Utskrift
I NIBIO jobber vi særlig med beiteøkologi og kondisjonsutfordringer hos elg: hva foretrekker elgen å spise, hva velger den å spise når maten er begrensa, hva har matmengde og beitekvalitet å si for kondisjonen, helsa og produktiviteten til elg i ulike områder, og hvilke andre faktorer som klima og skogbruk påvirker matfatet og kondisjonen til elgen?
Hilde Karine Wam
Seniorforsker
-
Divisjon for skog og utmark
(+47) 920 10 746 hilde.wam@nibio.no Kontorsted: Ås - Bygg H8
Mye av vår forskning på elg er oppsummert i serien NIBIO POP:
 |  |
 |  |
|
Følg gul pil for å se flere. Klikk på rapportene for å leseRolandsen, C. M., Van Moorter, B., Heim, M., Johnsen, B., Mattisson, J., Brealey, J. C., Miller, A., Utaaker, K. S., Davidson, R. K., Grimsgaard, A., Mysterud, A., Wam, H. K., Solberg, E. J. 2026. Elgprosjektet i Oppland 2019–2024 – Sluttrapport. NINA Rapport 2416. Norsk institutt for naturforskning. Prosjektet ‘Elgen i Oppland’ ble igangsatt etter initiativ fra 11 kommuner og flere jaktrettshavere som helt eller delvis inngikk i tidligere Dokkfløy elgregion. Elgregionen omfattet en stor og delvis sesongtrekkende elgbestand i tidligere Oppland fylke, men som følge av uenigheter om årlig avskyting og uttak av trekkelg i vinterbeiteområdene ble regionsamarbeidet oppløst i 2013. Lokalt er det likevel et sterkt ønske om en felles forvaltning av elgstammen, og over lengre tid har det vært diskutert hvordan de ulike aktørene på nytt kan tilnærme seg et regionalt samarbeid. Det ble da tidlig påpekt behov for bedre og mer oppdatert kunnskap om elgens områdebruk i regionen, og etter en lengre prosess ble det besluttet å etablere et nytt elgmerkeprosjekt i området. NINA ble invitert med i prosjektutformingen, og gjennomførte senere prosjektet innenfor rammene gitt av en lokalt forankret styringsgruppe. I rapporten viser vi resultatene fra prosjektet som pågikk fra september 2019 til august 2024. Prosjektets overordnede mål har vært å øke kunnskapsgrunnlaget om elgen og beitegrunnlaget i tidligere Dokkfløy elgregion. Mer spesifikt var det et ønske å undersøke elgens trekkmønster og habitatbruk, samt å få bedre kunnskap om elgens kalveproduksjon og overlevelse. Dette er kunnskap som best kan oppnås ved å merke et representativt utvalg elg med GPS-sendere for deretter å studere disse individenes bevegelser, reproduksjon (antall fødte kalver) og overlevelse. I starten av prosjektperioden merket vi derfor 52 elger med GPS-sendere og fulgte disse inntil de døde, mistet halsbåndet eller vi aktiverte ‘drop-off’-mekanismen sommeren 2024. Alle elgene ble merket innenfor det mest markante nordlige (Murudalen, Sjodalen, Randsverk, Tesse, n = 36) eller sørlige (Gausdal Vestfjell, n = 16) vinterområde i regionen. Dette er områder med høye konsentrasjoner av elg vinterstid, hovedsakelig som følge av trekkende individer, og som derfor preges av høyt beitetrykk og beiteskader for skogbruket. I tillegg til merkestudiet undersøkte vi beitegrunnlaget og beitetrykket i regionen, og brukte jaktrelaterte data (sett og felt elg-data, slaktevekter) og trekkelgtellinger til å beskrive utviklingen i bestandstetthet, sammensetning og kalveproduksjon. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon om bestand og næringsgrunnlag, og kan bidra til å forstå den romlige og tidsmessige fordelingen av elgen i området. Som et ledd i en langt større studie fra flere bestander analyserte vi også parasittforekomsten hos elgen i regionen og sammenlignet denne med tilstanden i andre bestander i Norge. Resultatene fra merkestudien viser at elgene i regionen beveger seg over store avstander og at områdebruken i svært liten grad holdt seg innenfor en kommune. Hele 86 % av de 51 elgene var sesongtrekkende, 14 % var stasjonære i minst ett år, mens kun ett individ ble klassifisert som stasjonær i begge år med data. De fleste individene brukte arealer i 4–5 kommuner (2–8) i løpet av et år. Gjennomsnittlig trekkdistanse var 