En JOVA-veteran takker for seg

Odelsgutten Svein Selnes ble født i 1939 og vokste opp på gård i Lurøy kommune på Helgeland i Nordland.

I 1973 flyttet han og kona sørover til Ringsaker i Hedmark. Planen var å være borte en kort periode, for så å vende hjem igjen og ta over gården etter faren.

Men livets tilfeldigheter ville det annerledes. I stedet for å overta gården, begynte han etter noen år å jobbe på Kise forskningsstasjon på Nes – en av Statens forskningsstasjoner i landbruk - som det het den gang.

I 1989 fikk Selnes driftsansvaret for Kolstad, ett av nedbørfeltene som nå inngår i Det nasjonale jord- og vannovervåkingsprogrammet JOVA.

Totalt overvåker JOVA elleve nedbørfelt fra sør til nord i Norge. Formålet er å dokumentere miljøeffekter av ulik landbruksdrift gjennom innsamling og bearbeiding av data fra overvåkingsfeltene og andre relevante kilder.

–  I utgangspunktet ble JOVA startet opp for å kartlegge hvor mye forurensning som skyldtes jordbruket og hva som kunne komme fra andre hold, forteller Selnes.

Han legger ikke skjul på at han synes jordbruket har fått litt vel mye tyn for forurensning av vannmiljø opp gjennom.

–  Jeg må gi honnør til bøndene i nedbørfeltene som har tatt hensyn til lærdom og erfaringer som har kommet ut av overvåkingen, og endret praksis ved behov. Det er jo ikke til å stikke under en stol at fosfater i vaskemidler fra vanlige husholdninger kombinert med dårlige renseanlegg også har hatt betydning, sier han.

Kolstadfeltet

Ringsakerfeltene for overvåking av jordbruket ble etablert i 1985 av daværende Institutt for geofysikk og forurensningsforskning i Ås. Noen år senere bestemte landbruksdepartementet seg for å flytte ansvaret til forskningsstasjonene som lå i nærheten av feltene.

For Kolstadfeltet lå ansvaret først hos Kise forskningsgård, før Apelsvoll i Østre Toten etter hvert overtok.

Kolstad ligger i et jordbruksområde litt nord for Brumunddal, 200-320 meter over havnivå. Det totale området som overvåkes her dekker litt over 3000 dekar, hvorav 2000 er dyrket mark. Avrenningen fra feltet, som består av korn og gras med husdyrhold, går til Furnesfjorden - en arm av Mjøsa som strekker seg fra Hamar og litt forbi Brumunddal.

Selnes forteller at i 1989 var overvåkingen i Kolstadfeltet automatisert, som nå. I tillegg var det etablert noen små felt flere steder på Hedemarken for måling av overflateavrenning med svært enkel instrumentering.

– Overvåkingen av overflatevann ble etter hvert lagt ned fordi den var veldig arbeidskrevende. Dessuten var det begrenset hvor gode resultater vi fikk ut. Småstasjonene var blant annet svært utsatt for kvist, rusk og rask, og rett og slett vanskelige å betjene, sier Selnes.

Fikk hjelp av Nissen

Den automatiserte loggingen av vannføring i Kolstadfeltet ble spilt inn på en liten kassett, som ble sendt videre til Ås for avlesing.

– Så skjedde det uunngåelige. Den eneste store maskinen i Norge som kunne lese av kassetten havarerte. Så da kan du si det ble det tatt noen skritt for å få overvåkingsprogrammet over på PC, forteller Selnes.

Forskningsteknikeren fikk hjelp av Øyvind Nissen, professor ved daværende Norges landbrukshøgskole i Ås.

– Professor Nissen var et legendarisk navn innenfor elektronikk, og jeg husker ham veldig godt, sier Selnes.

– Jeg deltok på kurs med ham tidlig på 1990-tallet, da han var over 80 år gammel. Jeg fikk ham til å lage en programsnutt slik at vi kunne koble avrenningsresultatene fra overvåkingen med kjemidata.

I tillegg til avrenningsdata ble all aktivitet som jordarbeiding, gjødsling, høsting, og beiting lagt inn i en database.  

– Programmet var veldig tungt å betjene i starten, og det var ingen å rådføre seg med på Kise. Det var bare jeg som brukte det, sier Selnes.

Etter hvert ble et nytt program satt inn i et større system i regi av Jordforsk, én av NIBIOs instituttforløpere.

Etableringen av Bye på Nes

På begynnelsen av 1990-tallet fikk Selnes og kolleger ved Kise ansvaret for å etablere målestasjonen Bye på Nes i Ringsaker. Bye er det minste feltet i JOVA-programmet og består av et skifte på 40 dekar. Klimaet her er typisk for Mjøsdistriktet, med relativt varme, tørre somre og kalde vintre.    

Laveste punkt ligger ca. 130 moh. og høyeste punkt ligger ca. 155 moh. Vekstene på skiftet varierer mellom hvete, bygg og potet, med hvete de fleste år.

– Bonden på Nes har kjøpt husdyrgjødsel i noen få år, men utover det er det stort sett handelsgjødsel som brukes, forteller Selnes.

Poenget med å etablere Bye i tillegg til Kolstad, var å få på plass to målestasjoner i jordsmonn som er representative for distriktet.

