Vil bidra til mer klimavennlig sauehold på Sardinia

Sardinia er med sine 24 000 km² den nest største øya i Middelhavet. Den idylliske øya er omtrent på størrelse med Viken fylke. I tusenvis av år har Sardinia spesialisert seg på saueavl, og øya er i dag et av de områdene i verden med høyest sauetetthet. Her beiter det i dag mer enn tre millioner sauer, nesten halvparten av alle sauene i Italia. I Norge har vi til sammenligning rundt to millioner sauer på beite.

Sardinia er en fjellrik øy med stort beitepotensiale, særlig i høylandet. Lavlandet på sin side tilbyr fruktbar jord som er godt egnet, både som beite og til intensivt jordbruk. Med så mange sauer på et relativt begrenset område, må dyra imidlertid tilleggsfôres, både med grovfôr og kraftfôr, for at de skal få nok mat.

Nord-Norge og Sardinia representerer ulike klimasoner og ulike produksjonssystemer. Sauene i Norges brukes primært til produksjon av kjøtt og ull, mens sauene på Sardinia primært brukes til melkeproduksjon. Likevel har forskerne funnet overføringsverdi og læringsmuligheter på tvers av ulikhetene.

Utveksler kunnskap om klimagass fra beitedyr

I 2022 reiste prosjektleder Vibeke Lind og forskningstekniker Jon Asbjørn Johnsen til Sardinia. Målet var å utveksle erfaringer med italienske forskere om en mer klimavennlig sauedrift, og å gi direkte veiledning i klimagassmåling fra sau på beite.

– Vi har gjort oss mange nyttige erfaringer som det er verdt å dele, forteller Lind.

I de senere år har hun vært opptatt av å styrke NIBIOs kompetanse på å måle klimagassutslipp fra sau. Fra NIBIO Tjøtta ledet hun det første forskningsprosjektet i Norge med respirasjonskammer for klimagassmåling av sauer. I tillegg har forskerne gjennomført målinger på beite ved hjelp av den såkalte SF₆-metoden, en metode der dyra har hatt på seg grime med gassmåler som samler opp gassutslipp fra sauens rap.

– SF₆-metoden på beitende dyr har vist seg å gi målinger som samsvarer godt med kontrollerte målinger i respirasjonskammer, forteller Lind.

– De ulike metodene har sine fordeler og ulemper. Målinger gjort i respirasjonskammer begrenser sauenes naturlige beiteatferd. På den annen side får vi dårligere kontroll over fôrinntaket hos sauer som beiter fritt. I forsøkene på Tjøtta tok vi fôrprøver fra innhegningene som sauene ble sluppet ut på. Dette ga grunnlag for å se fôranalyser i sammenheng med målt metangassutslipp.

– Vår hypotese er at beitedyra slipper ut mindre klimagasser når de beiter enn når de fôres i fjøset, sier Lind.

Utvikling i beitenæringa

På Sardinia, som i Norge, har det vært en gradvis utvikling i beitenæringa mot en mer effektiv drift. Sauene holdes gjerne nede i lavlandet i stedet for å beite i fjellområdene. Det medfører mye gjengroing, ikke helt ulikt det vi ser i Norge.

– På Sardinia er det tradisjon å snu jorda hvert år for grasproduksjon til beitedyra. Dette betyr mer bruk av gjødsel, mer bearbeiding og mer maskinkjøring på jorda. Alt dette bidrar til mer klimagassutslipp fra jorda, sammenlignet med bruk av flerårige fôrplanter og at jorda vendes hvert tredje år. I et slikt driftssystem er innblanding av engbelgvekster som kløver viktig, sier Lind.

På sitt besøk til Sardinia i 2022, hadde Lind og Johnsen med seg SF₆-målere. Gjennom samarbeidet fikk de lokale forskerne opplæring i metoden for måling av utslipp fra sauer på beite på ettårige og flerårige beiteområder.

– Måling av klimagasser fra dyr i utmark/fjellområder er vanskelig. Vi ønsker å fortsette samarbeidet med forskerne på Sardinia. Vi har tro på at dette vil gi oss viktig kunnskap om klimagassmålinger fra sau under ulike driftssystemer til nytte både nasjonalt og internasjonalt, avslutter Lind.