47 km for elgkyr og 50 km for elgokser, men mange dyr hadde trekk på over 70–80 km mellom vinter- og sommerområder. Det lengste dokumenterte trekket var på 135 km i luftlinje – fra nordsiden av Vågåvatnet til Gjøvik. De sesongtrekkende individene beveget seg hovedsakelig mot sørøst på våren og tilbake mot nordvest på høsten. Mange av disse beveger seg da gjennom Espedalen, på grensen mellom Sør-Fron og Gausdal. Årlig registreres det her spor fra 600–800 elger på veg sørover fra Murudalen på våren (systematisk vårtelling utført langs fast transekt av lokalt mannskap), hvorav om lag to tredeler fortsetter gjennom Espedalen på sørvestsiden av vannet. Dalføret er relativt smalt, og trekkorridoren er sjeldent mer enn én kilometer bred. Også elgene i vinterbeiteområdet i Gausdal Vestfjell beveger seg mot sørøst på våren og tilbake mot nordvest på høsten, blant annet i dalføret ved Dokkfløyvatnet. Sesongtrekkene gjenspeiler elgens behov for å oppsøke sesongleveområder med gode forutsetninger for vekst og overlevelse. Vinterområdene i regionen kjennetegnes av mindre snø og mer lett tilgjengelig kvistbeite (særlig bjørk og furu), mens sommerområdene for det meste ligger lavere, har bedre feltsjikt og rikere tilgang på vier og dels rogn og selje. I tillegg er elgtettheten lavere i mange av sommerområdene, noe som reduserer konkurransen om ressursene. En slik kombinasjon av snøforhold, planteproduksjon og tetthetsavhengighet er trolig hovedforklaringen på hvorfor elgene gjennomfører så omfattende trekk. GPS-dataene viser samtidig at elgens bruk av vinterområder ikke er statisk mellom år. Ni (19 %) av de merkede individene skiftet vinterområde (mellom Murudalen og Gausdal) minst én gang i perioden 2020–2024, og skifte av vinterområde var høyest i et år med lite snø. Dette kan bety at fordelingen av vinterdyr mellom Murudalen og Gausdal påvirkes av snøforholdene, og at vintertetthet og belastningen på vinterbeitene kan variere mellom år. Det omfattende sesongtrekket og romlige variasjonen i vinterområdebruk fører til en skjev fordeling i elgrelaterte inntekter og kostnader mellom kommuner i regionen. Kommunene i nord bærer det meste av kostnader relatert til høyt beitepress og skogskader vinterstid, mens en større del av jaktuttaket skjer i kommuner lenger sør. GPS-dataene viser at opptil 75 % av merkelgen i nord trekker ut av kommunen på våren og returnerer først sent på høsten eller tidlig på vinteren, etter at jakta er gjennomført. Reell vintertetthet kan dermed være 3–4 ganger høyere enn elgtettheten under jakta i nord, og vil i enkelte år overstige den beregnede ernæringsmessige bæreevnen. Det faktum at tettheten og beitetrykket er større i vinterområdene enn i sommerområdene og der elgen befinner seg største delen av jakta kan medvirke til at bestanden holdes på et for høyt nivå i regionen. Ettersom kun et fåtall områder opplever svært høyt beitetrykk, vil mange av kommunene som hovedsakelig huser trekkelgen sommerstid ha liten grunn til å redusere sin del av bestanden. Høye bestandstettheter over tid kan imidlertid få konsekvenser også for elgen i sør da disse for en stor del befinner seg i de nordlige kommunene vinterstid. Dette kan ha bidratt til at elgens bestandskondisjon i regionen har svekket seg over tid. Åringsvektene har for eksempel falt med om lag 10–15 % de siste 15 årene, og kalverekrutteringen har vist en tydelig nedgang. En slik utvikling samsvarer med tetthetsavhengige mekanismer, men også med pågående klimaendringer og romlig variasjon i beitekvalitet. Jaktfelt med høyere andel jordbruksareal hadde høyere tvillingandel, noe som understøtter at mer produktive arealer gir bedre grunnlag for høy kalveproduksjon. Samlet peker dette mot en bestand der tetthet, klima og beitekvalitet virker sammen over tid, og der effektene akkumuleres i form av lavere kondisjon og redusert rekruttering. Ut fra lokalkunnskap, arkeologiske funn og tidligere radiomerkestudier var det ikke