I feltet måles avrenning av overflatevann og avrenning gjennom drensgrøfter hver for seg.

– Feltene er ganske ulike, men begge har morenejord som ikke er særlig erosjonsutsatt. Arealene som kunne vært erosjonsutsatt, står i stubb eller er graslagt i vintersesongen. Det har de dyktige bøndene som holder til i nedbørfeltene sørget for, sier Selnes.

Krav til sertifisering for kjøp av plantevernmidler hadde god effekt

I samme periode som Bye-feltet ble etablert kom det nasjonale kravet om sertifisering for kjøp av plantevernmidler. Dermed begynte Selnes og kollegene å analysere for pesticider (plantevernmidler).

Forskningsteknikeren forteller at myndighetenes krav om sertifisering hadde god effekt.

– Det første året vi analyserte for plantevernmidler, i 1990 til 1991, gjorde vi gjenfunn i mer enn 60 prosent av vannprøvene som ble tatt i Kolstadbekken. Året etter var vi nede i 40 prosent og slik fortsatte det. Seks år senere gjorde vi ikke gjenfunn i det hele tatt. Så det var jo fantastisk, sier han.

Sertifiseringskravet bidro også til bevisstgjøring omkring plantevernmiddelbruk hos bøndene.

– Det har vært en nedgang i fosforgjødsling siden jeg begynte, i hvert fall når det gjelder handelsgjødsel. Men så er det en del husdyr i Kolstadfeltet, og derfor bruk av husdyrgjødsel, så det er jo en del fosfor i omløp uansett, sier Selnes.

– Næringsstofftapene til jordbruksbekkene er likevel små, i hvert fall i forhold til i distrikter med mye leirjord, legger han til.

Nakenbading i jordbruksbekk

Selnes forteller at næringsstofftapene i Kolstad har ligget på omtrent samme nivå de siste tredve årene. Når det er sagt, har han observert en klar sammenheng mellom nedbørsmengde og avrenning.

– Ekstrem nedbør, altså når det kommer veldig mye regn på kort tid, har gitt utslag på avrenningen. Vi har et par eksempler på at det har regnet mye rett etter såing og gjødsling. Da har det vært så store tap at bøndene har sett seg nødt til å gjødsle opp igjen, sier han.

Sammenhengen mellom vannføring, avrenning og begroing av alger, har vært undersøkt på ulikt vis opp gjennom. Selnes forteller om et forsøk der det ble satt ut keramiske potter i Kolstadbekken for en periode. Disse måtte han sørge for å pusse med tannbørste én gang i uken, og samle opp prøver i reagensrør for analyse.

– Og så hadde det seg slik at det plutselig ble flom i bekken. Og disse pottene, som vanligvis stod i en slags kulp slik at de var relativt lette å fiske opp, pusse fri for alger og sette tilbake igjen, ble plutselig vanskelige å få tak i.

Deler av bekken befant seg nær en vei, men det stanset ikke den pliktoppfyllende forskningsteknikeren fra å gjøre jobben sin.

– Jeg kledde meg rett og slett naken og dykket ned i bekken etter disse pottene. Jeg husker jeg var temmelig redd for at noen skulle se meg og lure på hva det var for en tulling som valgte å bade naken i en jordbruksbekk midt på lyse dagen, ler han.

Betydningen av langtidsovervåking

Når 84-åringen nå takker for seg er han ikke i tvil om at jobben hans har vært meningsfylt. Han er dessuten svært opptatt av at jord- og vannovervåkingen i landbruket må fortsette.  

– Det er kjempeviktig å holde disse overvåkingsstasjonene i drift, slik at vi ser langtidstrendene – altså hvor mye forurensning jordbruket bidrar med over tid, sier han.

– Om det ikke er store forskjeller å spore, så er jo det også et resultat – at ting ikke blir verre. Det er jo kanskje spesielt viktig med tanke på at det er forventet hyppigere og mer ekstreme nedbørepisoder i tiden fremover.

Ansvaret for Kolstad og Bye, er nå overlatt til Selnes’ gode venn og kollega Hugh Riley ved NIBIO Apelsvoll.

– Hugh har vært fagsjefen min i mange år, helt tilbake til Kise-tiden, og vi har gjort mye spennende sammen. Jeg har lært masse av ham og han er en fantastisk kar å støtte seg på. Derfor er overvåkingen av Kolstad og Bye i gode hender, sier Selnes.

Selnes trekker også frem leder av JOVA-programmet Marianne Bechmann og hydrolog og seniorforsker Johannes Deelstra. Sistnevnte var blant annet med å bygge opp Bye-stasjonen på 1990-tallet og var med på fornyelsen av Kolstad-stasjonen i 2013.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg i alle disse årene har fått anledning til å jobbe i et så kunnskapsrikt og trivelig miljø sammen med gode kolleger, sier han.

– Men nå starter et nytt kapittel i livet. Det tror jeg blir fint. Jeg har en stor hage som jeg har vært ganske lat med, en hytte jeg vil reise oftere til, og barnebarn og oldebarn som jeg gleder meg til å tilbringe mer tid med. Og så synger jeg i kor, det er også veldig bra.