Forskere har evaluert tiltaksordningen mot rovviltangrep

Vi snakker om vernet rovvilt som ulv, bjørn, jerv, gaupe og kongeørn. Dette er arter som lett kan gjøre stor skade i en saueflokk eller en reinflokk. Å beskytta dyra fra slike angrep kan være svært ressurs- og kostnadskrevende, og forvaltningen har bestemt at saueholdere og reindriftsutøvere ikke skal dekke dette tapet alene.

Via den såkalte FKT-ordningen – en finansieringsordning for tapsforebyggende og konfliktdempende tiltak – skal staten ta noe av regningen for å verne om beitedyra. På oppdrag fra Miljødirektoratet, har forskningsinstituttene NIBIO og NINA vurdert finansieringsordningen. Forskerne foreslår en rekke endringer i forskriftene som de mener bør tas opp til vurdering av bestemmende myndigheter.

Felles økonomisk ansvar

I rapporten har forskerne vurdert følgende spørsmål: Praktiseres ordningen slik at målene blir nådd, kan den praktiseres på en bedre måte enn i dag, og i så fall hvordan?

Inger Hansen er NIBIO-forsker og leder for Norsk viltskadesenter. Hun forteller at det var fire tapsforebyggende tiltak som utløste mest midler til sauenæringa i perioden 2013-2019: tidlig sanking av dyr fra utmarksbeite om høsten, beiting på inngjerdet areal gjennom hele beitesesongen, utvidet tilsyn av beitedyr og bruk av elektronisk overvåkingsutstyr for beitedyr.

– Tiltak som skiller beitedyr fysisk fra rovdyr er særlig effektive, men de er også kostbare. Derfor er saueholderne helt avhengige av FKT-ordningen for at de skal kunne ta vare på dyra sine på en skikkelig måte.

Mest effektivt med fysisk skille

De ulike rovdyra har forskjellige jaktmønster. Det betyr at ulike tiltak bør iverksettes ut fra hvilke rovdyr som jakter i beitet.  

– I ulve- og bjørnesona i Hedmark, er det mest vanlig med tiltak som skiller sau og rovdyr fysisk fra hverandre, som for eksempel inngjerdet beite også i utmarka. Men selv med gode fysisk avgrensede tiltak og økonomisk støtte, kan utfordringene bli for store. I områder med mye bjørn og ulv er saueholdet langt på vei avviklet eller dyra er flyttet til andre beiteområder med færre rovdyr, forteller Hansen.

– I områder med mye jerv, er det vanligst å sanke sauene tidlig om høsten. I tillegg er det vanlig å ha et mer omfattende tilsyn med dyra mens de er på beite. I jaktområdene til gaupa er det vanligst å flytte dyra til mindre utsatte områder, eller man kan sette opp rovdyravvisende gjerder.

Det har vist seg vanskelig å finne gode tapsforebyggende mot angrep fra kongeørn.

Forslag til forbedringer for reindrifta

FKT-ordningen er en søknadsportal for både saueholdere og reindriftsutøvere. I forskriftene omtales sauehold og reindrift samlet, selv om reindrifta ikke driftes som noe annet husdyrhold i landbruket.

Reinflokken er ute året rundt og beiter på store arealer som varierer fra år til år. Dette er en maksimal utnyttelse av de tilgjengelige naturressursene. Også kalvingen skjer utendørs, og dyrene håndteres generelt langt mindre enn beitedyra i landbruket. Disse og flere forskjeller medfører at reindriftsutøvere har behov for andre tiltak enn det saueholdere har.

– Vi anbefaler derfor at man i søknadsportalen omtaler forebyggende tiltak for reindrifta adskilt fra saueholdet, sier Hansen. Dette skillet bør også gjøres i det elektroniske søknadsskjemaet, slik at det blir mer brukervennlig for flere søkere.

Styrket beredskap i akutte skadesituasjoner

Beitedyr i randsonen utenfor rovdyrprioriterte områder, er særlig utsatte for streifende rovdyr som kan gjøre stor skade i flokken. Forskerne foreslår å styrke de såkalte beredskapstiltakene i randsonene.

– Slike tiltak kan være ekstra nøye overvåking av beitedyr og beiteområder og utarbeidelse av beredskapsplaner. Skadefelling vil være en sentral del i en slik beredskapsplan, forteller Hansen.

– Det kan være hensiktsmessig med elektroniske hjelpemidler som viltkamera og GPS til beitedyr. Slik kan angrep på flokken oppdages raskt og skadereduserende tiltak iverksettes.

Driftsomstillinger er effektive, men kostbare

Når skadeomfanget blir for stort, kan eneste løsning være å finne en alternativ driftsform. Å legge ned saueholdet for å starte med for eksempel kjøttfe, er et effektivt tiltak for å redusere tapene. Men slike driftsomstillinger er kostbare.  

– Det bør vurderes om tilskudd til driftsomstilling grunnet rovvilt bør øremerkes, slik at penger til dette tiltaket ikke konkurrerer med midler til andre tapsforebyggende og konfliktdempende tiltak, mener Hansen.

– Hvis vi ønsker en mer aktiv bruk av omstilling som tiltak for å avvikle beitebasert husdyrnæring i de mest rovviltutsatte områdene, vil de samfunnsøkonomiske kostnadene være svært høye. Gevinsten vil imidlertid være færre rovviltskader og kanskje på sikt også lavere konfliktnivå.

Rovviltkonflikten er konflikt mellom mennesker

Hensikten med konfliktdempende tiltak er å begrense ulemper som rovvilt kan forårsake for lokalsamfunn og andre. Forskerne mener det gjelder å finne tiltak som i større grad enn i dag bidrar til å dempe polariseringen mellom interessegruppene for og mot rovvilt. I tillegg er det viktig å få økt aksept for den todelte målsettingen om å sikre levedyktige rovviltbestander, samtidig som man ivaretar næringsutøvelse og andre samfunnsinteresser.

– Vi vil foreslå at forvaltningen i større grad tar ansvar for å iverksette mer målrettede konflikdempede tiltak, forteller Hansen.

I dag fordeler forvaltningen midler etter søknad. Det betyr at arbeidet med konfliktdemping blir tilfeldig og lite systematisk.

– En presisering av forvaltningens ansvar vil gi bedre samordning og styring, men det krever at forvaltningen har den kompetansen som skal til for å etterspørre tiltak som har effekt, avslutter Hansen.