Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2001
Forfattere
Aksel Døving Finn MågeSammendrag
Sesongen for kommersiell jordbærdyrking i fem distrikt i Norge har vore granska, og eigenskapane ved jordbærsesongen er skildra. For eit område, Valldal, har det vore tilgjengeleg data for åra 1967-1999, dette er ei lang tidsrekke som gir eit godt grunnlag for statistiske utrekningar. Det er funne store variasjonar mellom år og distrikt når det gjeld start, topp og slutt på sesongen. Det var om lag ein månad i skilnad mellom tidlegaste og seinaste område i Norge. Akkumulert avling i høve til tid kan forklarast med ei tredjegradslikning. Start og topp på sesongen viste ein negativ samanheng med temperaturane i mai og juni, 1 C høgare middeltemperatur i juni ga 4,1 dagar tidlegare sesong. Sluttdato for sesongen var negativt korrelert med juni og juli temperaturar. Det har vore utvikla regresjonsmodellar med temperatur som variablar for å kunne predikere dato for start, topp og slutt på sesongen. Regresjonsmodellar ga meir pålitelege prediksjonar enn å bruka varmesum. Regresjon kan vere ein verdifull måte både for dyrkarar og omsetnandsledd for å prognosere start, topp og slutt på sesogen
Forfattere
Aksel DøvingSammendrag
Data frå norsk jordbærdyrking er studert og sammenlikna med meteorologiske data. Lange tidsrekker og pålitelege data frå Gartnerhallen i Trøndelag og Valldal har vore særleg verdifulle. Starten og toppen på sesongen var negativt korrelerte med mai- og juni- temperaturar, 1 "C høgare juni middeltempteratur gav 4.1 dagar tidlegare sesongstart. Det er utarbeidd regresjonsmodellar for prognosering av sesong og avling; meteorologiske data, fungicid mot gråskimmel (Botrytis cinerea) og år er brukte som variablar. Fungicid mot gråskimmel forklarte halve avlingsvariasjonen i Valldal. Resultata tydar på at klimatilhøva under blomsterinduksjon og blomsterdifferensiering var viktigare for avlinga enn klima under blomstring og modning. Regresjonsmetoden for å prognosere sesong og avling i jordbær kan vise seg å verte svært nyttig både i produksjon og omsetning. Teknisk utstyr og metodar for måling bærfastleik i jordbær har vore granska både gjennom litteraturstudium og gjennom omfattande forsøk. Det er også gjennomført forsøk med sammenlikning av bærfastleik og andre kvalitetseigenskapar i bæret. Nokon standardisert metode er ikkje kjend. Dei mange metodane som har vore brukte i forsøk har ulik verkemåte og har ofte gitt ulike resultat. I forsøka ved NLH vart det i mange høve funne låge korrelasjonar mellom ulike metodar. "Eisenhuths metode" er ein billeg metode, den er enkel å utføre, påliteleg og rask, og har såleis mange fordelar framfor dei dyrare og meir kompliserte instrumenta. "Eisenhuths metode" går ut på fylle bær i ein sylinder, sette eit lodd på toppen av bæra, og så måle kompresjonen. Tre instrument som måler fastleik på enkeltbær har gitt pålitelege resultat, Bareiss, Instron og Texture Analyser. Bareiss er billegare, enklare og raskare å bruke enn dei to andre. Storleiken på kvar bærprøve er her foreslått til 300-500 g for "Eisenhuths metode" og 25-50 bær for metodar som måler på enkeltbær. Det vart funne store variasjonar i fastleik og refraktometerverdi mellom enkeltbær, særleg i `Korona". Variasjonen i farge var mindre. Det var stor skilnad i fastleik mellom sortar, men rangeringa var avhengig av metode for fastleiksmåling. Korrelasjonane mellom bærfastleik, refraktometerverdi og farge var låge, og ikkje alltid signifikante. Fastleik etter lagring ved ulike temperaturar var avhengig av målemetode. Fastleiken er også avhengig av kjernetemperaturen i bæret ved måling, bæra var blautare ved 20 "C enn ved lågare temperaturar.
