ga de største tapene. I 1999/00 er det også målt svært høye jordtap i Grimestadbekken (730 kg/dekar) og Vasshaglona (140 kg/dekar). I Skuterud-, Mørdrebekken og Hotrankanalen var jordtapet ca 260 kg/dekar, mens det i Naurstadbekken og Vasshaglona lå jordtapene på ca 130 kg/dekar. Jordtapene fra Rømua var meget lave (60 kg/dekar) i 1999/00, sammenlignet med andre felt i tilsvarende områder. Kolstad-, Time- og Volbubekken hadde jordtap på ca 10 kg/dekar. Vannkvaliteten i jordbrukspåvirkede innsjøer er klassifisert i intervallet mindre god til meget dårlig.
Forfattere
Richard Meadow J. Vandenberg A.M. SheltonSammendrag
Voksne kålfluer (Delia radicum L.) ble utsatt for tørre konidier av isolater fra flere Hyphomycetes sopp ved å sette fluene inn i sentrifugeringsrør med konidier, før de ble sluppet inn i små plastbur med netting. Dødlighet var registrert etter 48, 120 og 160 t. Et isolat av Beauveria bassiana (P89 fra Musca domestica) forårsaket den høyeste dødligheten etter 48 t, med 100% dødlighet og 100% infeksjon. I tillegg forårsaket isolat L90 (B. bassiana) og et isolat av Metarhizium anisopliae (ARSEF 2521) dødlig infeksjon i mer enn 50% av fluene.For å undersøke overføring av smittesporer var fluer satt inn i en liten beholder med en pulverformulering av B. bassiana (Mycotrol®) i bunnen. Fluene ble flyttet over til små plastbur med netting somhadde ubehandlede fluer i. Forsøket bekreftet at fluene kan overføre smitte til andre fluer. I et lignende forsøk ble en smittet flue satt i et bur med en ubehandlet flue. Etter at hver flue døde ble den fjernet og en ny ubehandlet flue var satt inn i buret. Dette viste at flue til flue smitte var mulig i en serie på minst seks fluer. Når hunnfluer ble utsatt for smitte og etterpå satt i små bur med hannfluer og eggleggingssubstrat ble det ingen egglegging. Nye undersøkelser er underveis til å utvikle et system hvor fluer tiltrekkes til en felle hvor de smittes med soppen som de skal spre videre til fluer i felt.
Forfattere
Åsmund Bjarte Erøy Trygve S. AamlidSammendrag
Som ledd i prosjektet "Frøavl av brytsukkerert" (1998-2000) ble det på Planteforsk Landvik i 1999 gjennomført to forsøk med ulike høstetider og tørkemetoder ved frøavl av den norske sorten "Aslaug". Samtidig ble det høsta frø i plasthus på Landvik og på friland hos frøavlere i Aust-Agder. I det første forsøket på Landvik ble ertene høsta til fire ulike tider fra 17.august (snaue 6 uker etter avsluttende blomstring på første nodium, 70% vann i frøa) til 10.september (23% vann i frøa). Ved hver høsting ble erteloa kjørt inn og lagt til tørking enten på kaldluftstørke eller varmluftstørke (30-35°C). I gjennomsnitt for de to tørketypene økte frøavling og tusenfrøvekt fram til 3.høstetid (3.september, 36% vann i frøa) for så å gå noe ned ved den siste høstetida. Mens spireevnen i varmluftstørka frø økte med utsatt høsting, ble den motsatte virkningen observert i frø tørka med kaldluft. Bare frø fra kombinasjonen første høstetid / kaldluft tilfredsstilte godkjenningskravet om minimum 80% spiring. Den viktigste årsaken til avtakende spireevne i kaldluftstørka frø var mer soppsmitte, og dermed flere abnorme spirer, jo seinere høstinga ble utført. I det andre forsøket på Landvik ble erteloa enten kutta ved rota eller svidd med dikvat ved 65% vann i frøa. Nedsviing med dikvat viste ingen fordel sammenlikna med kontrollruter uten kutting eller nedsviing, men kutting ved rota økte andelen normale spirer fra 67 til 80%, samtidig som frøavlinga ble redusert fra 260 til 242 kg/daa. Av samtlige ruter / frøpartier avla i 1999 ble den beste spireevnen, 88%, oppnådd i frø dyrka i plasthus. Dette skyldes først og fremst at ertene i plasthusa var skjerma for nedbør og dermed ble lite angrepet av soppsjukdommer. Ved prøvedyrking på friland var frøavlen mislykket for andre år på rad. For å få til en sikker frøforsyning av "Aslaug" brytsukkerert synes det nå klart at frøavlen enten bør foregå i veksthus eller flyttes til varmere og tørrere himmelstrøk (Middelhavsklima). Med mindre nye og effektive fungicider kommer på markedet vil frøavl av brytsukkerert neppe kunne bli en årssikker produksjon på friland i Norge.
