Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2002
Sammendrag
The susceptibility of Delia floralis eggs, neonates and larvae and the susceptibility of Galleria mellonella and Mamestra brassicae larvae to seven different Norwegian isolates of the insect pathogenic, hyphomycetous fungi Tolypocladium cylindrosporum, Metarhizium anisopliae and Beauveria bassiana, were investigated. Metarhizium anisopliae isolate ARSEF 5520 was highly virulent to G. mellonella larvae and caused 100% mortality when tested at a concentration of 3.6x106 conidia/ml. The same M. anisopliae isolate was not virulent to D. floralis larvae. Isolates of T. cylindrosporum, were equally virulent to G. mellonella and D. floralis causing up to 36.0% mortality of larvae. It is suspected, however, that the use of grated rutabaga as a food source in the D. floralis bioassay reduced the fungal virulence of both M. anisopliae and T. cylindrosporum to D. floralis. Among three T. cylindrosporum isolates tested at a concentration of 1.0x107 against eggs of D. floralis none of them reduced the hatching percentage. One isolate, ARSEF 5525 did, however, significantly reduce the longevity of neonates. Beauveria bassiana isolates ARSEF 5510 and ARSEF 5370 tested at a concentration of 1.0x107resulted in M. brassicae mortality levels of 70.0 and 55.0% respectively. The B. bassiana isolate ARSEF 5557, however, was not virulent to M. brassicae. Among the three isolates tested against M. brassicae the two virulent isolates produced a red pigment, probably oosporein, when cultured in Sabouraud dextrose agar.
Sammendrag
Prosjektet gjennomførte en vurdering av omfang og årsaker til forekomst av plantevernmidler i drikkevann fra private grunnvannsbrønner i et jordbruks-område. Denne vurderingen ble gjort ut fra jordsmonnegenskaper, sammensetning av dypere løsmasser, grunnvannsstrømning og hydrogeologi, vaskeplasser for sprøyteutstyr - agronomisk drift, simulering av grunnvannstrømning rundt en vaskeplass, simuleringer av diffus pesticidutlekking fra jordsmonnet og målinger av pesticid- og nitratinnhold i drikkevannet hos ti utvalgte husstander. Området ligger over et dypt fjellbasseng gjenfylt med løsavleiringer, først havavsatte og siden elveavsatte sedimenter tilført med Glomma. Grunnvannsdybden varierte fra 1.8 til 5.9 m under overflata. Årlig nydanning av grunnvann er ca 300 mm pr. år. Grunnvannet strømmer 40 cm/døgn ved en hydraulisk gradient på 0.2 %. Simuleringer viste at hydraulisk kort-slutning mellom vaskeplass og brønn øker med økende bruk av vaskeplassen og avtakende avstand mellom brønn og vaskeplass. Simuleringer med MACRO_DB viste bra samsvar mellom simulerte verdier for plantevernmidler i grunnvann på 4.2 m og målinger i drikke-vannet fra de ti utvalgte husstandene i prosjektet. Simuleringene viste økte konsentrasjoner av pesticider i grunnvannet med minkende avstand til grunnvannet. Risikokart / utlekkingskart utarbeidet ved å kombinere jordtype-kart med simulering av pesticidutlekking gir et godt visuelt bilde av risiko for grunnvannsforurensning. Tre prøvetakingsrunder av drikkevannet hos ti hustander påviste åtte forskjellige plantevernmidler eller nedbrytingsprodukter. Plantevern-midler ble påvist i drikkevannet hos åtte av de ti husstandene. På to av lokalitetene ble fire ulike plantevernmidler påvist i løpet av perioden. ETU ble funnet på én lokalitet (0.059-0.13 µg/l). Fem plantevernmidler ble påvist i konsentrasjoner over den tillatte grensen for drikkevann. I seks hustander var konsentrasjonen av plantevernmidlene i drikkevannet over tillatt grense. Mengden av plantevernmidler i drikkevannet øker med minkende avstand til vaskeplass. Konsentrasjonene av plantevernmidler i drikkevannet i løpet av prosjektperioden kan forklares som forurensning fra diffuse kilder, dvs avrenning fra arealer hvor plantevernmidler har vært i bruk med normal dose. Enkeltfunn med høye konsentrasjoner kan forklares som forurensning fra punktkilder.