Forfattere
Arne GrønlundSammendrag
Vern av jordressurser for matproduksjon er en forutsetning for selvforsyningsevnen i land med små arealressurser for jordbruk. Jordressurser som kan nyttes til kornareal har større verdi enn andre jordressurser i Norge. Potensielt kornareal kan estimeres på grunnlag av opplysninger om dyrket og dyrkbar jord i økonomisk kartverk gruppert på klimasoner. Omdisponering av dyrket og dyrkbar jord til byggegrunn og samferdselsformål kan betraktes som irreversibel omdisponering siden arealene ikke kan brukes til jordbruk senere uten store kostnader. Vi har forutsatt at det kun er denne type omdisponering som påvirker samlet tilgang på dyrket og dyrkbart areal. Det foreligger data om omdisponering av dyrket jord etter 1949 og omdisponering av dyrkbar jord etter 1975. Endringer i arealgrunnlaget for landbruk etter 1949 er presentert ved følgende indikatorer i samsvar med OECDs modell for Påvirkning-Tilstand-Respons: Påvirkningsindikator: " irreversibel omdisponering av dyrket og dyrkbar jord Tilstandsindikatorer: " jordbruksareal per innbygger " dyrket og dyrkbar jord per innbygger " utnyttelsesgrad av jordressurser, definert som forholdet mellom jordbruksareal i drift og totalarealet av dyrket og dyrkbar jord. Etter 1949 har jordbruksareal per innbygger gått ned fra 3,1 til 2,3 dekar, mens arealet av dyrket og dyrkbar jord per innbygger har gått ned fra 6,0 til 4,1 dekar. Irreversibelt omdisponert dyrka og dyrkbar jord, dvs. varig tap av jordressursene, utgjør ca 5 % av de samlede arealene i 1949. Utnyttelsesgraden av jordressurser gikk ned fra 0,52 til 0,46 i perioden 1949 til 1975, men har senere økt til 0,57 i 1999 som en følge av økning i jordbruksareal og irreversibel omdisponering.
Forfattere
Sven-Gunnar Lunneryd Karl Inne Ugland Paul Eric Aspholm Paul Eric AspholmSammendrag
In Koster archipelago (northern Skagerrak, Sweden) the harbour seal population increased from approximately 350 to more than 1000 individuals between 1988 and 1998. During the same period, sealworm (Pseudoterranova decipiens) abundance in the most heavily infected fish species, bullrout (Myoxocepahulus scorpius) and sea scorpion (Taurulus bubalis), did not increase. Since harbour seals do not normally feed on those cottids an infection route via cod (Gadus morhua), which consume cottids, is proposed. The abundance of sealworm in the final host is therefore related to the probability of cod preying on infected cottids prior to being preyed upon by seals. Our model predicts that the abundance of larval sealworm in benthic fishes is not related to the number of seals when the colony is over a specific threshold size.
Forfattere
Marianne Bechmann Johannes Deelstra Hans Olav Eggestad P. Stålnaacke Stine Vandsemb (permisjon) Sigrun Kværnø D. BergeSammendrag
Erosjon og næringsstofftap overvåkes i en rekke mindre nedbørfelter som representerer ulik jordbruksdrift, klima og jordsmonn i Norge. Overvåkingsprogammet ble satt i gang 1992, men en del av nedbørfeltene har målinger fra midten av 80-tallet. Programmet omfatter overvåking i jordbruksbekker og jordbrukspåvirkede innsjøer. Erosjon og næringsstofftap til jordbruksbekker er beregnet for agrohydrologiske år, 1. mai 30. april. Året 2000/2001 var preget av store forskjeller mellom ulike deler av landet. Det var mye nedbør på sør- og østlandet med generelt høye tap av næringsstoffer og suspendert stoff til jordbruksbekkene. Høsten 2000 var det spesielt mye nedbør og stor avrenning. Det ble registrert årlige nitrogentap i Vasshaglona på ca 16 kg N/dekar og fra Grimestadbekkens nedbørfelt var tapet på 10 kg N/dekar. Fra Kolstad- og Skuterudbekkens nedbørfelter var det ca 7 kg/dekar i nitrogentap. Derimot var det i Trøndelag og Nord-Norge lite nedbør og nitrogentapene var lave fra både Hotrankanalen og Naurstadbekkens nedbørfelter (hhv. 1 og 2 kg N/dekar). Ekstreme fosfortap ble registrert fra Vasshaglonas nedbørfelt (3000 g/dekar). Grimestadbekkens nedbørfelt hadde samme store fosfortap som i året 1999/00 (1300 g/dekar). I kornfeltene i Akershus og på Hedmarken varierte fosfortapet 120-570 g/dekar, mens fosfortapene fra Hotrankanalen og Naurstadbekkens nedbørfelter var noe mindre enn tidligere (100-350 g/dekar). Jordtapene var også ekstremt store på sør- og østlandet i 2000/01. Det ble målt på 900 kg SS/dekar i Grimestadbekken og 700 kg/dekar i Vasshaglona. I Skuterud- og Mørdrebekken var jordtapet hhv. 300 og 260 kg/dekar, mens det i Naurstadbekken og Hotrankanalen var lave jordtap på hhv. 43 og 14 kg/dekar. Vannkvaliteten i jordbrukspåvirkede innsjøer ble i 2000 klassifisert i intervallet mindre god til meget dårlig.