Sammendrag
Eit dyrkingsproblem er at søtkirsebær-trea utan synlege sjukdomsteikn brått kan stagnera i vekst og døy endå om feltet har fått optimalt stell. For tida er det ingen konkrete rådgjerder for dyrkarane bortsett frå å planta nye tre i staden for dei som gjekk ut. Med finansiering frå Statens Landbruksbank har Planteforsk Ullensvang i samarbeid med Planteforsk Plantevernet gjennomført det eitt-årige prosjektet "Kartlegging av årsaker til tredaude i søtkirsebær" i 1999. Dette var eit oppdrag for Hardanger Frukt og Bær. Kartleggingsarbeidet var delt i to: 1. Kartlegging av 5 bruk som har problem med tredaude blant medlemene til Hardanger Frukt og Bær med utttak og analyse av nematode-, sopp-, virus- og jord- og bladprøvar saman med feltinspeksjonar. 2. Spørjeundersøking til søtkirsebærdyrkarar ved 5 fruktlager i Ullensvang om tilhøve som kan tenkjast å påverka tredaude i søtkirsebær . I desse fem søtkirsebærhagane, var næringstilstanden av makronæringsemne i jorda høg og delvis over det optimale. Ubalanse mellom næringsemna kan vera med og svekka trehelsa til trea. Grupper av rotnematodar som gjer skade på frukttrea var registrert i alle hagane og kan såleis vera medverkande til symptoma. Det var også mogeleg å relatera høge populajonar av rotsårnematodar til dårleg tilvekst og høge spiralnematodetal til tidlegare observasjonar av tredaude. Det vart ikkje påvist at ulike insekt, soppar, bakteriar eller virus var primærårsak til denne tredauden. Grundigare undersøkingar og då særleg av nematodar i jorda bør utførast vidare for å påvisa årsaker til denne tredauden i søtkirsebær og finna mogelege rådgjerder for å bekjempa dei ulike potensielle skadegjerarane. Spørjeundersøkinga viste at mange søtkirsebærdyrkarar meinte det var skilnad mellom kor utsette ulike sortar og grunnstammer var for tredauding i frukthagane. Gjenplanting på same arealet kort tid etter at det var rydda steinfruktplanting fremja tredauding. Lauvtrebarkbillen var årsak til tredaude, men då er diagnosen oftast enkel å stilla. Kulturmåten som gjødslings- og vatningspraksis verkar mindre inn, men vass-sig på trerøtene var negativt.
Forfattere
K.L. Bjerke Lars Sekse Eivind VangdalSammendrag
Folgefonn Fruktlager har dei siste åra bygt opp kjøleutstyr for å sikra effektiv fjerning av feltvarme frå søtkirsebær (vasskjøling), sorterings- og pakkemaskin (pakkeline) for å sikra einsarta og god kvalitet og gode lagerrom for å sikra god temperaturstyring under lagring. I 1997 og 1998 vart effektiviteten i anlegga granska av Planteforsk Ullensvang på oppdrag frå Folgefonn Fruktlager. I 1997 vart effektiviteten til anlegget for fjerning av feltvarme granska. Me fann at anlegget senka temperaturen 10-12°C i løpet av 6 minuttar. Men framleis var temperaturen i fruktene for høg i forhold til forventningane. Temperaturen burde ha lege på 2-3°C etter fjerning av feltvarme i vasstanken. Pakkelina vart òg testa for å finna ut om og kvar frukta vart påført skade. Resultata viste generelt liten skade, men ein liten auke i skadebilete fann stad i storleikssorteraren. Dette vart retta opp med polstringar. Me fann og at temperaturen inni fruktene auka med 6-8°C frå dei vart tekne ut frå kjølelageret til dei var ferdig sorterte og pakka. For å hindra nedbryting av fruktene ville det vore ein føremon å redusera tida fruktene oppheldt seg i sorterings- og pakkesalen. I 1998 vart det lagt mest vekt på å granska korleis bruken av utstyret verka inn på fruktkvaliteten og lagringsevna til frukta. Resultata viste at bruk av vatn både til fjerning av feltvarme og som ein del av ei ubrote kjølekjede i sorteringsanlegget er ei stor smittekjelde for sopp. 1998 var eit år med spesielt mykje smitte frå frukthagane. Tilsetjing av klor eller å nytta friskt sirkulerande vatn i støre grad gav mindre rotning.
