Ny veileder om tilleggsfôring av rein

- Det er helt nødvendig med mer kunnskap om fôring av rein – både tilleggsfôring og helfôring, forteller Reiulf Aleksandersen, reineier i Kvaløya reindbeitedistrikt i Troms.

Aleksandersen helfôrer sin flokk – fra starten av desember til ut i april – og han har opplevd å miste dyr som ikke har tålt fôringen. Noen dyr får «Skvalpemage» og går ned i vekt og dør selv om de får like mye mat som de andre.

- Vi reineiere er veldig interessert i mer kunnskap om hva det er som gjør at noen dyr taper seg – uansett om de blir fôret eller ei. Er det fordi det er for lite fiber i fôret? Vi har for eksempel bare én type kraftfôr til rein i Norge, i Finland har de flere ulike typer. Kan det være noe med kraftfôret som er feil?

Fra naturens side er reinen tilpasset til å overleve på lite mat i perioder, uten å ta større skade av det. Men, om overgangen fra dårlig beite til godt beite blir for stor kan det forårsake problemer som igjen kan resultere i død. Rein spiser blant annet reinlav, og er det eneste dyret i verden som kan fordøye reinlav som ikke er kokt. Ved fôring er det derfor viktig å gå varsomt frem, slik at reinen får venne seg gradvis til det nye fôret.

- Det viktigste er at reinen er i normalt godt hold når man starter fôringen. Da begrenser den selv inntaket av kraftfor, og magen takler overgangen bedre. Hvis man er sent ute med fôringen og reinen allerede har vendt fordøyelsessystemet til lite mat, kan det være farlig med for hard fôring, forklarer Aleksandersen.

For reineieren innebærer dette at hvis man ikke kan ha reinen ute på beite, og er avhengig av å ha reinen i innhengning, må flokken deles inn i flere forskjellige rom slik at de står adskilt etter kondisjon og størrelse.

- Tilleggsfôring er jo noe de fleste reineiere driver med, så det er veldig positivt at det nå kommer en veileder som både er basert på praktisk kunnskap og forskning, sier Aleksandersen.

Viktig å fôre riktig

En av dem som har bidratt til fôringsveilederen er biolog og forsker Svein Eilertsen ved NIBIO Tjøtta. Han understreker at noe av det viktigste er å starte opp tilleggsfôringen før reinen begynner å sulte.

Dersom reinen har vært utsatt for langvarig reduksjon i fôrinntak eller perioder med sult, har den redusert evne til å tilpasse og nyttiggjøre seg det nye fôret den får tilgang til. Dette skyldes at lite mat reduserer antallet mikroorganismer i vomma, forklarer Eilertsen.

Ved skifte av type fôr, eller ved overgang fra beite til tilleggsfôr, trenger dessuten reinen tid til å venne seg til smaken.

- Dersom du som reineier har tilgang på lav, vil innblanding av lav i tilleggsfôret de første dagene gjøre at reinen raskere begynner å spise av fôret. Når reinen plukker ut laven, får den også opp smaken for tilleggsfôret, forteller Eilertsen.

Sikker næringstilgang holder dyra samlet

NIBIO-forskeren forklarer at det er flere grunner til å tilleggsfôre reinen. Det viktigste er å sikre næringstilgangen når beitene blir utilgjengelige på grunn av vanskelige snø- og isforhold.

Men også når reinen skal oppholde seg i kortere eller lengre perioder i samlingsgjerdet eller i kalvingsgjerdet, vil det være viktig med tilleggsfôring.

- Tilleggsfôring vil også kunne øke tamhetsgraden i reinflokken, samt lette arbeidet med samling og flytting av reinen, forklarer Eilertsen.

NIBIO-forskeren påpeker imidlertid at tilleggsfôring IKKE er et tiltak for å opprettholde en større reinflokk enn det er tilgjengelige beiteressurser til i et normalår.

