Slåttemark

Artssammensetningen i slåttemarkene varierer mye, fra nord til sør og fra kyst til innland. Generelt vil dessuten slåttemarker på kalkholdig berggrunn ha et høyere artsmangfold enn slåttemarker på kalkfattig berggrunn. Arter som krever kalkholdig jordsmonn er for eksempel bakkesøte, brudespore, dvergjamne, engmarihånd, flekkgrisøre, gjeldkarve, hvitmaure og hvitkurle. Vanlige arter på kalkfattig jordsmonn er arter som tepperot, flekkmarihånd, kattefot, følblom, blåknapp. I tillegg til dette varierer artsinnholdet også med tilgangen på fuktighet, hellingsretning med mere og en kan ofte skille mellom tørreng, friskeng og fukteng. I serien Bondens kulturmarksflora presenteres et utvalg indikatorarter for de ulike regionene i landet (lenke).

Tradisjonelle slåttemarker ble regelmessig slått, men de ble vanligvis lite eller ikke gjødsla. De mest produktive arealene ble ofte slått hvert år, mens mindre produktive arealer kunne bli slått annethvert eller tredje hvert år.  Før det ble vanlig å anvende kunstgjødsel og innkjøpte frøblandinger for å øke produksjonen på innmarka, varte slåttonna gjerne et par måneder. Den gang var det vanlig å starte med slåttonna på arealene nærmest gården og så fortsette utover i utmarka og oppover på fjellet.

I tillegg til slåtten og tørkinga av høyet, var det mange steder også vanlig med vårbeiting (en kort periode) og en lang periode med høstbeiting.  Det var dessuten vanlig å utføre en rekke andre tiltak og arbeidsoperasjoner i slåttemarkene:

• Rydding og vedhogst i kantsoner
• Raking og brenning av kvistavfall og lauv om våren
• Tiltak mot tett mosedekke
• Spredning av aske.
• Brenning av daugras og strø der dette var et problem.
• Nedmolding og knusing av gjødsla etter beitedyra.

Hva skiller slåttemarkene fra beitemarkene?

Beite- og slåttemarkene har mange plantearter felles, og det er ikke alltid lett å skille dem fra hverandre. Mange av dagens naturbeitemarker har tidligere vært anvendt som slåttemarker, og dette gjør det enda vanskeligere å skille dem. Slått og beiting har likevel påvirka landskapet og vegetasjonen på litt forskjellige måte, og det er derfor en del kjennetegn en kan se etter:

• Artsmangfoldet er vanligvis høyere i slåttemarkene enn i beitemarkene under ellers like økologiske forhold. Slåttemarkene har dessuten en jevnere fordeling av planteartene og er mer blomsterrike.
• Slåttemarkene er vanligvis mindre steinete enn beitemarkene, fordi de ble rydda for stein. Derfor finner man gjerne gamle rydningsrøyser i tilknytning til disse arealene.
• Beitemarkene får gjerne et karakteristisk innslag av arter som beitedyra unngår, slik som for eksempel einer. I slåttemarkene får ikke eineren etablert seg, fordi den blir tatt av ljåen eller slåmaskina. Beitedyra unngår også giftige og lite smakelige planter som soleier, finnskjegg og sølvbunke. Disse artene kan lett bli dominerende i beitemarkene.