overraskende at de viktigste trekkorridorene i stor grad sammenfaller med kulturhistoriske spor etter fangstanlegg. Dette viser en lang kontinuitet i elgens trekkmønstre, der dagens trekk i stor grad følger de samme rutene som elgen har fulgt i århundrer og trolig opp til flere tusen år, og som ble utnyttet av mennesker til jakt og fangst. Særlig Espedalen og enkelte passasjer ved Dokkfløyvatnet har fungert som kanaliserende elementer på elgens sesongtrekk gjennom landskapet. Her konsentreres en stor andel av de trekkende elgene gjennom relativt trange dalfører og passasjer. Slike flaskehalser kan være særlig sårbare for inngrep, for eksempel veiutbygging, kraftutbygging, hyttefelt eller andre former for infrastruktur. Endringer i disse områdene kan få uforholdsmessig stor effekt på elgens sesongtrekk, både ved å gjøre trekket mer energikrevende og ved å øke risikoen for viltpåkjørsler og konflikter. Vi vet ikke hvor mye utbygging og menneskelig tilstedeværelse som tolereres før dette har store negative konsekvenser for elgtrekket. Fra et bevaringsperspektiv er det derfor viktig at den menneskelige arealbruken i området hensyntar elgens trekkveier og at nye inngrep ikke etableres i tilknytning til trekkorridoren. Funnene peker samlet sett på et tydelig behov for en regionalt samordnet og mer grenseoverskridende forvaltning, der jaktuttak, arealbruk, overvåking og trekkruter vurderes i sammenheng og ikke kommunevis eller hos enkeltgrunneiere. Dette kan innebære felles målsettinger for bestandsstørrelse og struktur, koordinert datainnsamling og tolkning av overvåkingsdata, og vern og tilrettelegging av sentrale trekkveier. En slik helhetlig tilnærming gir trolig bedre forutsetninger for å bevare det unike elgtrekket, opprettholde god bestandskondisjon, redusere uønskede skogskader og sikre et mer rettferdig og forutsigbart jaktuttak for kommunene i regionen.
Det er ikke registrert sammendrag
Det har etter hvert blitt mange forklaringer på den sviktende kondisjonen til elg i sørlige Skandinavia, hvorav beite ser ut til å ha kommet noe i skyggen. Et unikt datasett understreker at vi på ingen måte bør nedtone betydningen av matfatet.
NIBIO takserte elgbeitene i Bamble og Drangedal kommuner i 2025. Som ventet var naturgrunnlaget for produksjon av elgbeite best i Bamble og fattigst i øvre deler av Drangedal. Bamble hadde betydelig høyere tetthet av trær i elgens beitehøyde enn snittet for våre øvrige takster i Sør-Norge. Drangedal lå noe under snittet. Trærne i både Bamble og Drangedal produserte en del mindre årsskudd per tre enn snittet av Sør-Norge, dels på grunn av et svært høyt beitepress. Beitepresset på alle treslag som elg ofte selekterer for (rogn, osp, selje og eik) (ROSE) var blant de høyeste vi har registrert. Beitepresset på ROSE bør ned. Vi fant stor forskjell mellom kommunene i estimert ernæringsmessig bæreevne vinterstid: maks 1.7 elg-ekvivalenter per km2 tellende jaktareal i Bamble og 0.8 i Drangedal. Dette er grove anslag og gjelder et normalt til godt vær-år. Det må gjøres fratrekk for hjort (og rådyr), og det er usikkert hvor mye det utgjør. Uventet lavt beitepress sommerstid i forhold til vinterstid tyder på at det er trekk av dyr over kommunegrensene, slik at beregnet tetthet av elg og hjort (basert på jaktstatistikken) er usikre. Dette er noen av flere grunner til å holde antall elg-ekvivalenter godt under maks bæreevne. Vi har beregnet dagens tetthet av elg til 0.8 per km2 i Bamble, og 0.5 i Drangedal (snitt 2020-2024). Bestandstettheten av elg alene er altså et stykke under ernæringsmessig maks bæreevne. Vi anbefaler å ikke la bestandene av annet hjortevilt øke uten å avveie konsekvensene for elg. Slaktevektene vitner om elg i veldig dårlig kondisjon, som trenger maks bra forhold for å ta seg opp igjen. Utfordringer for god kondisjon vil bare øke framover, med økt nedbygging og et stadig varmere klima (mer varmestress, mer parasitter, mer konkurranse med hjort, m.m.).