Tilleggsfôring av rein som tiltak for å forebygge tap til rovvilt

- Vi tror mange reinere vil ha nytte av denne veilederen om tilleggsfôring av rein, sier rådgiver Andreas Vikan Røsæg ved Fylkesmannen i Troms.

Røsæg er utdannet naturforvalter fra NMBU og arbeider med rovviltforvaltning ved Fylkesmannens miljøvernavdeling. Gjennom forebyggende og konfliktdempende tiltak gir Fylkesmannen tilskudd til innkjøp av fôr, nettopp for å redusere tap av dyr til rovvilt.

- Det er kjent at gode fôringsrutiner er viktig for å holde dyra samlet og dermed redusere sjansen for tap av dyr til rovvilt. I den forbindelse er det godt å ha denne veilederen på plass, slik at vi hos Fylkesmannen kan veilede næringen om hvordan tilskuddet skal benyttes til riktig fôr og fôringsrutiner.

- Veilederen har dessuten en styrke i det at den er basert på mange års praktisk erfaring med tilleggsfôring i de ulike reinbeitedistriktene og siidaandelene. Disse erfaringene er supplert med kunnskap fra forskningen. Vi har fått en veileder i hvordan tilleggsfôring kan gjennomføres i praksis, påpeker Røsæg.

Riktig fôring gir bedre helse og bedre dyrevelferd

God helsetilstand på reinen og lite tap av dyr til rovvilt gir god dyrevelferd. God dyrevelferd er noe forsker Torill Mørk ved Veterinærinstituttet i Tromsø er svært opptatt av. Gjennom egne prosjekter spesielt rettet mot reindriftsnæringen har Veterinærinstituttet et sterkt ønske om å få bedre kontakt med reinnæringen.

- Ja, vi er definitivt på tilbudssiden. Vi trenger å utvikle kompetansen om reindriftsnæringa og vi ønsker at de bruker oss mer. Vi har blant annet en eget prosjekt nå, med gratis obduksjon, forteller Mørk.

Mørk er svært positiv til den nye fôringsveilederen.

- Det er veldig flott med en slik veileder. Den gir mer kunnskap, og det blir et eget sted å slå opp for å finne informasjon, som kun gjelder reinnæringa. Det er veldig nyttig med praktiske tips, for eksempel om hva man må man passe på når man skal kjøpe rundballer.

Det er allerede mange reineiere som tilleggsfôrer, og det blir sannsynligvis ikke mindre vanlig i fremtiden. Da er det viktig med kunnskap om fôring – og det er det ofte reineierne selv som vet best hvordan.

- Det er viktig at reineierne selv finner ut hva som fungerer best for sin flokk, påpeker Mørk.

Det er særlig to ting veterinærforskeren er opptatt av at reineierne tenker på. Det første er at feil fôring kan gi sykdom. Rein klarer ikke å fordøye fiber like godt som ku og sau, og mye grovfôr kan hope seg opp i vomma og gi sykdom. Det andre som er viktig er at tilvenningen til kornbasert kraftfôr skjer gradvis over tid.

- For mye kraftfôr for raskt kan gi sur vom og rask død, advarer Mørk.

Det er dessuten utfordringer knyttet til å samle dyr i gjerde, nemlig økt fare for spredning av smittsomme sykdommer.

- Dyr som er syke bør undersøkes raskt. Ta gjerne kontakt med lokal veterinær. Som alltid er det viktig å være tidlig ute, påpeker Mørk.

Flere hovedtyper av tilleggsfôr

De ulike hovedtypene av tilleggsfôr er lav, graspellets, kraftfôr, høy og surfôr. NIBIO-forsker Svein Eilertsen forklarer forskjellene.

- Lav er en viktig del av reinens naturlige vinterdiett. Den krever ikke tilvenning, og du kan starte med fôring i stor skala med én gang, forklarer han.

- Laven bør spres direkte på snøen, og over et stort område, slik at alle dyra enkelt får tilgang til fôret.

