Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
1997
Forfattere
G GuttormsenSammendrag
Prosjektet «N-prognoser og N-rådgivning » har pågått siden 1989 og pågår fortsatt. Delprosjektet i Aust Agder omfatter 50 felt som representerer intensiv jordbruksproduksjon på lett jord. Prosjektet er vesentlig finansiert med tildelinger fra Landbruksdepartementet. Hensikten med prosjektet er å: sikre mest mulig rett N-tilførsel til korn, potet, grønnsaker og grovfor. bygge opp kunnskap for mer presis gjødslingsplanlegging. redusere N-tap og dermed forurensing fra landbruket. hovedmålet er å bedre effekten og utnyttelsen av plantenæringsstoffene. Prosjektet fremskaffer data til bruk i gjødslingsplanlegging. Prosjektet gir også en positiv virkning gjennom en holdningsendring ved nærkontakt med veiledningstjenesten og jordbrukerene. Sammendrag fra delprosjekt i Aust Agder N-gjødlingsnivået ble redusert i løpet prosjektperioden. Dette skyldes mindre gjødsling ved to kulturer samme år. N-min innholdet om høsten var i gjennomsnitt 73 kg/ha over 8 år. Årsgjennomsnittet varierte mellom 46 og 118 kg N-min/ha. N-min innholdet om våren var i gjennomsnitt 33 kg/ha over 8 år. Årsgjennomsnittet varierte mellom 20 og 56 kg N-min/ha. reduksjonen i N-min innholdet fra høst til vår var i gjennomsnitt 40 kg/ha over 8 år. Årsgjennomsnittet varierte mellom -10 og 87 kg N-min/ha. det ble påvist sammenheng mellom N-min om høsten, glødetap, nedbør i løpet av november-februar og N-min innhold om våren. Sammenhengen var imidlertid svært liten. det ble også påvist sammenheng mellom N-min om høsten, glødetap, nedbør i løpet av november-februar og reduksjonen av N-min innhold i løpet av vinteren. Sammenhengen var imidlertid svært liten for glødetap og nedbør i løpet av november-februar. det ble ikke påvist sammenheng mellom tilført N eller temperatur i løpet av november-februar og N-min om våren eller reduksjonen av N-min innhold i løpet av vinteren. på grunnlag av N-min målingene i september fant en den best tilpassede N-gjødslingen for vekstene hvitkål og korn/gras med minst overskudd av N-min i jorden etter høsting. metodikken i prosjektet ikke var nøyaktig nok til å fange opp virkninger av ulik forgrøde på N-min innholdet om våren. det er rimelig å forvente sikre forskjeller i behovet for N-gjødsling på grunnlag av N-min målinger om våren også i Aust Agder. Dette vil bidra til en bedre tilpasset N-gjødsling gjennom vekstsesongen. Andre aktuelle tiltak er bruk av fangvekster der dette er mulig.
Forfattere
G.J JonassenSammendrag
Virkningen av ulike såmengder til engsvingelfrøeng ble undersøkt i seks feltforsøk med til sammen 16 årshøstinger på ulike steder i Sørøst-Norge i åra 1971-75. Fire forskjellige såmengder fra 0,5 til 2,0 kg ble prøvd. Det ble ikke påvist signifikante forskjeller mellom ulike såmengder, men i tredje engår var det tendens til størst frøavling ved minste såmengde. I middel for alle såmengder på fire felt som ble høsta i tre engår var gjennomsnittlig frøavling i første, andre og tredje engår henholdsvis 18, 52 og 42 kg pr daa. Den lave frøavlinga i første engår skyldes bruk av dekkvekst i gjenleggsåret.
