Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2003
Forfattere
Birger VoldenSammendrag
Sju flerårige markforsøk ved Planteforsk Vågønes forskingsstasjon, Bodø, ble tilført fra 1 til 4 tonn tørrstoff pr. dekar av kompost av husholdningsavfall ved anlegg i gjenlegg med dekkvekst, eng og ettårig raigras. Komposten inneholdt ca. 2,2 % N, 1,1 % P og 1,1 % K i tørrstoff. Effekter av kompost i tilførselsåret og ettervirkninger i ett til tre år ble sammenlignet med mi-neralgjødsel alene eller i kombinasjon med kompost. Meravlingen i tilførselsåret tilsvarte 2-4 kg N pr. tonn komposttørrstoff, sammenlignet med Fullgjødselâ etter tilført N-mengde. Beregnet etter opptatt N i avlingen var virkningsgraden i tilførselsåret ca. 10 % av total-N i komposten ved to tonn kompost-tørrstoff pr. dekar. Andre året var ettervirkningen av komposten i middel ned mot 0,5 kg N i Fullgjød-sel pr. tonn tørrstoff, eller knapt 4 % av rest-N i komposten. I sum over 3-4 år vil ettervirkningen være av størrelsesorden 10 % av tilført N. Meropptaket av fosfor i avlingen utgjorde knapt én prosent av tilført mengde i komposten, og av kalium inntil 22 %. Forsøkene viste ellers at kompost har betydelig avlingseffekt over flere år når den blir supplert med nitrogen, delvis også med kalium. Innholdet av sink i komposten var over grensen for kvalitetsklasse I i to av tre partier. I avling-ene var innholdet lavt og økte lite med tilført kompost. Høgeste nivå etter største mengde kompost var 23 mg Zn pr. kg tørrstoff i korngrønnfôr, og 28 mg i grasmark. I jorda økte P-AL i sjiktet 0-20 cm med inntil 10 enheter på sandjord og 15 enheter på myrjord etter største kompostmengde. Merinnholdet av lett tilgjengelig P i jorda ned til 40 cm dybde tilsvarte inntil vel 60 % av tilført mengde på sandjord, og 75 % på myrjord. Ved tilsvarende beregninger for kalium ble det gjenfunnet ca. 50 % på sandjord og 65 % på myrjord. Komposten hadde pH rundt 8,5 og økte pH på sandjord med inntil 0,5 enheter i sjiktet 0-20 cm etter 4 tonn komposttørrstoff pr. dekar, og 0,3 pH-enheter på myrjord.
Sammendrag
I denne undersøkelsen ble det først sett på hvilken betydning ulike plantedeler av jordbær har som smittekilde for gråskimmel (Botrytis cinerea Pers. ex Fr.) i jordbærfelt. Det ble også tatt ut prøver av ugras, halm og jord. Prøvene ble tatt over 3 år hos 5 jordbærdyrkere i Sør-Norge. Alle overjordiske plantedeler av jordbær kunne være infisert av B. cinerea. De viktigste var visnende blad, døde blad og døde blomsterstilker. Smitte av gråskimmel fra halm, jord og planterester i jord var ubetydelig, mens visnende eller dødt tofrøblada ugras kunne være en viktig smittekilde. Videre ble det undersøkt hvilken betydning sklerotier (mørk klump av tettpakka, tjukkvegga soppmycel) har for overvintringen i forhold til ordinært mycel. Sklerotier utgjorde i gjennomsnitt 50% av smittepotensialet, men det varierte mye mellom år og felt (fra 5 til 99%). Sklerotier er antatt å være mer motstandsføre overfor fungicider enn vanlig soppmycel. Ved sprøyting høst og vår med fenheksamid var det klart redusert sporulering (konidiedanning). Det var mulig å redusere sprøytingen under blomstringen ved bruk av fenheksamid høst og vår, uten at avlingen ble vesentlig forringet i forhold til normal sprøyting. Tolylfluanid hadde ikke tilsvarende virkning som fenheksamid. I laboratorieforsøk var det klart redusert konidiedanning fra sklerotier behandlet med fenheksamid, mens det ikke var effekt av tolylfluanid. Konidier som var eksponerte for tolylfluanid, reduserte derimot spiringsevnen betydelig.
