Dominerende tekstur i overflatesjikt

Den dominerende teksturen i overflatesjiktet (plogsjiktet) er en av jordegenskapene som registreres under jordkartlegginga. Teksturen i jorda under plogsjiktet kan være forskjellig fra teksturen i plogsjiktet. I felt bedømmes teksturen ved å klemme og kjenne på jorda slik det er beskrevet i skjemaet i venstremargen.

Under jordkartlegginga deles jorda inn i elleve klasser etter tekstur og grusinnhold. Tekstur benyttes om partikler mindre enn 2 mm og er det samme som kornstørrelsesfordeling, det vil si innhold av sand, silt og leir. Grus er partikler med størrelse mellom 2 og 60 mm. For enkelhetsskyld er også innhold av grus hensyntatt i klassene som benyttes under jordkartlegginga og som framstilles i kartet Dominerende tekstur i overflatesjikt.

Teksturklassene i kartet er basert på teksturgruppene som ble definert av Sveistrup og Njøs i 1984. I jordkartlegginga er flere av disse teksturgruppene slått sammen. Teksturgruppene etter Sveistrup og Njøs er nøyere beskrevet på denne nettsiden. Sammenslåingen av teksturgrupper er gjort for at systemet ikke skal bli for omfattende, og for at det skal være mulig å gjøre teksturbedømmelsen i felt. Dersom jorda har mer enn 35 % organisk materiale kommer den i klasse 11, organisk jord. 

Tabellen under beskriver de elleve klassene i kartet Dominerende tekstur i overflatesjikt. En kartfigur kan bestå av enten én eller to jordtyper. Der jordsmonnet er ganske ensartet vil klasseverdien i kartet gjelde for minst 75 % av arealet innenfor kartfiguren. I noen kartfigurer er det registrert to jordtyper med ulik tekstur. Begge jordtypene har da en utbredelse på mellom 25 % og 75 %. I slike tilfeller vil teksturen til den mest utbredte jordtypen vises i kartet. Teksturen til den ikke-dominerende jordtypen vil være oppgitt i objektinformasjonen som kommer fram ved å klikke i kartfiguren. 

Kartet Dominerende tekstur i overflatesjikt er publisert i målestokk 1:2 500-1:40 000. Kartleggingsmetodikken er ikke detaljert nok for å vise kartene i større målestokk. Kartene er derfor heller ikke egnet til bruk på et veldig detaljert nivå.

Bruksområde 

Tekstur har stor betydning for jordas agronomiske egenskaper, men også for risiko for erosjon og utvasking av næringsstoffer og plantevernmidler. Tekstur betyr også mye for arealets potensial for dyrking av ulike vekster. 

For eksempel har sandjord lavere innhold av næringsstoffer enn leirjord, den er mer følsom for uttørking og mindre utsatt for jordpakking. Jord med høyt siltinnhold har svært god kapillær ledningsevne for vann og holder bedre på næringsstoffer enn sandjord, men er utsatt for pakking og erosjon. Jord med høyt leirinnhold er næringsrik, men kan bli svært kompakt og begrenser muligheter for vekstvalg. 

Kartet Dominerende tekstur i overflatesjikt er aktuelt å bruke både innenfor agronomi, rådgivning, jordprøvetaking, forskning og miljøplanlegging. Informasjon om tekstur i plogsjiktet brukes også som inngangsdata i flere temakart (se lenker i venstremargen).

Nøyaktighet i temakartet

• Kart fra jordkartlegginga utgjør et objektivt kunnskapsgrunnlag for beslutninger om bruk av jordressursen.
• NIBIO har det nasjonale ansvaret for å stedfeste og dokumentere jordsmonnets egenskaper. Jordkartleggingsprogrammet registrerer de samme jordegenskapene på samme måte, uavhengig av hvor i landet jordkartlegginga foregår.
• Kart er en forenkling av virkeligheten. Innenfor gjeldende metodikk og økonomiske rammer, tilstrebes det å stedfeste og dokumentere jordbruksjordas egenskaper på en standardisert og tilfredsstillende måte for de viktigste bruksområdene.
• Jordkartlegginga tar utgangspunkt i jordsmonnets stabile egenskaper, ikke de egenskapene som i stor grad varierer med drifta. Jordpakking, plogsåler, biologisk aktivitet og grøfting inkluderes ikke som parametere for å bestemme jordtype. Naturlig strukturutvikling eller fravær av dette inngår i bestemmelsen av jordtype, men det differensieres ikke mellom ulike strukturtyper som for eksempel plate, linse eller blokk. Kartlegginga beskriver dermed heller et naturlig potensial, ikke jordas tilstand, som er avhengig av drift.  På nettsiden Nåværende kartleggingsmetodikk finner du mer informasjon om hvilke jordegenskaper som registreres under jordkartlegginga.
• Jordkartlegginga får ikke fram alle små variasjoner på et areal. Jordtyper som dekker mindre enn 25 % av et areal blir ikke registrert.
• En kartfigur kan bestå av to jordtyper. Noen av kartene tar hensyn til både den mest dominerende jordtypen og den mindre dominerende jordtypen, andre kart framstilles kun på bakgrunn av den mest dominerende jordtypen. Da vil informasjon om den mindre dominerende jordtypen framkomme i objektinformasjonen. Objektinformasjonen kommer fram når man klikker i en kartfigur.
• Minste figurstørrelse i jordkartlegginga er 10 dekar. Mindre arealer kan registreres som egne kartfigurer hvis forskjellen mellom jorda på to naboarealer er stor nok (hvilke egenskaper som gir denne muligheten er definert i metodikken).
• Temakartene fra jordkartlegginga er publisert i målestokk 1:2 500-1: 40 000. Kartleggingsmetodikken er ikke detaljert nok for å vise kartene i større målestokk, de er ikke egnet til bruk på et veldig detaljert nivå.
• Geografiske grenser mellom jordtyper er svært sjelden skarpe, men representerer glidende overganger mellom dem. Men, på kart framstilles grensene som skarpe.
• Skarpe klassegrenser i kartet gjenspeiler ikke fullt ut de glidende overgangene i jordegenskapene som man finner i virkeligheten. I noen tilfeller kan to jordtyper som har ganske like jordegenskaper komme så vidt over og så vidt under en klassegrense. En liten forskjell i virkeligheten kan se ut som en stor forskjell på kartet.
• Lokalkunnskap om jordsmonnets egenskaper vil ofte kunne være nyttig tilleggsinformasjon til temakartene. Men, det er ikke alltid den lokale kunnskapen er objektiv.