Jordvern - det store bildet globalt og nasjonalt

Da industrialiseringen skjøt fart utover på 1800 tallet, begynte en kraftig befolkningsvekst og urbanisering. Fruktbare jordbruksarealer ble bygget ned til fordel for boliger, veier og næringsområder. Samtidig ble store naturområder gjort om til åker og beiteareal for å mette flere milliarder nye mennesker. I dag benyttes omtrent 35 % av klodens landområder til jordbruk. Av dette benyttes 77 % til produksjon av fôr til husdyr og 23 % til matvekster for mennesker. 

Jordvern: Det store bildet globalt

Den grønne revolusjonen tok av på 1960-tallet og førte til stor avlingsøking mange steder i verden. Nydyrking og økte avlinger har gjort at matproduksjonen kunne holde tritt med befolkningsveksten. Men denne utviklingen stiller verden overfor nye utfordringer. I 2015, FN's jordår, kom FAO rapporten Status of the World's soil resources. Her beskrev FAO jord som en truet og knapp ressurs. En oppdatering av denne rapporten er planlagt i 2025. 

• 1/3 av verdens jordbruksareal er middels til alvorlig forringet på grunn av erosjon, forurensing, saltopphoping, jordpakking, nedbygging, ørkenspredning m.m.

• Mange av verdens udyrkede jordressurser ligger i marginale områder eller kan ikke dyrkes opp av andre årsaker.

• Fortsatt storstilt oppdyrking av nytt jordbruksareal vil fortsette å ødelegge uberørt natur og true verdens økosystemer.

• Nydyrking kan føre til at mange arter mister sine leveområder som igjen fører til tap av biologisk mangfold.

• For nesten 28 000  av de 31 000 utrydningstruede artene på IUCNs rødliste, er jordbruk og akvakultur en betydelig trussel.

• Avskoging har fått konsekvenser for vannhusholdningen mange steder i verden. Oppdyrking og overbeiting har bidratt til ørkenspredning.

• Mens verdens jordbruksareal økte med 12 % mellom 1961 og 2009, økte areal med vanning med 117 % i samme periode. I dag kan 20 % av verdens jordbruksareal vannes og 70 % av verdens ferskvann benyttes til jordbruk, i følge verdensbanken. 

• Klimaendringer gjør at mange av de store matproduserende områdene i verden blir rammet hyppigere av ekstremvær som f.eks. tørke. Flere av verdens kornkamre er i disse områdene.

• Matproduksjonen i nordområdene vil antagelig rammes i mindre grad av klimaendringene. Disse områdene vil få mildere klima og trolig kunne opprettholde matproduksjonen på samme eller høyere nivå enn i dag. Likevel fører økt nedbør, sykdomspress og ekstremvær til mer usikkerhet også her.

• Ved matmangel vil hvert land først sørge for mat til egen befolkning. Land som er avhengige av import kan få problemer med å få kjøpt tilstrekkelige mengder mat til tross for høy betalingsevne. Mange utredninger peker på at politisk uro og klimautfordringer fører til ustabilitet i matmarkedene.

For mer informasjon om matsikkerhet i Norge og den globale situasjonen, se: Kunnskapsgrunnlag for norsk jordvernstrategi, NIBIO. 

Den nasjonale jordvernstrategien sier:

«Jordvern er derfor ingen særinteresse, men en samfunnssak. Vi vet at verdens potensial for produksjon av mat reduseres i stort omfang i mange områder. Jord bygges ned, jord eroderes og vaskes ut i vann og vassdrag, jord forgiftes, jord får høyt saltinnhold som gjør den uegnet til landbruk, jordstruktur ødelegges og vannressursene for jordbruksvanning overutnyttes. Samtidig kan klimaendringer føre til vanskeligere betingelser for jordbruk i mange deler av verden. I Norge vil imidlertid de klimatiske forholdene for jordbruket kunne bli bedre totalt sett og gi større muligheter for jordbruksproduksjon over hele landet.» Nasjonal jordvernstrategi, 2015.

I global sammenheng er Norges jordbruksareal veldig lite. For vår egen befolkning er det likevel kanskje den viktigste ressursene vi har i beredskapssammenheng. Hvis forutsetningene for matproduksjonen her hjemme øker, kan det bidra til å øke mulighetene for en høyere selvforsyningsgrad i Norge.