Forfattere
Steinar Dragland T.H AslaksenSammendrag
I årene 1993-95 ble det ved Planteforsk Apelsvoll forskingssenter avd. Kise, Nes på Hedmark utført gjødslingsforsøk i peppermynte. De to første årene ble det lagt ut grasdekke på det meste av feltet for å hemme ugrasveksten. Det ble hvert år tilført mineralgjødsel og tørket hønsegjødsel i mengder som tilsvarte 0, 7, 14 og 21 kg N/daa. Bladavlinga ble vanndampdestillert for å bestemme innholdet av eterisk olje og mengden av de viktigste komponentene i oljen. Tørrvekta av blad økte for tilførsel av opp til 21 kg N i begge gjødseltypene, men konsentrasjonen av olje viste en tendens til å minke ved sterkeste gjødsling. Avlinga av eterisk olje var i sum for tre år om lag 25 liter/daa ved bruk av 14 kg N i mineralgjødsel, mens det ble knapt 22 liter/daa ved bruk av tilsvarende N-mengde i hønsegjødsel. Innholdet av mentol var størst ved svak gjødsling. Tilførsel av 14 kg N ga olje med 60% og 63% mentol etter bruk av henholdsvis mineralgjødsel og hønsegjødsel. Mentoninnholdet var tilsvarende 37% og 34%, og var minst ved svak gjødsling. Innholdet av mentofuran varierte mellom 1% og 3%, mens innholdet av mentylacetat varierte lite omkring 1,5%. Det var ingen tydelige virkninger av gjødseltyper eller gjødselmengder på innholdet av disse to stoffene.
Forfattere
Ragnar T. Samuelsen Lars SvensonSammendrag
Prosjekt "Leplanting i Nord-Troms" kom igang i 1991 og ble avsluttet ved utgangen av 1996. Prosjektet har hatt som mål å finne fram til vegetasjon som egner seg til landskaps- og leformål på værharde tettsteder i Nord-Norge (Troms) ved å Prøve forskjellige plantemåter og plantesammensetninger som kan skape et attraktivt og praktisk anvendelig sentrumsmiljø. Prøve plantemateriale på en realistisk måte under nordlige klima- og jordforhold. Behov for eventuell jordforbedring skulle bli vurdert, men plantingene skulle kreve lavest mulig innsats ved etablering og vedlikehold. Gjennom prosjektet skulle en også prøve å få til et samarbeid mellom forskning, forvaltning, veiledning og bruker av kunnskaper og plantemateriale i kommunene. Prosjektet hadde over en seksårs periode (delt i to treårs perioder) en total budsjettramme på kr 1.397.000. Både Troms fylkeskommune, de tre primærkommunene Karlsøy, Nordreisa og Storfjord, Fylkeslandbrukskontoret i Troms og Planteforsk/Holt forskingssenter deltok i finansieringen. Prosjektledelsen lå ved Holt forskningssenter. Det er gjennomført observasjoner i prøveplantinger med i alt 35 arter og herkomster til følgende fire bruksformål på hvert av forsøksstedene i kommunene og ved Holt forskingssenter: trafikk, lek, vindbremsing og vindbremsing med landskapstilpassing. Det ble plantet 6 arter og herkomster av bartrær, 5 av lauvtrær og 24 av lauvfellende busker, til sammen 456 individer på ca 900 m2 areal på hvert sted. Om lag tredjeparten av artene/herkomstene var ikke eller bare i liten grad blitt prøvd tidligere så langt nord. Plantenes etablering, overvintring, sunnhet, tetthet, stammethet og tilvekst ble observert på individnivå hvert år, og plantingene ble gitt tall for leverdi, prydverdi og landskapsverdi etter som prosjektet skred fram. Plantefeltene har hatt noe varierende utvikling gjennom forsøksårene og på de ulike stedene. Årsakene til denne variasjonen kan dels føres tilbake til utsatt planting og ulik etablering i plantingsåret, dels til ulike jordbunns-, fuktighets- og klimaforhold. Ellers vil variasjonene også avspeile ulike krav og tilpasningsmuligheter hos artene/herkomstene.