Sammendrag
I denne undersøkelsen ble det først sett på hvilken betydning ulike plantedeler av jordbær har som smittekilde for gråskimmel (Botrytis cinerea Pers. ex Fr.) i jordbærfelt. Det ble også tatt ut prøver av ugras, halm og jord. Prøvene ble tatt over 3 år hos 5 jordbærdyrkere i Sør-Norge. Alle overjordiske plantedeler av jordbær kunne være infisert av B. cinerea. De viktigste var visnende blad, døde blad og døde blomsterstilker. Smitte av gråskimmel fra halm, jord og planterester i jord var ubetydelig, mens visnende eller dødt tofrøblada ugras kunne være en viktig smittekilde. Videre ble det undersøkt hvilken betydning sklerotier (mørk klump av tettpakka, tjukkvegga soppmycel) har for overvintringen i forhold til ordinært mycel. Sklerotier utgjorde i gjennomsnitt 50% av smittepotensialet, men det varierte mye mellom år og felt (fra 5 til 99%). Sklerotier er antatt å være mer motstandsføre overfor fungicider enn vanlig soppmycel. Ved sprøyting høst og vår med fenheksamid var det klart redusert sporulering (konidiedanning). Det var mulig å redusere sprøytingen under blomstringen ved bruk av fenheksamid høst og vår, uten at avlingen ble vesentlig forringet i forhold til normal sprøyting. Tolylfluanid hadde ikke tilsvarende virkning som fenheksamid. I laboratorieforsøk var det klart redusert konidiedanning fra sklerotier behandlet med fenheksamid, mens det ikke var effekt av tolylfluanid. Konidier som var eksponerte for tolylfluanid, reduserte derimot spiringsevnen betydelig.
Forfattere
Arnfinn NesSammendrag
Sortsfosøka i jordbær siste året bekrefta at dei to nye sortane "Frida" og "Florence" er interessante samanlikna med eldre sortar. "Frida" er litt seinare enn hovudsorten "Korona" og gav god avling av svært store bær. Bæra rotn ein del, men betydeleg mindre enn "Korona". "Florence" er om lag ti dagar seinare enn "Korona" og har innfridd forventningane også i år. Ingen av sortane er enno prøvde som råstoff for industrien, men vi har god tru på at "Frida" har gode eigenskapar også som industribær, men dette må granskast nærare. Utprøvinga går vidare også neste år.
Sammendrag
I Holland og Belgia har produksjonsmetodene for bærproduksjon i hus endret seg betydelig de siste årene. Avlingene er blitt større, og de kan produsere bær lenger utover høsten. Viktige endringer er at produksjon av skudd og bær skjer adskilt, enten ved å produsere nye planter hvert år, eller ved å bruke et ekstra år på å få opp skudd på gamle planter. Uansett blir nye skudd fjernet under bærproduksjon. Dette fordyrer produksjonen, men samtidig blir problem med sykdom og skadedyr betydelig redusert. De har også oppnådd bedre resultat med kjølelagring av planter ved å senke temperaturen gradvis fra +2 C til -2 C gjennom hele kjøleperioden. Dette gir bedre bryting av sideskudd, og dermed mindre avlignsreduksjon ved lang kjølelagring.
Forfattere
Jan-Ole Skage H. StigersandSammendrag
Norsk institutt for skogforskning (Skogforsk) i Bergen etablerte i 1996 seks forsøk med 14 forskjellige treslag og provenienser i Nordland, Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal, Hordaland, Vest-Agder og Akershus. På Stigersand, Eidsvoll i Akershus hos forsøksvertene Solveig og Hans Stigersand var de første juletrærne klare for hogst allerede i 2001. Kun seks år etter planting var balsamedelgran, fraseredelgran og tre provenienser av serbergran store nok til at juletreutbyttet kunne vurderes. Balsamedelgran fra Minnesota i USA hadde 71 % utbytte, mens serbergran fra Sarajevo i Bosnia hadde 67 % utbytte. Med formklipping og regulering av høydeveksten kunne utbyttet vært høyere, men dette var det ikke anledning til på grunn av forsøkseriens formål og design. Imidlertid er doble topper blitt klippet en gang
Forfattere
Ingvild Austad Ann Norderhaug Mary Holmedal LosvikSammendrag
Kulturlandskapets store natur-, kultur- og opplevelsesverdier er resultat av landbruksaktivitet og matvareproduksjon gjennom flere tusen år. De største kulturlandskapsverdiene er gjerne knyttet til de små brukene og småskala-landskapet. Småskala-landbruket bygger i utgangspunktet på en mangesidig og spesialisert utnytting av naturressursene, og utfordringen må derfor bli å utvikle driftsformer som i større grad utnytter tidligere generasjoners kunnskap om naturgitte og økologiske forutsetninger. Synliggjøring av verdiene og kunnskap om dem kan gi småskala-landbruket supplerende legimitet i en tid da både subsidier og bygdeutviklingstiltak diskuteres, og avfolking av distriktene er en reell trussel.
