Hunder som lukter døden

bilde 5 - instruktører - foto sidsel røhnebæk - fylkesmannen i oppland_cropped
Fire av fem kadaverhundekvipasjer som deltok i de eksperimentelle feltene i Gausdal, samt prosjektleder og instruktører fra Norske Kadaverhunder. Fotograf Sidsel Røhnebæk, Fylkesmannen Oppland.

Mange sauer går tapt på utmarksbeite. Ofte er det krevende å bestemme dødsårsak. Spesialtrenede hunder som søker etter sauekadavre er en mulighet. Men hvor godt fungerer kadaversøk med hund?

Om lag to millioner sau beiter i norsk utmark. Hvert år blir over 75 000 dyr rapportert tapt, men dødsårsak er ofte ukjent. Om sauekadaveret blir funnet raskt øker sjansen for å kunne dokumentere dødsårsak. Dokumentert dødsårsak påvirker erstatningsoppgjøret for sau drept av fredet rovvilt.

Selv om tilsynet med de beitende dyra er bra, så er det i praksis svært vanskelig å finne kadavre. En mulighet er å benytte spesialtrenede hunder, såkalte kadaverhunder, til søk etter døde sauer i beiteområder der mye sau går tapt.

Men hvor effektivt er det egentlig å benytte spesialtrenede hunder i søk etter sauer som har gått tapt?

I Norge er det organisasjonen Norske Kadaverhunder som står for opptrening og sertifisering av kadaversøkende hunder. I 2016 gjennomførte foreningen, i samarbeid NIBIO-forsker Inger Hansen, en serie forsøk for å teste og dokumentere søk med godkjente kadaverhundekvipasjer sammenlignet med søk uten hund.

I alt var det 16 hundeekvipasjer og 16 søkspersoner som deltok i forsøkene. Forsøkene foregikk på flere steder i landet, i Gausdal i Oppland, Vermedalen og Ulvådalen i Møre og Romsdal, Rissa og Holtålen i Sør-Trøndelag, Krutfjell og Arkfjell i Nordland, samt i Lyngen i Troms.

Bilde 2 - Jonny Mathisen - Foto Inger Hansen - NIBIO.jpg
Jonny Mathisen i Norske Kadaverhunder legger ut kadaver i et av de eksperimentelle feltene. Foto: Inger Hansen, NIBIO.

To ulike forsøk

Det var to ulike forsøk som ble gjennomført. Det første forsøket var satt opp som et rent eksperiment der kadavre ble plassert ut i et avgrenset område på 500 kvadratmeter. Det andre forsøket foregikk i reelle utmarksbeiter der det hadde gått sau tapt, begrenset til fire kvadratkilometer store delområder. Søkspersonene som gikk uten hund var alle erfarne folk fra de lokale beitelagene som hadde gått mye beitetilsyn.  

I det minste forsøket ble det lagt ut åtte kadavre, bestående av halve lammekadavre på mellom to og fire kilo, i hvert av feltene. Fire av sauekadavrene var «ferske», de ble tatt opp av fryseren dagen før testen, og fire var «gamle», de ble tatt opp av fryseren fire dager før forsøket. Halvparten av kadavrene lå delvis åpent rett på bakken, bak en stein eller en rot eller et tre, mens de fire resterende kadavrene ble gjemt og gravd over eller gravd ned. Hvert søk, både med og uten hund, skulle pågå i fire timer.

I de store feltene på fire kvadratkilometer ble det i alt gått 32 timer søk med og uten hund, og søkspersonellet gikk som regel i samme tidsperiode.

Kriteriene for å måle effektiviteten i kadaversøkene var blant annet: antall kadavre funnet, tid og distanse per søk, samt antall kadavre med dokumentert dødsårsak. Tid og avstand ble målt med GPS.

bilde 3 - gps - foto kari åker.jpg
GPS blir brukt aktivt under registrering av kadaverfunn. Foto: Kari Åker. 

I de eksperimentelle feltene på 500 m2 søkte både hundeekvipasjene og feltpersonalet i cirka ti kilometer, men det var stor forskjell i hvor mange kadavre som ble funnet. Mens hundeekvipasjene fant hvert fjerde kadaver (24 prosent) fant feltpersonalet, uten hund, kun hvert førtiende (2,5 prosent).

- Hundene var imidlertid helt overlegne med hensyn til å finne de skjulte kadavrene, forklarer NIBIO-forsker, og ekspert på dyreadferd, Inger Hansen.

Sporloggene viste at søkene var ganske dekkende og systematiske, både med og uten hund. Det var likevel flere eksempler på at søkspersoner, også kadaverhundekvipasjer, gikk rett forbi flere av kadavrene.

- For hundene kan dette ha med vindretning å gjøre, eller de har muligens markert kadaveret, men hundefører ikke har vært oppmerksom nok. I andre tilfeller var søkene svært vide, noe som kan ha gjort det vanskelig for hundene å fange opp lukten fra kadaveret, forklarer Hansen.