Forfattere
Gunhild BørtnesSammendrag
Det er gitt eit litteraturoversyn over rabarbra, som har vore dyrka i Norge i om lag 150 år. Klimamessig høver rabarbra godt til dyrking i Norge. Interessa for rabarbra har auka dei seinaste åra både i Nord-Amerika, Danmark og Sverige. Det finst ei rekkje klonar av rabarbra som er spreidde kring i landet. Høgt innhald av oksalsyre i ein del klonar/sortar har vore rekna for eit problem i rabarbra. Derimot er det ønskjeleg med relativt høgt innhald av eplesyre. Samanlikna med andre grønsakslag og frukt inneheld rabarbra mykje av eplesyre. I eple ligg innhaldet i område 0.2-1.2 g pr. 100 g friskvekt medan rabarbra i ei svensk undersøkjing i middel av 78 sortar hadde 1.42 g pr. 100 g friskvekt. I ei eiga undersøkjing av 39 klonar/sortar frå Vestlandet og Rendalen i Hedmark låg verdiane for eplesyre frå 0.24 til 3.85 g pr. 100 g friskvekt. For oksaksyre låg verdiane frå 0.05-0.73 g pr. 100 g friskvekt. Det var altså stror variasjon i mengde av eplesyre og oksalsyre i det innsamla materialet. Dette kan gi grunnlag for vidare undersøkjingar. Elles er gitt tilråding om bruk av fem sortar som er testa ut i Danmark og Sverige med tanke på lågt oksalsyreinnhald og høveleg mengde eplesyre. Desse sortane er: Elmsblitz, Elmsfeuer, Marshalls Early Red, Rosenhagen, og ein dansk selesjon som ikkje har fått navn, og som inn til vidare vert kalla Spangsbjerg III 5. Det er elles gitt dyrkingsrettleiing som inneheld krav til jord, planteetablering, gjødsling, stell, hausting og driving. Tida skulle vera inne til å utvikla nye produkt innan rabarbra, både for saft, syltetøy og frosne produkt. Eplesyre har E-nummer 296 og vert nytta i ulike matvarer. Eplesyre med E-nummer 296 er vanlegvis ei blanding av L-eplesyre og D-eplesyre som er kunstig framstilt. Det er stilt spørsmål om speborn kan fordøya den kunstig framstilte D-eplesyra. Naturleg høgt innhald av L-eplesyre i rabarbra i høve til andre naturlege kjelder kan vera av interesse.
Forfattere
Karl-Jan Erstad Shariza Ashween Bt. Moho Asharaf A Dale R TayengwaSammendrag
Flekke-/Guddalsvassdraget ligg i hovudsak i Fjaler kommune (90%), Sogn og Fjordane fylke, og vasskjemiske og biologiske data er tilgjengelege for hovudelva og delar av Guddalsområdet. Men når det gjeld sideelvane i Svinevika og Bjordal, hadde det så langt ikkje vore gjennomført noko overvakingsprogram. Som ein del av forskinga i samband med forsuring av overflatevatn i kystnære område i Noreg har dette arbeidet vore eit samarbeid mellom PLANTEFORSK Fureneset fagsenter og Raudekrossen Nordisk Verdsgymnas (RCNUWC) på Haugland i Flekke. Grunneigarar i området har også tatt del i innsamling av vassprøver. 4 stasjonar var etablert opptrøms Svinevika og 4 i Bjordal vinteren-våren 1996. Frå sommaren 1996 til januar 1997 vart det også gjennomført prøvetaking frå 5 vatn som var utspring for desse sideelvane. Dette prosjektet kunne stadfeste oppfatninga og mistankane ved Fureneset fagsenter om at innsjøane og elvane i dette området verkeleg var svært utsette for surstøt. På ettervinteren (22. februar - 21. mars 1996) låg pH-nivået ved alle dei 4 utvalde stasjonane ved Svinevika forholdsvis konstant mellom 5,2 og 5,8. 