Forfattere
Lars Nesheim Jørn Brønstad Steinar BøSammendrag
I åra 1995 til 1996 vart det i alt lagt ut 47 forsøksfelt med sortar av fleirårig raigras (Lolium perenne L.) ved Planteforsk-einingane Kvithamar og Vågønes og i forsøksringar i store delar av landet, med unnatak av Troms og Finnmark. Målet var å klarleggje dyrkingsområdet og dyrkingspotensialet for denne arten. Som målestokkar var det med tre mykje brukte sortar av engrapp (Poa pratensis L.), engsvingel (Festuca pratensis Huds.) og hundegras (Dactylis glomerata L.). Forsøksfelta vart anten slått 2-3 gonger (slåtteregime) eller 4-5 gonger (beiteregime). På felt til slått hadde sortane av fleirårig raigras klart dårlegare dekking om våren enn sortane av hundegras, engsvingel og engrapp i alle tre engår, men delen av sådd gras i første slått var like stor for raigras som for dei andre artane, med unnatak av det siste året. På felt med simulert beiting var også dekkinga av raigras dårlegare enn for dei andre artane, men skilnadene var langt mindre enn der det vart tatt to-tre slåttar. Hundegras og engsvingel gav større tørrstoffavling enn raigras på "slåttefelta". Der det vart hausta 4-5 gonger var avlinga av hundegras størst. Stor mengd N-gjødsel samanlikna med moderat gav dårlegare dekking av planter om våren både der det vart hausta til slått og til beiting. Avlingsutslaga for sterkare gjødsling var statistisk sikre i andre og tredje slått, med unntak for fjerde engår. Meiravlinga var relativt sett størst i tredje slått. Ved simulert beiting var det sikker avlingsauke etter sterkaste gjødsling ved dei fleste haustingane i første til tredje engår. Sortane av engsvingel, engrapp og hundegras hadde klart lågare innhald av vassløyselege karbohydrat og høgare innhald av NDF ved alle haustingar samanlikna med raigras. Sterk N- gjødsling reduserte innhaldet av vassløyselege karbohydrat med 1-2,5 prosenteiningar i høve til moderat gjødsling. Innhaldet av råprotein auka sikkert etter sterkaste gjødsling i første slåtten, medan meltegrad, fôreiningskonsentrasjon og innhald av fiber og oske var mindre påverka av gjødslinga.
Forfattere
Lars Nesheim Jørn BrønstadSammendrag
I åra 1996 til 1997 vart det i alt lagt ut 35 forsøksfelt med sortar av raisvingel (Festuca x Lolium hybridar) ved Planteforsk Kvithamar og i forsøksringar i store delar av landet, med unnatak av Troms og Finnmark. Målet med granskinga var å klarleggje dyrkingsområdet og dyrkingspotensialet for denne arten. Som målestokkar var det med to sortar av fleirårig raigras (Lolium perenne L.), ein engsvingelsort (Festuca pratensis Huds.) samt ei blanding av engsvingel og timotei (Phleum pratense L.). Forsøksfelta vart hausta 2-3 gonger i året i tre år. Raisvingelsorten Paulita hadde klart dårlegare dekking om våren i første året enn raisvingelsorten Prior og målestokksortane. I andre og tredje året var dekkinga av raisvingel og av "Tove" raigras mindre enn for "Fure" engsvingel og engsvingel/timotei-blandinga. I Midt- og Nord-Norge gav raisvingel- og raigrassortane større avling enn engsvingel i første året, medan blandinga med timotei og engsvingel produserte mest avling i andre og tredje året. "Paulita" gav større avling enn "Prior" i alle tre åra. Lenger sør i landet var avlingsskilnadene mindre eintydige. Innhaldet av råprotein var jamt over høgare i engsvingelsorten Fure enn i dei to raigrassortane, medan raisvingelsortane hadde råproteininnhald som låg mellom nivået i engsvingel og raigras. I alle slåttane var stort sett innhaldet av fiber lågare og meltegrad og fôreiningskonsentrasjon høgare i raigras og raisvingel enn i engsvingel i reinbestand og i blanding med timotei. Kvaliteten av "Paulita" og "Prior" var stort sett lik, men "Paulita" hadde klart høgare innhald av sukker enn "Prior". Engsvingel og timotei/engsvingel hadde lågast innhald av sukker, og skilnadene var særleg store i første slåtten. Resultata frå denne forsøksserien syner at raisvingelsortane Paulita og Prior ikkje er meir vinterherdige enn marknadssortar av fleirårig raigras. Fôrkvaliteten og avlingsmengda er heller ikkje betre. Det er difor ingen grunn til å tilrå bruk av "Paulita" og "Prior" i staden for sortar av fleirårig raigras.