Forfattere
Roar LinjordetSammendrag
Prosjektet har hatt som hovedmål å bygge et toppdekke som ut fra disponible materialer skulle gi et best mulig grunnlag for biologisk oksidasjon av metangassen som produseres i fyllinga. Toppdekket ble sammensatt av morenemasser og kompostert septikslam, med flishogd trevirke som strø. Septikslam og trevirke kan på denne måten utnyttes som råstoff istedet for å deponeres. Det ble målt opptil 7% metan i bunnen av toppdekket, men ubetydelige utslipp fra overflaten. I gunstige perioder kan toppdekket også virke som et sluk for atmosfærisk metan. De målinger og vurderinger som er gjennomført tyder på at metanutslippet bare utgjør en liten brøkdel av metanpotensialet i avfallet. Dagens praksis med daglig overdekking og tung komprimering gir svært tette avfallsmasser, som kombinert med høyt vanninnhold gir minimal luftinntrenging. Dette innebærer at anaerobe forhold kan opprettholdes i praktisk talt hele deponiet, hvilket betyr at temperaturen i deponiet ikke vil avvike vesentlig fra gjennomsnittlig omgivelsestemperatur. Nedbrytningen av avfallet foregår derfor antagelig ved en betydelig lavere temperatur og hastighet enn det som er forutsatt i SFTs beregningsmodell. Dette gir svært gode muligheter for at mesteparten av all metan som produseres skal kunne oksideres ved hjelp av et biologisk metanoksidasjonssjikt. En kan ikke se bort fra muligheten for at en omlegging av driftspraksis for å optimalisere mhp gassoppsamling og avfakling kan gi høyere metanutslipp. En mulig ulempe ved dagens drift er at sigevannsutslipp av organisk materiale, næringsstoffer og eventuelle miljøgifter kan bli høyere, men dette er ikke nærmere vurdert.
Forfattere
Svein Eilertsen Ivar Schjelderup Stein MathisenSammendrag
Dry matter (DM) production and nutritional quality of plants were recorded on an old meadow before, during and after it was grazed by reindeer (Rangifer tarandus tarandus; 15 reindeer ha-1) in the spring of 1996 and 1997 in northern Norway. Mean herbage harvest after 54 and 50 days of growth including 25 and 24 days of reindeer grazing was 1217±320 kg DM ha-1 in 1996 and 2297±495 kg DM ha-1 in 1997 respectively. On ungrazed old meadow, in contrast (P0.05). Crude protein content (% of DM) was 25 % early in the growing season in both 1996 and 1997. After 54 and 50 days of growth including 25 and 24 days of reindeer grazing, crude protein content was about 17 % of DM both in 1996 and 1997 respectively, compared with about 12 % of DM in ungrazed old meadow both years. In 1997, crude protein content was 13.3 % of DM after 50 days of growth including 7 days of reindeer grazing. The grazed and ungrazed old meadow contained about 20 % (of DM) water-soluble carbohydrates throughout the summer in both years. Mean plant cell wall content in ungrazed plants harvested after about 50 days, was higher (51.5 and 49.1 % of DM; P>0.05), compared to plant cell wall content in grazed meadow (49.0 and 46.4 % of DM) in 1996 and 1997 respectively. In vitro dry matter digestibility (%) of herbage harvest using rumen fluid from domestic ruminants, was about 10 % higher (73.4±0.30 and 75.7±0.28) in samples from grazed meadow compared to ungrazed meadow (66.2±0.93 and 65.4±1.19) in 1996 and 1997. Reindeer grazing old meadow in spring maintains the vegetation at a younger phenological stage during the growing season, when compared to ungrazed meadow. Therefore grazing increased the quality of the herbage, but decreased herbage harvest when exposed to high grazing intensity.
Sammendrag
Brassiceye traps baited with ethylisothiocyanate were modified and used to collect live adults of Delia radicum (L.) and Delia floralis (Fallén) (Diptera: Anthomyiidae) from the field to observe the prevalence of Entomophthora muscae (Cohn) Fresenius and Strongwellsea castrans Batko & Weiser. The traps were highly effective and selective for D. radicum and D. floralis. Of the flies identified, 98.4% in 1996 and 93.7% in 1997 were either D. radicum or D. floralis. In 1997 the maximum mean catch was as high as 82 flies per trap per day, and more than 80% of these were females. During both seasons E. muscae caused relatively high levels of mortality in adult populations of D. radicum and D. floralis. The fungus caused a total infection level of 17.9% in 1996 and 47.7% in 1997 with infection peaks of 82.4% in 1996 and 87.5% in 1997. Both years, a significant positive correlation was found between E. muscae prevalence and temperature. One infection peak was observed for S. castrans in 1996, and during that season the total S. castrans infection level was 18.0%. In 1997, the total S. castrans infection level was as low as 8.1%. There is no strong indication that the prevalence of E. muscae or S. castrans differs between either the fly species or sexes within species.
