Motiveres av målbare resultater av vannmiljøtiltak

Dyrking av korn, poteter og grønnsaker innebærer ofte åpen åker i deler av året, med risiko for overflateavrenning, erosjon og tap av jord og næringsstoffer. I husdyrområder kan det være utfordringer knyttet til bruk av husdyrgjødsel på grunn av høyt fosforinnhold i jorda eller tap direkte etter spredning.

For i størst mulig grad å unngå at næringsstofftapene fra landbruket skaper miljøproblemer i nærliggende ferskvannsforekomster, er det foreslått en rekke vannmiljøtiltak som kan iverksettes.

Men hvor motiverte er egentlig norske bønder for å innføre tiltakene, med tanke på at de kan være relativt omfattende og kostbare?

Dette har NIBIO og Norsk Landbruksrådgivning (NLR Viken) nå gått sammen for å finne ut. På fokusgruppemøter i ulike deler av landet, har gårdbrukere fortalt om sin motivasjon og sine muligheter for å gjennomføre vannmiljøtiltak, og hvilke barrierer de står overfor. I tillegg har NLR Viken intervjuet produsenter rundt Akersvannet i Sandefjord om gjennomføring av tiltakspakker for å bedre vannkvaliteten i innsjøen. 

Etterlyser mer forutsigbarhet i tilskuddsordninger

Leder for utredningen, NIBIO-forsker Kamilla Skaalsveen, forteller at et viktig fellestrekk, er at gårdbrukerne motiveres av synlige eller målbare resultater. Tiltak som bevarer jordressurser ved å motvirke erosjon, oppfattes også som positive.

– Gårdbrukerne etterlyste dessuten bedre tilgang til informasjon om både tiltak og tilskuddsordninger. I tillegg vektla en god del av dem insentiver for å veie opp for økonomiske ulemper ved tiltakene, sier hun.

Det var også et ønske fra gårdbrukerne om bedre samhandling mellom ulike fylker, kommuner, Statsforvalteren og landbruksrådgivningen, og større forutsigbarhet i ordningene over tid.

– Særlig forutsigbarhet knyttet til tilskuddsordningene ble etterlyst, ettersom dette gjør det mindre risikofylt for gårdbrukere å foreta investeringer i forbindelse med tiltakene, forteller Skaalsveen.

– Det er for eksempel ønskelig at tilskuddssummen som er satt av for ulike tiltak ikke reduseres dersom det er mange søkere, legger hun til.

Strenge tidskrav er en barriere

Gårdbrukerne ønsket seg også mer fleksible ordninger. Strenge krav, for eksempel knyttet til datogrenser, kan nemlig gjøre gjennomføringen av tiltak vanskelig.

– Tidsvinduet for gjennomføring av tiltak og andre feltoperasjoner er gjerne mindre i områder med kaldere vær og kortere vekstsesong. Dette betyr at enkelte datogrenser hindrer gjennomføring i noen regioner – særlig i nord, forteller Skaalsveen.

Hun legger til at fleksibilitet også er ønskelig med tanke på at gårdbrukere trenger tid og rom til å bygge opp erfaringskunnskap for å gjennomføre enkelte tiltak.

– Det var blant annet flere som etterlyste overgangsordninger i perioder frem til de har lært seg nye metoder eller teknikker, og også justeringer av tiltak for at de skal bli lettere å gjennomføre, forteller Skaalsveen.

Et par eksempler på dette, er muligheten til lett høstharving i områder hvor det kan ta lang tid før jorda blir laglig om våren, eller ettårige grasdekte vannveier og arealer utsatt for henholdsvis flom og erosjon. Men det er også viktig at tiltakene har den ønskede effekten på vannkvalitet.

– Et annet eksempel som krever tid og erfaring, er å gå over til direktesåing, legger Skaalsveen til.

– Her ønsker gårdbrukere i en overgangsperiode å kunne drive en form for lett jordarbeiding. I slike tilfeller vil mer fleksible tilskuddsordninger bidra til å gjøre terskelen lavere for mange, noe som kan øke tiltaksgjennomføringen på sikt.

Heller gulrot enn pisk

Det er ikke bare gårdbrukernes motivasjon som påvirker hvorvidt de iverksetter vannmiljøtiltak eller ikke. Forskjeller i driftsformer i ulike deler av landet gjenspeiler store variasjoner med hensyn til topografi, klima og jordsmonn.

Det er samtidig stor forskjell i tilskuddsordningene mellom fylkene, og enkelte fylker har få tilskuddsordninger.

Variasjon i gjennomføringsgrad av tiltak kan blant annet skyldes mangel på kunnskap om hvordan å gjennomføre tiltakene, men også mangel på kunnskap eller informasjon om tilstanden i vannforekomstene og hvordan disse påvirkes av jordbruket.

Uansett hva som ligger bak, er det én ting som er klart: For å oppnå økt gjennomføring og mer positive holdninger til tiltak for gårdbrukerne, er det bedre å bruke gulrot enn pisk.

– Det er også viktig å være klar over at tiltaksgjennomføring kan ha en vesentlig smitteeffekt fra gårdbrukere som har gjennomført tiltak og opplevd positive effekter, til andre i nærområdet. Denne effekten bør ikke undervurderes, påpeker Skaalsveen.