Graspellets er tørket og kvernet gras som blir presset til pellets. Graspellets inneholder rundt 90 prosent tørrstoff og 10 prosent vann. Siden graset er kvernet, og de grove delene av graset kuttet opp i små biter, utnytter reinen plantematerialet i pelletsen svært effektivt.

Kraftfôr er pellets av korn og soya tilsatt mineraler tilpasset reinens totale næringsbehov.

- Erfaringsmessig går det noe tid før reinen er tilvendt smaken av kraftfôret og spiser dette med god appetitt. Det er lite struktur i kraftfôret og ensidig fôring, eller store mengder, kan gi løs avføring, forklarer Eilertsen.

Høy er tørket gras som inneholder 80-85 prosent tørrstoff.

- Høy fryser ikke, og er lett å transportere dersom det leveres i baller av passe størrelse. Det er imidlertid viktig å passe på at det lagres tørt slik at det ikke trekker vann og begynner å råtne, forklarer Eilertsen.

Rundballer med surfôr er syrlig, gjæret gras med 15-50 prosent tørrstoffinnhold. Konserveringsprosessen gjør at graset ikke råtner selv om tørrstoffinnholdet er lavt.

- Rundballer av god kvalitet, med minst 25 prosent tørrstoff, er velegnet som tilleggsfôr til rein, forklarer NIBIO-forskeren. Vi anbefaler at det brukes ensileringsmidler i rundballene. Da sikrer en høyere energiinnhold i, og bedre smakelighet av rundballene. 

Viktig med vanntilgang og gode fôringsrutiner

En utfordring for reineierne er at dersom de gir dyra for lite fôr, eller har for få fôringsplasser, vil de dominerende dyra spise opp maten.

- På grunn av det sterke flokkinstinktet vil de mindre dominerende reinsdyra oppholde seg sammen med flokken i utkanten av fôringsplassen. Dermed bruker de heller ikke naturlig beite, og tilleggsfôringen vil forsterke sultproblemet for de svakeste dyra, forklarer Eilertsen.

Om vinteren dekker reinen mye av vannbehovet ved å spise snø. Ved fôring i inngjerdet område skal reinen ha tilgang på rent vann siden snøen fort blir forurenset med avføring.

- Det beste er å ha tilgang til en bekk som renner gjennom området, påpeker Eilertsen.

Viktig med god kvalitet på tilleggsfôret

Svein Eilertsen er svært opptatt av at kvaliteten på tilleggsfôret er god.

- Tilleggsfôring kan bidra til å sikre at reinen overlever i perioder med vanskelig beiteforhold. Kvaliteten på tilleggsfôret er imidlertid svært viktig, og det nytter ikke å tilby en rein som allerede har sultet sent høstet rundballefôr som er dårlig fortørket.

- Vi anbefaler fôranalyse dersom du som reineier er usikker på kvaliteten på høyet og/eller rundballene, forteller Eilertsen.

For reineier Reiulf Aleksandersen er det imidlertid ikke alltid like enkelt å få tak i fôr av høy kvalitet.

- Reinlav er relativt dyrt, og etter at det ble oppdaget skrantesjuke blant villrein i Nordfjella har ikke reineierne lenger anledning til selv å sanke reinlav sørpå slik vi har gjort tidligere, forklarer Aleksandersen.

Det er heller ikke alt høyet som er av like god kvalitet. Det er viktig at det ikke har mugg, og aller helst foretrekker Aleksandersen tidlig slått timotei eller 2. slått. På den måten unngår reineierne lange og stive strå som er tungt fordøyelig for reinen.

- Det er positivt at det kommer kunnskap om tilleggsfôring av rein. Og det er flott at både praktisk kunnskap og forskning kan kombineres på denne måten. Men, vi trenger mer kunnskap om de ulike typene fôr og hvordan de virker på reinen. Og forskere: Ta gjerne med oss som driver i den praktiske reindriften med på råd, avslutter Aleksandersen.