Forfattere
Håvard EikemoSammendrag
To investigate the variability in Phytophthora cactorum, 44 isolates from different geographic locations were collected. The isolates originated from various plant species, but the majority were crown rot and leather rot isolates from strawberry. DNA was extracted from all isolates, and examined by AFLP using seven different primer combinations. The resulting dendrogram revealed that isolates from crown rot in strawberries from all locations showed a very low degree of variation, and were clearly separated from the more variable leather rot isolates (of strawberry fruits) and isolates from other hosts. The separation of isolates with and without the ability to cause crown rot was confirmed in a pathogenesis test on strawberry plants. Several methods of screening strawberry cultivars for resistance to Phytophthora cactorum were tested and evaluated in this study. The methods involved both fresh and cold stored plants, and either mycelium on agar or a zoospore suspension was used to inoculate wounded or unwounded plants. Also inoculation of detached leaves and inoculation of plants in vitro were tested as possible methods of screening for resistance. Several of these methods discriminated well between cultivars, but they varied in reproducibility and accuracy. The preferred method was inoculation of unwounded, cold stored plants with a zoospore suspension. It was the least laborious method, and the results were reproducible when the same cultivars were tested several times over several years. Sammendraget er redigert.
Forfattere
Å. Bjørnstad V. Patil A. Tekauz A.G. Marøy H. Skinnes A. Jensen Håkon A. Magnus J. MacKeySammendrag
Near-isogenic lines (NILs) with resistance for scald in seventh generation backcross with "Ingrid" as recurrent parent (RP) were tested with seven differential isolates of Rhynchosporium secalis in Norway and Canada. NILs of "Turk", "Brier", "CI 8162", "La Mesita", "Hispont", "Atlas 46", "Modoc", "Hudson", "Abyssinian", "Steudelli", and "CI 2222" also were evaluated for field reactions. The genetic characterization of the NILs (degree of isogeneity with Ingrid) and with each other was carried out. The molecular marker pattern shows that the backcrossing program has resulted in from 86.3 to 100% RP genome in the NILs, depending on the marker system. On an average, 96% RP genome was found in the NILs. There were certain consistent (pairwise) differences between the NILs and RP on chromosomes 3H and 7H. Both chromosomes are known to contain loci conferring resistance to R. secalis, indicating successful introgression from the donors into the NILs. Approximately two-thirds of the observed RP-NIL polymorphisms were linked to the assumed resistance in the NIL. Based on the marker and phenotypic analyses of the NILs, suggestions for a more appropriate and updated terminology of genes for resistance to R. secalis in barley are made. The proposed changes in nomenclature also indicate the differentials that areavailable as NILs and those lacking. Additional keywords: differential varieties, molecular markers, NILs, PCA, resistance genes.