Jordvern: Det store bildet nasjonalt

Den industrielle revolusjon har påvirket folketall og byvekst i Norge på samme måte som i resten av verden. I 1845 var det ca. 1 million innbyggere i Norge. 12 % bodde i byer og tettsteder. Første kvartal 2024 var vi over 5,5 millioner mennesker og over 80 % bodde i byer og tettsteder.

Befolkningsøkningen i Norge har likevel ikke fått samme følger for jordbruksarealets størrelse som i resten av verden. Det totale jordbruksarealet i Norge har holdt seg ganske stabilt i lang tid. På grunn av flere endringer i innrapporteringen av jordbruksareal, kan man ikke uten videre sammenlikne tallene for totalt jordbruksareal fra et tiår til et annet. I dag benyttes ca. 3,2 % av landarealet i Norge til jordbruk. Tar man med jordbruksareal som man ikke får utbetalt produksjonstilskudd for, er tallet ca. 3,7 %*. 

Med stabilt jordbruksareal og stor befolkningsvekst har jordbruksareal per person gått drastisk ned de siste 200 årene. Bare siden 2. verdenskrig har vi redusert antall dekar dyrka mark per person fra ca. 3 dekar jordbruksareal til under 2 dekar i dag. Med fortsatt forventet befolkningsvekst og svak avlingsvekst, blir det svært utfordrende å opprettholde matproduksjon per capita på samme nivå som i dag. 

Strukturendringer

Selv om det totale jordbruksarealet i Norge har holdt seg ganske stabilt, i alle fall siden 1900, har antall aktivt drevne gårdsbruk endret seg mye. I 1979 var det 125 302 aktive gårdsbruk i Norge. I 2023 var tallet 37 561. Det blir med andre ord færre bønder og større driftsenheter. Et resultat av dette er at andelen leiejord har økt voldsomt. I dag er omtrent halvparten av jordbruksarealet i Norge leiejord. Mange frykter at dette fører til at leid jord blir holdt dårligere i hevd, men det er per i dag ikke nok kunnskap til å kunne si noe sikkert om dette.

Strukturendringene i jordbruket er en viktig årsak til nedgangen i antall gårdsbruk. Overgangen fra menneskekraft og hest til maskiner og moderne teknologi har gjort at hver bonde kan drive et større areal. Dette har ført til effektivisering når det gjelder tidsbruk og arbeidsinnsats. Men det har også ført til at mye areal er i ferd med å gå ut av drift. I vårt langstrakte og varierte land er det mange åkre og enger som ikke passer inn i den nye og moderne måten å drive jordbruk på.  Over 10 % av norsk jordbruksareal kan være ute av drift. Det vil si over 1 000 000 dekar. Nydyrking bidrar delvis til å opprettholde jordbruksarealet. 

Les mer om strukturendringer og arealutvikling i jordbruket her.

Nedbygging

I Norge har vi bygget ned rundt 1,2 millioner dekar dyrka og dyrkbar jord siden andre verdenskrig. 57 % av dette var dyrka jord og 43 % dyrkbar jord. Tallene for dyrkbar jord er delvis basert på estimat. Trondheim, Stavanger, Oslo, Bergen, Sandnes, Fredrikstad, Sarpsborg og Drammen er noen av de større byområdene våre. Befolkningsvekst i disse byene har ført til nedbygging av store jordbruksområder med noe av den mest fruktbare jorda i landet.

Nydyrking og jordbruksarealets kvalitet

Parallelt med byvekst, nedbygging og gjengroing har det foregått en omfattende nydyrking. Det totale jordbruksarealet har derfor holdt seg ganske stabilt. Men bak det stabile tallet skjuler det seg en forskyvning i arealenes kvalitet. Det har blitt mindre jordbruksareal med fulldyrka jord i de beste klimasonene. Samtidig har det blitt mer innmarksbeite, ofte i mindre gunstige klimasoner. Fulldyrka jordbruksareal er redusert, mens arealet med innmarksbeite har økt. Les mer her.

Viktige utfordringer for norsk jordbruksareal er:

• Nedbygging i sentrale strøk, mye av den beste jorda i de beste klimasonene ligger nær tettsteder og byer

• Gjengroing i utkantstrøk, over en million dekar eller over 10 % av det totale jordbruksarealet kan være ute av drift

• Redusert jordhelse:

  • tap av organisk materiale

  • jordpakking som fører til dårlig jordstruktur

  • erosjon

  • dårlig drenering

  • tap av mangfold og mengde jordorganismer ved ensidig drift

• Problemer med nyrekruttering 

• Dårlig lønnsomhet for enkelte arealer