28. mars var det ein markert auke i pH-nivået, truleg p.g.a. ei dominerande grunnvassutstrøyming; det var svært kaldt i véret og isen frosen til. I løpet av den neste veka starta snøsmeltinga, og dette resulterte i eit svært tydeleg fall i pH-nivået rundt påsketider, som målt til pH 4,9-5,0 11. april. Dei følgande to vekene steig pH-nivået igjen sakte, og nådde pH 5,1-5,4 25. april. Konduktiviteten avspegla svingningane i innhald av basekation, som var på eit ekstremt lågt nivå, og mengda H+ (ved låg pH). Alkaliniteten var generelt svært låg, i stabile periodar i området 0-10 mekv./l, og negativ i periodar med surstøt. I denne seinvinterperioden viste stasjonane i Bjordal litt mindre grad av forsuring enn målt ved Svinevika. pH-nivåa rangerte frå 5,5 to 6,3. Ein pH-nedgang 7. mars, konstatert som eit klart fall til pH 5,5 i nedre del av Bjordalselva, følgde starten på snøsmeltinga i låglandet. Gjennom sursjokket ved påsketider fall pH ned til 5,5 i nedre (søre) Bjordal og til 5,1 i øvre (nordre) Bjordal. Dei 7 seriane vassprøver som var henta frå fjellvatna avslørte ein allmenn nedgang frå juni til oktober 1996, frå ein spesielt tørr sommer til regnfullt haustvér. Snøen frå byrjinga av november var utsett for sterkt regn, og eit klart pH-fall vart målt i fire vatn 17. november. Ein kaldare vinterperiode i desember syntest å stabilisere forsuringsnivået, men der var ingen pH-auke. Deretter, i midten av januar 1997 forverra kraftig regn på nytt vasskjemien, og ein vidare pH-nedgang var målt i to av tre vatn. Den tredje innsjøen låg noko høgre oppe i fjellet der snøsmeltinga hadde mindre omfang.
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
I perioden 1990-94 ble frøavlsegenskapene til åtte norske foredlingslinjer av engrapp (Poa pratensis L.), utvalgt for plenegenskaper, sammenlikna med frøavlsegenskapene til de to godkjente engrappsortene Lavang og Leikra. Forsøka ble gjennomført på Planteforsk avd. Landvik (58°21"N), og det var tre forsøksfelt med i alt seks årshøstinger. Alle sorter og foredlingslinjer ble sådd uten dekkvekst. Radavstanden var 33,3 cm og såmengden 0,5 kg/daa. Det ble prøvd to nivåer for nitrogengjødsling om våren (4 og 8 kg N/daa i to forsøk med til sammen fem årshøstinger; 5 og 9 kg N/daa i ett forsøk som på grunn av ugras bare ble høsta i tredje engår). Forsøka ble gjødsla med 5 kg N/daa om høsten. I gjennomsnitt for to nitrogennivåer og seks årshøstinger hadde fire av de åtte foredlingslinjene signifikant større frøavling enn Lavang og Leikra. De største frøavlingene ble oppnådd i `KvEr 9030" og `KvEr 9054", men ettersom sistnevnte hadde høyere poengtall for høstfarge, spreiingsevne, spireindeks og konkurranseevne mot ugras, er det tilrådd at bare `KvEr 9054" blir godkjent som ny norsk engrappsort for grøntanlegg. På grunn av stor evne til å produsere frøstengler og høy tusenfrøvekt bør `KvEr 9030" inngå i framtidige kryssingsprogram for å forbedre frøavlsegenskapene i det norske engrappmaterialet. For alle sorter sett under ett var frøavling signifikant korrelert med antall vegetative skudd ved frøhøsting (r = -0,72), antall generative skudd ved frøhøsting (r = 0,59), vekt pr utreska frøtopp (r = 0,50), halmavling (r = 0,40) og prosent legde ved frøhøsting (r = 0,39). Derimot var det ingen sikker sammenheng mellom frøavling og tusenfrøvekt. En multippel regresjonsanalyse viste at 69% av variasjonen i frøavling kunne forklares ved modellen Frøavling = -67,5 + 0,03 x Antall frøstengler pr m2 + 0,91 x vekt pr utreska frøtopp (mg). I gjennomsnitt for alle sorter og årshøstinger førte ikke økning i vårgjødslinga fra 4 til 8 eller fra 5 til 9 kg N/daa til økning av frøavling eller antall frøstengler; derimot var det en viss økning i antall vegetative skudd og i vekt pr utreska frøtopp. I middel for alle årshøstinger reagerte ikke sortene forskjellig på de to gjødselnivåene. Dette viser at optimal nitrogengjødsling til norske engrappfrøenger er rundt 10 kg N/daa, hvorav 50% bør gis om høsten.