Vårvær og mengde elgmat ble fulgt i et pilotprosjekt 2021-2025. Været i studieperioden var varmere, og til dels tørrere enn normalt. Av 45 studiemåneder var bare 3 kaldere enn normalt. Piloten ga derfor et godt grunnlag for å se på utslag av varmere (og tørrere), men ikke av kaldere vær. Totalt inngikk skuddlengder målt på 2 875 bjørk og furu fra tre regioner (Lågendalen i Vestfold, Gausdal Vestfjell i Innlandet, og Stjørdal i Trøndelag). De samme områdene ble taksert i alle fem år. Vi fant at skuddlengdene ble kortere når våren var varmere i Innlandet (april-mai) og Trøndelag (april), og lengre i alle regionene når forsommeren var varmere (juni i Innlandet, mai-juni i Trøndelag, mai i Vestfold). I den sørligste regionen fant vi ikke negativ sammenheng med varmere vår. En mulig forklaring for forskjellen er at planter lenger nord og mer høyereliggende er mer sårbare for negative effekter av for tidlig knoppsprett (bl.a. fare for frost). Nedbør viste færre og mindre signifikante korrelasjoner med skuddlengdene enn det temperaturen gjorde, men vi fant indikasjoner på at den både forsterket og bøtet på effektene av økt varme på skuddlengdene, avhengig av område og måned. Vi oppfordrer forvaltningsmyndighetene til å være oppmerksomme på mulig effekter av endret klima på hjorteviltets buskbeite. Utfordringene for elg øker med et stadig varmere klima. Det fører med seg bl.a. mer parasitter, konkurranse med hjort og varmestress for den kuldetilpassede elgen. Pilotprosjektet indikerer blanda nytt i så måte. Varmere vår var nesten utelukkende negativt for skuddlengdene. Varmere forsommer synes å være positivt, men det forutsetter nok nedbør og det er usikkert om temperatur og nedbør vil fortsette å være like korrelert som i studieperioden. Resultatene fra pilotprosjektet bør undersøkes videre i et mer omfattende forskningsprosjekt, hvor man ser nærmere på temperatur: nedbør forholdet, og også ser mer detaljert på været over kortere tidsintervall enn måned for å avdekke f.eks. frost som følger etter uvanlig tidlig vår. Det vil også være svært verdifullt å få flere år til den unike tidsserien som pilotprosjektet har startet.
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
NIBIO har taksert elgbeite på oppdrag av Grenland Landbrukskontor i 2022-2023. Det rikeste beitetilbudet var i sørøst, mens nord var spesielt fattig på buskbeite, og sørvest mer furudominert og variabel. I rapporten er regionen delt inn i Nord, Vest og Sør. Særlig Vest hadde høy dekning av blåbærlyng, mens Sør skilte seg ut med høy dekning av høge urter og bringebær. Også Nord hadde bra dekning av blåbærlyng, men lite annet attraktivt feltsjiktbeite. Vi fant lavere enn forventet tetthet av trær i beitehøyde (30-300 cm) i alle delområdene. Takst etter samme metodikk i Kjose i 2005 indikerer at både tetthet av beitetrær og ubeita skudd-cm/tre har gått ned, til tross for yngre skog i dag. Det skyldes trolig høyt beitepress fra hjortevilt, og skogskjøtsel over tid. Se anbefalinger i utvidet sammendrag. Vi har beregnet at det er mat til maks 0.6 elg per km2 (vinterbestand) i Nord og Vest, og 1.3 per km2 i Sør. Dette er et maks optimistisk anslag, gitt at beiteplantene ikke hadde vært kuet, og hvor det må gjøres fratrekk for hjort. Et svært grovt anslag er at hjorten tar 30-50% av bæreevnen i Nord og Vest, og 15-25% i Sør. De siste 5 årene har beregnet tetthet av elg i snitt vært 0.6-0.9 elg/km2 i Grenland som helhet. Uten mer presis kunnskap om hjortens beiting er det vanskelig å si hvilken tetthet av elg som vil bidra til å friskmelde beitene. Et friskmeldt beite er en nødvendighet, men ingen garanti, for elg i god kondisjon. Elg har også andre og økende utfordringer som kan svekke kondisjonen, som et varmere klima, men beitene er fortsatt en viktig brikke i puslespillet av faktorer som bidrar til den vedvarende dårlige kondisjonen på elg i Grenland.