Forfattere
Atle HaugeSammendrag
Rapporten er en sluttrapportering fra gårdskomposteringsprosjektet i Nordland. Hovedmålet med prosjektet var at bønder i Nordland skulle ha tilgang på faginformasjon for å kunne kompostere organisk produksjonsavfall fra gårdsbruket miljømessig og økonomisk forsvarlig. 4 forsøksverter prøver ut forskjellige løsninger, i tillegg til forsøk på Vågønes forskningsstasjon. Det ble etablert 3 demonstrasjonsfelt for å vise kompostens gjødselvirkning, og arrangert markdager på brukene høsten 2001. Anlegget hos forsøksvert som komposterer innsamlet våtorganisk avfall sammen med gårdsavfall i en binge med mekanisk lufting beskrives. Forsøk med kompostering av gamle rundballer viste at kompostering er avhengig av tilsetting av strukturmateriale. Forsøk med forskjellige løsninger for lufttilførsel ved rankekompostering viste at gårdsavfallsmasser ofte blir tette, og at jevnlig snuing blir nødvendig for å sikre aerob prosess. Lønnsomheten ved kompostering er lav, og investeringer og arbeidsforbruk må holdes på et lavt nivå. Kompostering av gårdsavfall er imidlertid et hensiktsmessig og miljømessig bra avfallshåndteringssystem. Det er størst interesse for kompostering hos gardbrukere som driver økologisk, da disse har minst muligheter til å erstatte ressurser som finnes på gården med innkjøpt kunstgjødsel. Ved mottak av innsamlet våtorganisk avfall på gården er økonomien helt avhengig av godtgjørelse for mottak av avfallet, tilsvarende 500-1000 kr.pr. tonn. Billige anlegg for kompostering skisseres i prosjektrapporten.
Sammendrag
Rapporten beskriver resultatene fra søyleforsøk i klimaregulert rom hvor filtermaterialene skjellsand, Leca lettklinker og perlitt ble undersøkt i en periode på 200 dager. Korngraderingen var relativ lik og tilsvarte grovsand. Forsøket ble belastet med slamavskilt husholdningsavløp. Den hydrauliske belastningen var 400 og 600 l/m2?d. Vannet ble tilført søylene med peristralpumpe hvert 30. minutt. Formålet med laboratorieforsøket har vært å finne forfiltermedier som fungerer tilfredsstillende ved høye belastninger, både hydraulisk og rensemessig. Resultatene viser at det ikke var noen vesentlig forskjell i resultatene mellom de tre ulike filtermediene. Renseevne var følgende: SS 90%, organisk stoff (BOF, TOC) 75-80%, total nitrogen 5-10%, nitrifikasjon 75 85% etter 4 uker, total fosfor 30 70% (avtakende mot slutten). Forsøket indikerer at dersom det oppnås en jevn fordeling av avløpsvannet på filterflaten av et porøst filtermedium tilsvarende fingrus og det benyttes en utjevningstank med støtbelaster og programmerbar logisk styring (PLS) så kan filteret belastes opp til 400-600 l/m2?d i kortere perioder (inntil 180 dager i året). Forsøket er gjennomført under relativt ideelle forhold i et forsøkslaboratorium uten variasjon i f.eks. temperatur (9ºC) og størrelse på dosene. Ved overføring av resultatene til fullskala filteranlegg anbefales det inntil videre at den hydrauliske belastningen maksimalt er 300 500 l/m2?d dersom formålet er god BOF reduksjon (>75%) og høy nitrifikasjon. Kompakte forfiltre med støtbelastning kan benyttes til forbehandling før infiltrasjon, våtmarksfilter eller som eget biologisk rensetrinn.