Forfattere
J Ystaas Lars SekseSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Steinar DraglandSammendrag
Planteforsk har etter oppdrag fra Landbrukstilsynet gjennomført verdiprøving av grønnsaksorter som kunne være av interesse for å forbedre avling og kvalitet i den norske produksjonen. Resultatene har gitt grunnlag for godkjenning av nye sorter. I dette nummeret av Grønn Forskning er det samlet resultat fra verdiprøving i kepaløk, kvitkål, brokkoli og gulrot. Forsøkene er gjennomført i samarbeid med flere av Landbrukets forsøksringer. Gjennom EU"s sortslistedirektiv er Norge forpliktet til å ha egen verdiprøving i korn og oljevekster, poteter, fôrvekster og gras til grøntanlegg. I grønnsaker, frukt og bær, veksthuskulturer, pryd- og grøntanleggsplanter er det nå ikke lenger noe offentlig behov for slik prøving av sortene. Behovet for sortsprøving finnes imidlertid hos dyrkerne og veilederne, og det tilsier et nytt opplegg som er forskjellig fra den tidligere verdiprøvingen. Den nye veiledningsprøving må ordnes på best mulig måte innenfor de økonomiske rammene som til enhver tid finnes. Planteforsk har fått i oppdrag av Landbruksdepartementet å planlegge og lede veiledningsprøvingen i frilandsgrønnsaker. I samarbeid med Landbrukets forsøksringer har en kommet fram til en arbeidsdeling som skal gi best mulig utnytting av ressursene. Innhold Kepaløksorter for lagring 1994 - 1996 Erling M. Berentsen Høstkålsorter 1995 - 1996 Erling M. Berentsen Vinterkålsorter 1995 - 1997 Erling M. Berentsen Sortsprøving i tidlig brokkoli Solfrid Mygland og Gry Synnevåg Sortsprøving i sein brokkoli Solfrid Mygland og Gry Synnevåg Verdiprøving i sein gulrot Solfrid Mygland og Gry Synnevåg
Forfattere
Anne Kjersti Bakken Olav Arne BævreSammendrag
Denne praktiske rettleiinga for dyrking av alstromeria i Norge utgjør del 2 av «Heilårsproduksjon av alstromeria (Alstroemeria x hybrida L.)», ei oppsummering og en diskusjon av 5-års forskning og studier av kulturen på Planteforsk Kvithamar. Vi har også basert råd og konklusjoner på norske alstromeriagartneres egne ideer og erfaringer og på arbeid som er utført i andre deler av prosjektet «Helårsproduksjon av snittblomster». Mye av dokumentasjonen og begrunnelsene for det som kan leses i rettleiinga, finnes i del 1, «Artshybridenes biologi og deres reaksjoner ved dyrking i regulert klima». Siden vi ennå har forsøk i gang og på langt nær har vært innom alle sider av produksjonen av alstromeria i veksthus, må en rekne med at dette er den første, men slett ikke den siste utgaven av rettleiinga. Fleire revisjoner og tillegg vil nok komme i nær framtid