Vil gjøre dyrevelferden i reindrifta målbar

Reindrifta før og nå

Tradisjonelt var reindrifta en familiedrift som hele familien deltok aktivt i. Da var flokkene mindre og dyrene var gjerne mer vant med menneskelig kontakt. I dag har kravet om effektivisering, lønnsomhet og rasjonalisering nådd også reindrifta. Det har medført strukturendringer mot større flokker, mer ekstensiv drift og at færre av familiemedlemmene deltar aktivt i den daglige drifta.

Men mye av den tradisjonelle drifta har bestått. Reinen beiter fremdeles fritt og får utløp for sine instinkter og atferdsmessige behov, uten de begrensninger som fjøs og et kunstig husdyrmiljø medfører. Denne driftsformen betyr at dyrenes vekstvilkår og reindriftsutøvernes arbeidsforhold er prisgitt naturgitte variasjoner i fôrtilgang, temperatur og snødybde.

Reindriftas bruk av arealer blir i stadig større grad begrenset av moderne infrastruktur som veier og kraftlinjer, vann- og vindkraftverk, jordbruk, motorferdsel i utmark, hyttebygging og turisme. Dette påvirker dyras levevilkår og utøvernes hverdag.

Forbedringer må komme fra næringa selv

Tidvis har reindrifta gjennomgått negativ medieoppmerksomhet knyttet til dyrevelferd og driftsmetoder. Det har vært særlig relatert til store reintall, overbeiting, tap på beite og lave slaktevekter.

Nå har næringsutøverne i Finnmark Rein AS tatt initiativ til endring. De vil bidra til forbedringer av drifta der det er nødvendig. I tillegg vil de gjøre noe med reindriftas omdømme.

I samarbeid med blant annet forskerne i NIBIO, og på bakgrunn av innspill fra næringsutøvere og slakterier, har de foreslått et utvalg målbare velferdskriterier for tamrein og hvordan disse kan implementeres i produksjonssystemene, på beite, i gjerdet og på slakteriet.

Etolog og forsker Grete Jørgensen ved NIBIO, har ledet prosjektet kalt «Velferdsindikatorer i reindriften». Hun håper at næringen selv kan føre arbeidet med dyrevelferd videre.

– Gjennom prosjektet har vi foreslått et utvalg konkrete kriterier som utøverne selv kan vurdere i en gjennomgang av sin flokk og drift gjennom året. Reineierne kan dermed bli bevisste på både sterke og svake sider ved drifta, og motiveres til å gjøre forbedringer der det trengs. Godt formulerte kriterier kan dessuten bidra til økt bevisstgjøring om de krav som gjelder, og fungere som tips og råd til hvordan drifta kan optimaliseres under de gitte miljøforholdene i området, forteller Jørgensen.

– De foreslåtte punktene er på ingen måte ment som krav, men er per i dag et hjelpemiddel til internt bruk. Det er derfor heller ingen som vil komme for å kontrollere resultatene.

Kriteriene som skal gjøre en forskjell

Disse målbare kriteriene skal si noe om dyras velferd, de skal være praktisk gjennomførbare, de skal være målbare og de skal kunne måles likt av ulike observatører. Det kan måles på dyret selv og i det miljøet og håndtering dyra lever under.

Produksjonstall som slaktevekt og kjøttfylde kan i enkelte tilfeller brukes som en indikator på dyrevelferd. Men med en viss forsiktighet i tolkningen.

– Gode produksjonsresultater og fine slakteskrotter er ikke alene en garanti for god dyrevelferd. På den andre siden kan lav kalvingsprosent, samt små og magre slakt, definitivt tyde på mangler i dyrets levemiljø, forklarer Jørgensen.

Hensikten med disse kriteriene er å gi næringa redskapene slik at de skal kunne føre arbeidet med dyrevelferd videre.

– Gjennom en oppfølging av de enkle, målbare velferdskriteriene, kan reindriftsutøverne dokumentere kvaliteten på drifta og selv gjøre det som skal til for å oppnå god dyrevelferd.