Forfattere
N. SyversenSammendrag
Internasjonalt har vegetasjonssoner langs vann og vassdrag vist seg å være et effektivt tiltak for å redusere overflateavrenning fra jordbruksarealer. Forsøk har imidlertid for det meste vært gjennomført over kort tid eller i land med andre klimatiske forhold. Det var derfor behov for å klarlegge renseeffekten til vegetasjonssoner i Norge. Det ble anlagt 3 avrenningsfelt i 1990-91 hvor effekten av vegetasjonssoner skulle undersøkes. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra disse forsøksfeltene og søker også å gi en status på dette fagfeltet i Norge. Målsettingen med prosjektet er 1) Undersøke langtidseffekter av vegetasjonssoner som rensetiltak 2) Klarlegge vegetasjonssoners evne til å holde tilbake og oppta næringsstoffer og sedimenter over tid med spesiell vekt på i hvilken grad sedimentasjon er en vedvarende prosess og 3) Finne optimal bredde på vegetasjonssonen. Resultatene viser at det ikke er noen synlig nedgang i renseeffekt over tid i vegetasjonssonen. Det er sannsynlig at avrenningsforhold gjeldende år påvirker renseeffekten sterkt. Dette gjelder både for næringssalter og partikler. Dette styrker hypotesen om at tidligere sedimentert materiale i vegetassjonssonen ikke vaskes ut ved en senere avrenningsepisode. Partikler er den parameter som har variert minst i renseeffekt over tid. Det anbefales 5-10 m brede vegetasjonssoner. Ved store avrenningsmengder ved forsenkninger i terrenget eller store hellingslengder, kan det være aktuelt å øke bredden til 15 m. Det er foreløpig ingen klar forskjell i renseeffekt mellom en vegetasjonssone bestående av trevegetasjon sammenlignet med grasvegetasjon. På bakgrunn av innledende forsøk om forskjellig vegetasjonstype, anbefales vegetasjonssoner bestående av tett undervegetasjon av gras med spredt planting av lysåpne løvtrær. Det var signifikant høyere renseeffekt i vegetasjonssone om sommeren med vegetasjon i sterk vekst kontra høsten med vissen vegetasjon. Renseeffekten for næringsstoffer i vegetasjonssonen avtok med økende avrenningsmengde tilført sonen. Det var ingen signifikant forskjell for partikler. Det var ingen forskjell i renseeffekt gjennom vegetasjonssona med forskjellig hellingsgrad. Det er sannsynlig at tettheten i vegetasjonsdekke hadde større betydning enn forskjell i hellingsgrad. Det var større infiltrasjonsevne i vegetasjonssonen sammenlignet med åker i overkant av sonen. Større infiltrasjonsevne reduserer andelen overflatestrømning gjennom sona.
Forfattere
Trygve S. Aamlid Åge Susort Åsmund Bjarte Erøy O. Hetland Gunhild Hommen Ole Skjævestad Peter Stanton Anne A. SteensohnSammendrag
Nedbørmåling med de to automatmålerne Geonor T-200 og Campbell vippekar ble sammenliknet med manuelle standardmålinger på Planteforsk Landvik (58°20"20" N, 8°31"25"Ø) i perioden mai-september 1994-1999. Geonor-måleren viste mange små negative eller positive timeverdier på dager uten nedbør, men dersom negative verdier ble korrigert på døgnbasis, var middelavviket fra de manuelle målingene bare 1% og ikke signifikant. I løpet av perioden gikk Geonor-måleren over fra å registrere for lite til å registrere for mye nedbør; dette understreker behovet for regelmessig ettersyn og kalibrering av denne målertypen. Med et middelavvik på 10% viste Campbell-vippekaret signifikant mer nedbør enn den manuelle standardmåleren gjennom hele måleperioden. For samtlige måneder i perioden 1994-1999 ble også månedsmiddeltemperaturen for Landvik beregnet enten som aritmetrisk middel av alle minuttverdier i måneden eller på grunnlag av døgnets minimumstemperatur, minuttverdier tre ganger pr døgn og Det norske meteorologiske institutts månedlige klimakoeffisienter (K-verdier) for Landvik. Resultatene viste et gjennomsnittsavvik på 0.3°C for månedene juli og august. For disse måneder er middeltemperaturer beregnet som aritmetriske midler med andre ord ikke uten videre sammenlignbare med temperaturnormalen 1961-90, som er beregnet på grunnlag av tidligere manuelle måleserier. For de andre månedene i året var det mindre, og som regel ikke signifikante, avvik mellom de ulike beregningsmåtene.