Hopp til hovedinnholdet

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2008

Sammendrag

I 2000 vart dei norske sortane "Norild" engsvingel og "Knut" engrapp godkjende, etter verdiprøving med 2-3 gongers slått. Føremålet med forsøka som er presentert her var å undersøkje kva ulike sortar av engrapp og engsvingel yter under hausteopplegg med fleire slåttar. Eit opplegg med simulert beite vart samanlikna med eit slåtteregime i same forsøksfelt. Engrapp produserte mindre avling i første eng- og beiteår enn engsvingel på grunn av sein etablering, medan det var små skilnader i seinare år. Det er vanskeleg å konkludere med omsyn til avlingskvalitet fordi det var mykje usådde artar, særleg på engrapp-rutene, i det året det vart analysert prøver for fôrkvalitet.

Sammendrag

Bruk av forholdet N:P i høsta plantemateriale er lovande som ei tilnærming til eit system for vurdering av P-status for plantevekst. Inkludering av N er viktig for å relatere P-behovet hos plantene til ulike utvikligsstadier og ulike nivåer av N-forsyning. Det er behov for å undersøke nærmere hvordan P-status bør vurderes ved ulike nivåer av N-forsynig, både for situasjoner med mangel og luksusopptak av N. Videre undersøkelser trengs også for å se på forskjeller i responser mellom plantetyper og planter med ulike vekstmønstre, som for eksempel ved ulik utvikling mellom blad og stengel.

Sammendrag

Potetcystenematodene (PCN), Globodera spp., har stor økonomisk betydning nasjonalt og internasjonalt. Både gul PCN (G. rostochiensis) og hvit PCN (G. pallida) er karanteneskadegjørere som reguleres gjennom Matloven. Infeksjon med PCN fører til økte produksjons -kostnader, tap i eiendommens salgsverdi og økonomiske problem for potetindustrien. De samfunnsmessige konsekvensene er derfor mye større enn avlingstapet. Prosjektet ble gjennomført på jord smittet med hvit potetcystenematode (wPCN) hos Jorstein Ertsgård på Bakken gård i Stjørdal, Nord-Trøndelag. Det ble gjennomført like forsøk med 24 forsøksledd i hvert av tre år (2005-2007). Det ble tatt prøver av smittet jord hver vår og høst, respektivt i initialpopulasjon (Pi) og sluttpopulasjonen (Pf). Alle planlagte analyser med hensyn på smitteutvikling er gjennomførte og resultatene presenteres her. Sammenligning av PCN-formeringen innen hver behandling gjøres med kvoten Pf/Pi, oppformeringsfaktoren. Rekkefølgen mellom behandlingene i Pf/Pi-verdi, skiftet fra år til år, men i gjennomsnitt for alle behandlinger var det en kraftig nedgang fra 2005 til 2006, mens det igjen var en økning i 2007. Økningen i 2007 skyldtes for en stor del en unormalt kraftig oppblomstring av nematodesmitte i fangpotet på høsten. Dersom man ser på endring av sluttpopulasjonen (Pf) i prosent for hver behandling i forhold til kontroll (mottakelig potetsort "Laila"), så var det en kraftig nedgang i smitteprosent fra 2005 til 2006 og en ytterligere nedgang til 2007. Mengde smitte i kontrollbehandlingen holdt seg høy i hele forsøksperioden og nivået var høyest høsten 2007. Jord med fangpotet hadde klart mindre nematoder enn potet, bladfaks, timotei og raigras i 2006, men kom bare bedre ut enn kontroll i 2007. Tilsetting av avfallsproduktene syltetøy, potetrasp, beinmel og et biologisk middel ga ikke bedre resultater enn brakklegging, og regnes derfor som uaktuelle som eneste behandling mot wPCN. Når man sammenligner nematodepopulasjonens endring i middel av alle år så var det forskjell mellom dyrkingsaktuelle vekster. Hvitløk, bringebær og hodekål hadde lavere smitteprosent i forhold til potet, enn bygg, kepaløk, engkvein, høsthvete, jordbær, bladfaks, raigras og rose, og de tre siste vekstene kom spesielt dårlig ut med hensyn til smittenedgangen. Dersom man ser på smittenedgangen innen hver vekst var hvitløk og bringebær bedre enn engkvein, raigras, rødsvingel og rose. Jordbær var bedre enn raigras, rose og engkvein, mens hodekål var bedre enn raigras og rose. På grunnlag av dette vil de mest aktuelle vekstene for dyrking være hvitløk, bringebær, hodekål, bygg, kepaløk og rødsvingel. Raigras og rose bør unngås om man ønsker en rask reduksjon av smitten. Avfallsprodukter som beinmel, potetrasp og syltetøy kan brukes som tilsetning til jorden i forbindelse med dyrking av aktuelle vekster uten å forverre smittesituasjonen. Prosjektet har gitt et første innblikk i smitteendring som resultat av dyrkingstiltak, og vil på sikt være en viktig dokumentasjon som kan utløse målrettede nye prosjekter på området.

Sammendrag

Foredrag om bruk av ymse grasartar til ulike føremål, som fôr, som biobrensel og til bruk på grøntanlegg som forballbanar

Sammendrag

Foredrag om drift av eng og beite på sauebruk

Sammendrag

Foredrag om berging og utnytting av halm og om dyrking og hausting av strandrøyr til biobrensel

Sammendrag

Forsøk med tilførsle av kalium i økologisk engdyrking på torv- og mineraljord syner at det er svært viktig at ta omsyn til jordtype i tillegg til verdiar av syreløyseleg-K, når trong for ekstra kaliumtilførsle skal vurderast. Hjå engvokstrane våre er kalium (K) det plantenæringsstoffet som krevst i størst mengde ved sida av nitrogen (N). Torv og moldjord er frå naturen si side fattig på kalium. Mineraljord syner større variasjon med omsyn til innhald av K. Kjennskap til jordarten ein driv på er såleis viktig for å sikre god avling, og bevare ynskjeleg plantesetnad i enga.

Sammendrag

I perioden 1999-2008 har det i regi av Bioforsk Vest Fureneset vore lagt ut fem forsøksfelt på ulike jordartar med moderat kaliuminnhald. Målet med forsøka har vore å klarleggje trongen for ekstra kaliumtilførsle ved økologisk produksjon av grovfôr på jordtypar med avgrensa K-forsyning. Resultata frå torvjord på Vestlandet syner at det er trong for årleg K-tilførsel utover det som vert tilført i 3t gylle om ein skal halde oppe god avling og plantesetnad. Mineraljord har svært ulik evne til å frigje kalium. Jord med høge verdiar av syreløyseleg-K (K-HNO3) frigjev kalium (K). Jord rik på mørk glimmer (biotitt) som i område med fyllitt grunn har særskilt god evne til å frigje K sjølv om K-HNO3 verdien er moderat. Felta med mineralske jordartar syner at forsyningsevna av kalium er betre på denne jordtypen trass i moderate måleverdiar for K-HNO3, og ein kan her vente at forsyninga frå jord og gjødsel er tilstrekkeleg til å dekke K-trongen til engvokstrane