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Da mennesker bestemte seg for å erobre verden, tok vi over ansvaret for å forvalte det meste av dyrelivet. Dette er ingen enkel oppgave. Økosystemer er så komplekse. Folk har så ulike meninger. I denne læringspakka får du innblikk viltforvaltning! Om den enkle teorien og den vanskelige praksisen. Og hva som kan skje hvis vi gir viltet "tilbake til naturen".
Teknologi gir mennesker store overtak på andre dyrearter. Her lærer du om hvordan mennesker bruker teknologi for å overvåke og påvirke dyrelivet, og vi utforsker etiske dilemma. Er det f.eks. greit å fange og operere ville dyr? Vil vi vite alle naturens hemmeligheter?
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
I denne læringspakka vil du lære om de fantastiske (og noen ganger rare) tilpasningene som dyr har til det å leve i sitt miljø, spesielt under polare ekstreme forhold. Du vil få innblikk i hvordan forskerne tror disse dyrene vil takle et varmere klima. Dette er del 1 av 3 i en serie. Den er introduksjon til faget, mens del 2 og del 3 er om dyrene i taiga og på tundra.
Det er ikke registrert sammendrag
Taiga er de dype boreale skogene i nord. Der ulven streifer, brunbjørn plukker blåbær, og tiuren spiller. Naturmangfoldet er stort, og i taigaens økosystemer er alle artene forunderlig påvirket av hverandre. Hva skjer her når klimaet endrer seg?
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
© 2018 The Authors. This is an open access article under the terms of the Creative Commons Attribution License.
Det er ikke registrert sammendrag
© 2017 The Authors. This is an Open Access article. Wildlife Biology is published under a CC-BY license
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
People provide wild ungulates with large quantities of supplementary feed to improve their health and survival and reduce forest damage. Whereas supplementary feeding can positively affect the winter survival of ungulates and short-term hunting success, some of the feeds provided may actually reduce ungulate health and increase forest damage. Here, we highlight how recent advances in ungulate nutritional ecology can help explain why supplementary feeding can lead to undesirable outcomes. Using Europe’s largest cervid, the moose (Alces alces), as a model species, and Sweden, as the socio-ecological context, we explain the concept of nutritional balancing and its relevance to supplementary feeding. Nutritional balancing refers to how animals alter their food intake to achieve a specific nutritional target balance in their diet, by selecting balanced food items or by combining items with nutritional compositions that are complimentary. As the most common supplementary feeds used contain higher concentrations of non-structural carbohydrates than the ungulates’ normal winter diet, the consumption of such feeds may cause animals to increase their intake of woody browse, and thereby exacerbate forest damage. We also explain how animal health may be negatively affected by large intakes of such feed if complementary browse items are not available. We therefore suggest that the use of inappropriate feed is an additional means by which supplementary feeding may result in negative outcomes for hunters, forest owners, and wild animals.
© 2015. This is the authors’ accepted and refereed manuscript to the article. This manuscript version is made available under the CC-BY-NC-ND 4.0 license http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Fra å være fraværende i Finnmark fram til 1960-tallet, har elgen blitt en viktig komponent i økosystemet. Presis forvaltning av hjortevilt avhenger av at man kjenner viltets bestandsutvikling, ressurstilbud og områdebruk. Elg i Finnmark-prosjektet har som mål å øke vår kunnskap om elgens arealbruk, habitatbruk og ressursseleksjon.
I prosjektet SKOGSBEITE undersøkte vi hvordan hogst påvirker skogen som utmarksbeite for tamfe og hjortevilt, hvordan beitedyr påvirker skogproduksjonen og hvilke konsekvenser dette har for de involverte næringsinteressene.