Forfattere
VISHWANATH PATIL ÅSMUND BJØRNSTAD HÅKON MAGNUS JAMES MAC KEYSammendrag
Nær-isogene linjer (NILs) i BC7-generasjon for resistens mot grå øyeflekk (Rhynchosporium secalis Oudem. J.J. Davis) i bygg har blitt utviklet med - Ingrid" som tilbakekryssningsforelder (RP). Med utgangspunkt i 23 differensieringssorter og et klassisk tilbakekryssningsprogram med sykdomstesing fulgt av seleksjon for RP fenotype, er det utvalgt NILs fra 9 resistenskilder for analyse: "Turk", "Brier", "CI 8162", "La Mesita", "Hispont", "Atlas46", - Modoc", "Hudson" og Abyssinian. De 9 NILs ble krysset i et halv-diallelt opplegg. De nær-isogene linjer, deres F1 og F2 avkom ble tested sammen med resistenskildene og RP mot R. secalis-isolatene "4004" og "2" for å studere graden av dominans i hver enkelt NIL, alleli/kopling og dominansforhold mellom de nær-isogene linjene. Med isolat "4004" spaltet 13 av 36 kryssninger i F2-generasjonen. Et generelt forhold var at enten "Atlas46"-NIL eller "Hudson"-NIL var en av foreldrene. Dermed ser det ut til at 7 av de 9 linjene er alleliske, sannsynligvis ved Rrs1 kompleks locus på kromosom 7H og en er uavhengig av begge. Spalting med isolat "2" var vanskeligere å fastslå på grunn av et svakt resistensgen i RP som virket additivt med de andre resistensgenene og resulterte i en smalere fenotypisk spillerom. Graden av dominans/recessivitet avhang av kryssningene så vel som benyttet soppisolat. Generelt var generell kombinasjonsevne mye sterkere enn spesiell kombinasjonsevne.
Forfattere
Bjørn Molteberg Frank EngerSammendrag
Resultater av ferdig testede sorter i den offisielle verdiprøvingen i fôrvekster. Det var sorter innen artene timotei, hundegras, bladfaks, strandrør, engelsk raigras, hvitkløver og Westervoldsk raigras som var ferdig testet i 2001. Av totalt 24 prøvesorter er kun 4 sorter anbefalt godkjent (1 bladfaks, 1 strandrør, 1 flerårig raigras og 1 westervoldsk raigras). Verdiprøving av fôrvekster er en forvaltningsoppgave som Planteforsk Apelsvoll forskingssenter gjennomfører på oppdrag fra og etter retningslinjer gitt av Statens landbrukstilsyn (Landbrukstilsynet). Hovedmålet med verdiprøvingen i fôrvekster er å framskaffe forsøksresultater som skal danne grunnlaget for godkjenning av nye sorter for opptak på norsk sortsliste. Verdiprøvingen i fôrvekster er en kontinuerlig, ikke tidsavgrenset prøving, der de samme oppgavene gjentas fra år til år. Flerårige arter legges ut to ganger med tre registrerings- og høsteår etter hvert utlegg. Ettårige arter prøves i tre år. Artene blir som hovedregel prøvd i fem distrikter, Østlandet, Fjellbygdene, Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. Utlegging av forsøk, feltnotater i vekstsesongen og høsting av forsøkene gjennomføres i stor grad på Planteforsks resultatenheter, men det legges også en del felt i forsøksringer på Sør-Østlandet. All datainnlesing og resultatberegning foregår ved Apelsvoll forskingssenter. Siden dette er en kontinuerlig prøving, vil nye sorter komme med i prøving hvert år, og sorter som er ferdig prøvd, vil gå ut av prøvingen. Dette gjør at alle forsøksfelt har med sorter som har kommet med i prøvingen til ulik tid. I denne utredningen er kun sorter som er ferdig testet tatt med. I 2001 var det sorter innen artene timotei, hundegras, bladfaks, strandrør, engelsk raigras, hvitkløver og Westervoldsk raigras som var ferdig testet. I timotei ble feltene anlagt 1997 og 1998. Hundegras ble anlagt i 1996 og 1998, bladfaks i 1996 og 1998, strandrør i 1996 og 1998, engelsk raigras1996 og 1998 og hvitkløver ble anlagt i 1995 og 1998. Westervoldsk raigras ble anlagt i 1998, 1999 og 2001. I alt 24 sorter var ferdig testet og av disse er kun 4 anbefalt godkjent, (1 bladfaks, 1 strandrør, 1 flerårig raigras og 1 westervoldsk raigras).