Forfattere
T.J. AandahlSammendrag
Som en del av forskningsprogrammet Avlingsstabilitet på grasmark i Nord-Norge ble det i august 2000 gjennomført en undersøkelse av hvilke erfaringer gårdbrukere i Nordland har med dyrkingsmetoden omgraving av torvjord kombinert med profilering. I Bleikvassli, Hemnes i Nordland, er store torvjordområder dyrket opp siden 1970-tallet. Omgraving av torva kombinert med profilering har vært dominerende dyrkingsmetode. Dette har gitt arealene fastmarkskarakter og egenskaper for maskinbruk tilsvarende fastmarksjord i området. Bredden på feltene varierte fra 40-100 m. 60 m bredde ble av maskinførere og landbruksforvaltningen anbefalt ut fra hensyn til masseforflytninger og dreneringsvirkning. Prisen på omgraving med profilering har vært i intervallet 3500-4500 kroner/daa. Gjennomsnittsprisen i senere år har ligget ned mot 3500 kroner/daa på grunn av bedre utstyr og mer erfaring med metoden. Kriteriene for å kunne anbefale omgraving er at torvlaget ikke må være tykkere enn 1,5 meter og at undergrunnsmassene ikke må bestå av morene, annet steinrikt materiale eller leirjord. Når en ved omgraving i tillegg oppnår å bryte sperresjikt av sterkt omdannet torv eller finkornet mineraljord og har drenerende sand under, vil omgraving med profilering være en bedre dyrkingsmetode enn bare profilering.
Forfattere
T.J. AandahlSammendrag
Som en del av forskningsprogrammet Avlingsstabilitet på grasmark i Nord-Norge ble det i august/september 1999 gjennomført en undersøkelse på profilerte arealer i Finnmark. 23 gårdsbruk ble besøkt for registrering av profileringsfeltenes utforming og gårdbrukernes erfaring med drift av feltene. Nesten alle feltene var opparbeidet i forbindelse med nydyrking. Store overvintringsskader og det å kunne gjennomføre våronn pga. våt jord hadde vært et stort problem på areal som hadde vært i drift før profilering. Tilbakemeldingen fra gårdbrukerne var at driftsforholdene var blitt betydelig forbedret etter profilering. Overvintringsskader hadde ikke lenger vært noe problem. Det ble ikke registrert større overvintringsskader på noen av profileringsfeltene i undersøkelsen. I Finnmark drives det jordbruk på arealer som har tele til ut på sensommeren. Under slike forhold fungerer ikke lukkede drensrør. På disse arealene er profilering en forutsetning for å kunne drive jorda. En del gårdbrukere i Finnmark har svært positive erfaringer med profileringsfelter og har erfart at tradisjonell grøfting med lukkede drensrør ofte gir dårlig effekt under de klimatiske forholdene som er i Finnmark. Profilering er for de fleste den mest aktuelle dreneringsmetoden.
Forfattere
R. Bach B. BraskerudSammendrag
Fangdammene Selte, Fossum og Vaker ligger i Steinsfjordens nedbørsfelt på Ringerike 4 mil nordvest for Oslo. På oppdrag fra Hole og Ringerike kommune, har Jordforsk målt tilbakeholdelsen av sediment og fosfor i dammene fra 1996-2000. Fangdammene består av følgende komponenter: sedimentasjonskammer, våtmarksfiltre og overrislingssoner. Terrengforholdene har gjort at utformingen er ulik. Tilbakeholdelsen av sediment og fosfor i både Selte, Fossum og Vaker er målt ved årlig prøvetaking av sedimentoppbygging i sedimentasjonskamre og våtmarksfiltrene. Steinslettas landbruksareal er lite erosjonsutsatt. Sedimentasjonsmengden varierer mellom fangdammene, og fra år til år. Det skyldes forskjeller i fangdammenes størrelse og tilførsler fra nedbørsfeltet. I prøvetakingsperioden på 5 år er det holdt tilbake 173 tonn jord og 170 kg fosfor i Selte. I Fossum er det holdt tilbake 61 tonn jord og 49 kg fosfor. I Vakers sedimentasjonskammer har den totale tilbakeholdelsen vært på 591 tonn jord og 589 kg fosfor. Våtmarksfiltrene har totalt holdt tilbake 64 tonn jord og 57 kg fosfor. Det ser ut som om mengden tilbakeholdt jord og fosfor har lagt seg på et høyere nivå de siste 3 årene av prøvetakingsperioden for alle dammene. Årsaken til dette kan være økt erosjon på grunn av mer nedbør. Oppfyllingshastigheten varierer, men det vil trolig være nødvendig med tømming i flere av anleggene i løpet av en 10 års periode. Stofftapet fra Steinsletta og Åsa ligger på grenseverdien 12-72 kg jord/da i områder med slake hellinger. I brattere terreng ligger grenseverdiene på 125-747 kg jord/da.