Forfattere
Gustav Fystro Sigmund FjelltunSammendrag
Rapporteringsperioden 2002/2003 var sett under ett relativt varm (2,5 °C mot normalt 1,6 °C) og med mindre nedbør (517 mm) enn normalen (575 mm). Hele 98 % av jordbruksarealet var nyttet til eng og beite (inkludert gjenlegg). Dette er noe mer enn gjennomsnittet fra oppstart av målingene. Jordarbeiding på vel 20 % av arealet foregikk vesentlig på våren, og andel jordarbeidd areal er på linje med årlig gjennomsnitt fra oppstart av målingene. Gjødseltildelingen av nitrogen, fosfor og kalium (11,4, 1,7 og 7,4 kg per dekar jordbruksareal) i rapporteringsåret er redusert noe i feltet sammenlignet med tidligere år (i snitt 12,1, 1,8 og 8,3 kg per dekar). Generelt er det moderat/svak gjødsling i nedbørfeltet. Husdyrgjødsel utgjør en vesentlig del. Siden oppstart av målingene er enheter gjødseldyr i feltet gått ned over 30 % (kyr og sau). Vannføringen siste rapporteringsår var 217 mm mot gjennomsnittet på 293 mm i perioden 1993 til 2002. Liten vannføring har sammenheng med lite nedbør på høsten. Tap av nitrogen per dekar dyrka mark var 2,3 kg siste rapporteringsår, og dette er likt med gjennomsnittet for perioden 1993 til 2002. Snøsmelting på telefri jord kombinert med liten avrenning på høsten/vinteren medførte rekordhøye nitrogentap på våren 2003, og totale tap knyttet til snøsmelting var nær 85 % av totale tap i rapporteringsåret. Tap av fosfor per dekar dyrka mark var 12 g siste år mot gjennomsnittet på 42 g for perioden 1993 til 2002. Snøsmelting på telefri jord og liten overflateavrenning er forklaring på svært lave fosfortap dette året. Tap av suspendert tørrstoff per dekar dyrka mark var målt så lavt som 2,7 kg siste år, mot gjennomsnittet på 8,4 kg for perioden 1993 til 2002.
Forfattere
Bjørn Molteberg Frank EngerSammendrag
Dette er en forvaltningsoppgave som gjennomføres på oppdrag fra Statens landbrukstilsyn (Landbrukstilsynet). Målet er å framskaffe resultater for godkjenning av nye sorter for opptak på norsk sortsliste. Verdiprøvingen i gras til grøntanlegg består av flerårige forsøk med et anleggsår og tre prøveår. Prøvingen forgår kontinuerlig med nyanlegg hvert 4. år. Det legges ut forsøk på fem av Planteforsk sine enheter; Holt (Nord-Norge), Kvithamar (Midt-Norge), Særheim (Sørvestlandet), Løken (Fjellbygdene på Østlandet) og Apelsvoll (Østlandet). I denne forsøksperioden ble det på hvert sted anlagt et plenforsøk og et grasbakkeforsøk. I tillegg ble det på Kvithamar anlagt et ekstra plenforsøk med ekstra hyppig og kort klipping (her kalt "green-feltet"). Forsøksserien bestod av 6 arter og 52 sorter, hvorav 31 var under prøving, 20 var målesorter og 1 var utfylling-/demonstrasjon (kun i "green"). Av de 31 sortene som var under prøving er 16 anbefalt godkjent, (4 flerårig raigras, 1 stivsvingel, 6 rødsvingel, 4 engrapp og 1 sølvbunke).
Forfattere
N. SyversenSammendrag
Vegetasjonssoners renseeffekt på overflateavrenning fra jordbruksarealer er undersøkt i to forsøksfelt med 5 og 10 m brede vegetasjonssoner bestående av gras i leirjordsområder på Østlandet. Renseeffekten viste ingen nedadgående trend i perioden 1992-2003 for fosfor, partikler og organisk materiale, mens renseeffekten for nitrogen ble redusert over tid. Det var ingen forskjell i renseeffekt gjennom vegetasjonssona om tilførselsarealet til sona lå brakk eller var i omløp med korn. Enkeltepisoder har stor betydning for renseeffekten samme år. Det var en større andel organisk materiale og silt- og sandpartikler som ble tilbakeholdt i vegetasjonssona enn det som rant gjennom sona. Noe leirpartikler sedimenterte også i vegetasjonssona, sannsynligvis som aggregater. 80-90 % av overflateavrenningen skjer om vinteren. Andelen overflatevann i forhold til total avrenning utgjør trolig opp mot 50 %, noe som gjør vegetasjonssoner til et viktig tiltak for å redusere totalt stofftap fra jordbruksområder. Det er ingen forskjell i renseeffekt i % mellom sommer og vinter. Økende mengde partikler inn i sona, viste større tilbakeholdelse av partikler. Renseeffekten varierte fra 60-90 % for fosfor, nitrogen, partikler og organisk materiale.