Forfattere
Bjørn Molteberg Frank EngerSammendrag
Resultater av sorter som ikke er ferdig testet i den offisielle verdiprøvingen i fôrvekster. I 2001 var det sorter av følgende arter med i prøvingen: Timotei, engsvingel/raisvingel, flerårig (engelsk) raigras, rødkløver, hvitkløver, westervoldsk raigras, fôrvikker og fôrraps. Totalt var det 56 sorter som var under prøving, (ingen av disse var ferdig prøvd). I tillegg var det med 32 målesorter. Verdiprøving av fôrvekster er en forvaltningsoppgave som Planteforsk Apelsvoll forskingssenter gjennomfører på oppdrag fra og etter retningslinjer gitt av Statens landbrukstilsyn (Landbrukstilsynet). Hovedmålet med verdiprøvingen i fôrvekster er å framskaffe forsøksresultater som skal danne grunnlaget for godkjenning av nye sorter for opptak på norsk sortsliste. Verdiprøvingen i fôrvekster er en kontinuerlig, ikke tidsavgrenset prøving, der de samme oppgavene gjentas fra år til år. Flerårige arter legges ut to ganger med tre registrerings- og høsteår etter hvert utlegg. Ettårige arter prøves i tre år. Artene blir som hovedregel prøvd i fem distrikter, Østlandet, Fjellbygdene, Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. Utlegging av forsøk, feltnotater i vekstsesongen og høsting av forsøkene gjennomføres i stor grad på Planteforsks resultatenheter, men det legges også en del felt i forsøksringer på Sør-Østlandet. All datainnlesing og resultatberegning foregår ved Apelsvoll forskingssenter. Siden dette er en kontinuerlig prøving, vil nye sorter komme med i prøving hvert år, og sorter som er ferdig prøvd, vil gå ut av prøvingen. Dette gjør at alle forsøksfelt har med sorter som har kommet med i prøvingen til ulik tid. I denne utredningen er kun sorter som ikke er ferdig testet tatt med. I 2001 var det sorter av følgende arter med i prøvingen: Timotei, engsvingel/raisvingel, flerårig (engelsk) raigras, rødkløver, hvitkløver, westervoldsk raigras, fôrvikker og fôrraps. Totalt var det 56 sorter som var under prøving, (ingen av disse var ferdig prøvd). I tillegg var det med 32 målesorter.
Forfattere
Nina JohansenSammendrag
Det ble foretatt en undersøkelse av hvilke skadedyr og nyttedyr som forekom i utvalgte rosebed på universitetsområdet ved Universitetet i Oslo i vekstsesongen i 2001 og i et rosebed i parken ved Norges Landbrukshøgskole. Veksthusspinnmidd og rosebladlus var de viktigste skadedyrene i bedene på universitetsområdet ved UiO. Angrepet av begge artene ble vurdert som så stort at det ble sprøytet gjentatte ganger. Skadedyr som forekom mer tilfeldig og i lite omfang i bedene på universitetsområdet ved UiO var kålfly, trips, bl.a. rosetrips, rosebladveps, stor rosebladveps, liten rosebladveps, roseskuddveps, teger, mellus, viklere og frukttremidd. Det ble ikke funnet planteparasittære nematoder av betydning. Nyttedyrene som ble funnet var 3 arter bladlussnylteveps, bladlusgallmygg, marihøner, gulløye, blomsterflue, eggparasitten Trichogramma sp. og rovmidd. Det var nyttedyr til stede i alle bedene på universitetsområdet ved UiO. De forekom stort sett i lite omfang, og pga. sprøytingen var det vanskelig å si om de hadde noen effekt på nivået av skadedyrpopulasjonene. Rosebladlus var det viktigste skadedyret som ble funnet i bedet i NLH-parken. Rosebladlusa ble holdt under kontroll av snylteveps og bladlusgallmygg, og det var ikke nødvendig å sprøyte. Grønnsåpe hadde god effekt mot rosebladlus, men virkningen var kortvarig. Rent vann og Biospray ga svært varierende effekt. Halvparten til to tredjedeler av sprøytingene hadde liten eller ingen virkning. Karate 2,5 WG og Sumirody 10 FW hadde en viss effekt på veksthusspinnmidden, men virkningen var ikke god nok til å redusere populasjonen under et nivå som gir estetisk skade. Det var lite nyttedyr i bedet der det ble brukt Karate 2,5 WG, Sumirody 10 FW og Ortus 5 SC. Kort informasjon om de viktigste skadedyrene er utarbeidet og lagt ved denne rapporten.