Reinsdyr på vinterbeite – hvor stor skade gjør de på innmarka?

Reinsdyr lever ute hele året og utnytter de naturlige beiteressursene de finner. Reindrifta har beiterett i utmarka i de samiske reinbeiteområdene, men ikke på innmark. I praksis kan dette imidlertid være vanskelig å håndheve.

I Reindriftslovens § 28, står det at «Reinen skal holdes under slikt tilsyn at den så vidt mulig hindres fra å volde skade, [eller] komme utenfor lovlig beiteområde». Men selv om reinen jages bort fra innmarka eller flyttes lagt unna, kan flokken raskt trekke tilbake til den fristende mattilgangen.

Inngjerding er effektivt, men koster mye penger. Derfor er det det mange steder ikke vanlig praksis å gjerde inn innmarka.

Lite forskning gjort på innmark

Inger Hansen er forsker ved NIBIO Tjøtta og leder for Norsk viltskadesenter. I over 20 år har hun og kolleger ved viltskadesentret jobbet med konflikten mellom rovvilt og bufe, samt ulike skader påført av hjortedyr på innmark.

Dønna kommune er en øy på Helgelandskysten, sør i Nordland. Her er det generelt lite snø om vinteren, noe som gjør det til et godt egnet vinterbeiteområde for reinsdyr i regionen.

Vintersesongen 2018-2019 gjennomførte Hansen feltforsøk på Dønna. Her har det gjennom flere år vært relativt store konflikter som følge av vinterbeiting av rein på dyrka mark. Hansen og hennes kollegaer på Tjøtta studerte en flokk på rundt 300 reinsdyr som beitet seg over et område med ulike naturtyper som innmark, skog, kystlynghei og myr. Dette er ett av får studier gjort på rein på innmark, og forskerne har måttet hente erfaringer også fra husdyrforskning og reinbeite på utmark.

– Selv om det fra før av er forsket lite på beiteskader av rein på innmark, etterlater studier på utmark liten tvil om at reinen påvirker vegetasjon og plantesammensetningen gjennom både beiting og tråkk, som alle andre plantespisere, forteller Hansen.

Får hjelp fra husdyrforskninga

– Fra annen forskning vet vi at intensiv beiting påvirker plantenes overvintringsevne og spiringsegenskaper om våren, forteller Hansen. Hvor mye avlingen påvirkes avhenger av beitetidspunkt, nedbeitingsgrad, artssammensetning i enga, samt lokalt klima og værforhold det aktuelle året.

Intensiv beiting kan også ha langvarig effekt på enga, og effekten på avlingsnivået kan akkumuleres etterfølgende år dersom beitepåvirkningen har vært sterk.

– Timotei er den dominerende engveksten i Norge. Planten har høg næringsverdi og gir store avlinger, men tåler beiting dårlig. Ved intensiv beiting vil den derfor etterhvert gå ut, til fordel for mer beitesterke grasarter som engrapp og engsvingel samt ugras. Disse artene er ikke så høytytende som timotei, slik at avlingen over tid vil gå ned. Dessuten vil ugras forringe fôrkvaliteten. Vi vet imidlertid lite om reinens preferanser for de ulike engvekstene, sier Hansen, som samtidig hinter om at det er et stort behov for mer forskning og kunnskap rettet mot tamrein. 

Det er forskjell på rein og sau

Selv om forskerne har hentet erfaring fra husdyrforskninga, er ikke alle resultater overførbare mellom husdyr og reinsdyr. Et slikt tilfelle er fotavtrykket.

– Marktrykket fra reinsdyr ligger på 250 g/cm2. Det er faktisk under en tredjedel av marktrykket fra sau, som er rundt 850 g/cm2, forteller Hansen.

Overrasket? Det henger sammen med at reinen har større klauver enn sauen, og fordeler dermed trykket på en større flate. I tillegg beveger reinsdyr seg kontinuerlig framover mens de beiter, mens sauen beiter i lengre tid på samme område.

– Andres studier har vist at man enkelte vintre kan få store graveskader på innmark. Da graver reinen seg ned til vegetasjonen under snøen og ødelegger spirene. Dette er særlig problematisk ved milde vintre når det ikke er tele i bakken som gir plantene beskyttelse. Langtidseffekten av dette er imidlertid ikke undersøkt.

Reinens plantepreferanser

Når det kommer til valg av planter er reinen en generalist. Det betyr at den spiser mange arter og plantedeler i løpet av året.

– Om vinteren går reinen gjerne etter vintergrønne planter, men om det er matmangel kan den grave på innmark etter røtter og andre energirike plantedeler i graset. Om våren foretrekker den lav, blåbærris, torvull, jordstengler og spirende knopper, mens om sommeren går den over til bladskudd og blomsterstand, senere også frukt.  

I beiter hvor gras dominerer plantegrunnlaget, vil reinsdyra gå over til å foretrekke gras som da vil dominere dietten gjennom hele året. Under slike forhold er det ikke overraskende at det kan være vanskelig å holde reinsdyra unna innmarka.

Fant ikke signifikant avlingstap

Spørsmålet er – hvor stort er avlingstapet? Forskerne fant ikke statistisk sikre avlingstap i studieområdet som følge av beiting gjennom vinteren og fram til planteveksten tok til om våren. Likevel vil de ikke konkludere med at reinsdyr på innmarka ikke medfører avlingstap.

– Det er for mange usikre variabler som kan ha påvirket resultatet. Vinteren var klimatisk sett gunstig med barfrost og relativt tykt snølag som beskyttet plantene. Reinflokken beitet også alt for spredt til at vi kan si noe om hvor stort skadeomfanget kan bli i en presset beitesituasjon med større tetthet av rein og mer konsentrert beiting, forteller Hansen.

Forskerne trenger med andre ord flere forsøk over flere år og på flere lokaliteter, for å kunne si noe sikkert om avlingstapet fra rein på innmark.

– Når det er sagt, på tross av at vi hadde fokus på negative konsekvenser av reinbeiting på innmark, ser vi også at reinbeiting kan være positivt. Beiting på kystlynghei, boreal hei og myr i områder der beiting mer eller mindre har opphørt, vil for eksempel bidra til å redusere gjengroing og opprettholde biologisk mangfold, avslutter hun.