- Hundene kan også ha blitt forstyrret av andre lukter i feltet, eksempelvis løp en av kadaverhundene, en harehund, ut på et ferskt harespor.

 

Hund gir flere funn

- Grunnet stor variasjon i datamaterialet og et begrenset antall felt, ble det ikke funnet statistisk sikre forskjeller i søk med og uten hund. Likevel var tallverdiene for antall kadaver funnet nesten dobbelt så store ved bruk av hund sammenliknet med uten.

- Videre hadde kadaverhundekvipasjene over tre ganger så stor tallverdi for effektivitet, målt i antall kilometer per kadaverfunn og minutter per kadaverfunn, forklarer NIBIO-forskeren.

Bilde 4 - Sporlogg.png
Sporlogg med og uten hund fra eksperimentelt felt i Gausdal kommune. Hunden, i oransje farge, fant halvparten av de åtte kadavrene som var lagt ut, indikert med flagg. Dette var det beste resultatet oppnådd i de eksperimentelle felt-testene. Søkspersonen uten hund, merket med rosa, fant ingen kadavre. De fire flaggene i hjørnene rammer inn forsøksfeltet. 

Viktig med god oppfølging av sertifiserte kadaverhunder

- Det at det ble funnet få dagferske kadavre i de største feltene indikerer noe av hovedproblemet med bruk av kadaverhunder. Det er vanskelig å være på rett plass til rett tid, forklarer Hansen.

Men dyreforskeren har likevel stor tro på nytten av kadaversøkende hunder.

- Ja, i en akutt skadesituasjon vil forutsetningene være annerledes. Da vet man at det finnes flere kadavre over et relativt avgrenset område. Disse forsøkene har styrket oss i troen på bruk av kadaversøkende hunder i forbindelse med, eller ved mistanke om, akutte skadesituasjoner forvold av rovvilt.

- I slike situasjoner bidrar hundene gjennom systematisk søk over et begrenset område til å kartlegge skadeomfanget, og dette har i flere tilfeller bidratt til å utløse skadefellingstillatelse, forklarer Hansen.

For organisasjonen Norske Kadaverhunder er denne undersøkelsen av stor betydning.

- Utfordringene med å holde samme kvalitet som vist ved godkjenningsprøvene krever at vi følger opp godkjente ekvipasjer på en enda bedre måte, forklarer Nils Steinvik i Norske Kadaverhunder.

- Vi ønsker å gjøre dette ved å arrangere oppfølgingssamlinger for kadaverhundekvipasjer og en to-stegs sertifiseringsordning med grunnkurs og videregående kurs. Det vanlige «grunnkurset» vil være egnet for de som ønsker å benytte kadaverhund til kadaversøk i eget beiteområde, mens det videregående kurset er beregnet for ekvipasjer som også skal utføre akutte søk utenfor eget beiteområde.

Bilde 6 - kadaverfunn - Fotograf Rune Horvli - Rauma kommune.jpg
Ett av få ferske kadaverfunn. Dette lammet ble dokumentert jervedrept i Ulvådalen i Rauma kommune. Foto: Rune Horvli, Rauma kommune.

Kadaverhunder er viktige i akutte skadesituasjoner

NIBIO-forsker Inger Hansen mener at de har fått gode erfaringer fra forsøkene med kadaversøkende hunder i 2016.

- Ja, kadaverhundekvipasjene var absolutt mer effektive til å finne kadaver enn søkspersonell uten hund, målt i totalt antall kadaverfunn, kilometer per kadaver og minutter per kadaver. Hundene var dessuten helt overlegne når det gjaldt å finne nedgravde eller gjemte kadavre. Vi mener at kadaversøkende hunder har sin største effekt når de benyttes i en akutt skadesituasjon.

- Resultater fra de eksperimentelle feltene viser imidlertid at ekvipasjene ikke fant mer enn hvert fjerde av de utlagte kadavrene. Det kan være grunn for Norske Kadaverhunder til å justere eget kursopplegg noe, avslutter Hansen. 

KONTAKTPERSON
Fakta om rapporten

Rapporten «Kartlegging av effektiviteten i kadaversøk med hund» er blitt til gjennom et samarbeid mellom Norske Kadaverhunder og NIBIO og undersøkelsene er støttet av Fylkesmannen i Finnmark, Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Oppland via virkemiddelordningen «Forebyggende og konfliktdempende tiltaksmidler».

Bilde 1 - Norske kadaverhunder - Fotograf Nils Steinvik - Norske Kadaverhunder (2).jpg Bruk av kadaversøkende hunder i beitenæringa i Norge har blitt mer utbredt de senere år. Foto: Nils Steinvik, Norske Kadaverhunder.

 

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.