Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2011
Forfattere
Marianne Bechmann Sigrun Kværnø Johannes Deelstra Ivar Hovland Ole Kristian Stornes Atle HaugeSammendrag
Drenering og avling Rapporten sammenfatter eksisterende kunnskap når det gjelder dreneringskostnader, og positive og negative virkninger av jordbruksdrenering, både på bruksnivå og på samfunnsnivå. Den foretaksøkonomiske gevinsten av grøfting på bruksnivå er anslått, basert på avlingstall fra tidligere forskning, til dels fra svært gamle forsøk. Undersøkelser fra 1980-tallet viste at ca 2/3 av jorda i Norge har et naturgitt behov for drenering, mens 1/3 er selvdrenert og dermed ikke har behov for grøfting. I 2010 omfattet Landbrukstellingen et spørsmål om dreneringsbehov og det angis at ca 10 % av den dyrka jorda vurderes som dårlig drenert. Hovedgrunnene til grøfting er ønske om høyere avling, og driftsmessige forhold knyttet til jordarbeiding og transport ved å øke kjørbarheten på jorda. Avlingsøkningene som er vurdert i dette prosjektet baserer seg på tilgjengelig litteratur, i hovedsak fra norske kilder. Det er lite nyere data på dette området og datagrunnlaget er forholdsvis gammelt. Undersøkelsene er hovedsakelig gjort for å finne den optimale grøfteintensitet. Forsøk viser generelt bedre avlingseffekt av grøfting for korn sammenlignet med dreneringsforsøk på eng. Eldre kornforsøk viser at en kan få en økning i avling på 25-30 kilo vårkorn ved halvering av grøfteavstanden, helt ned til 4 meter. Virkningen av tidligere jordarbeiding og såing er en stor del av denne gevinsten. Svensk forskning antyder en avlingsøkning i korn på ca 10 prosent ved halvering av grøfteavstand. En norsk spørreundersøkelse viste en avlingsøkning på 90 kg korn/daa når grøftetilstanden forbedres fra «Dårlig» til «Svært god», mens en forbedring fra «Brukbar» til «Svært god» økte avlingen med 66 kg/daa. Effekten av grøfting på avling skyldes for en stor del at jordarbeiding og såing er mulig på et tidligere tidspunkt på våren. Forsøkene er utført for å belyse avlingseffekt ved nygrøfting av tidligere ugrøftet jord. I praksis vil det i de fleste tilfeller være snakk om nygrøfting av tidligere grøftet jord. På slik jord kan en ha delvis fungerende grøftesystem, og avlingsgevinsten kan ikke vurderes ut fra disse forsøkene. Avlingsgevinsten vil også variere med hvilke vekster som dyrkes og klimaforhold på stedet. Det er generelt mindre dreneringsbehov på arealer med eng, fordi tidlig våronn ikke er avgjørende for avlingen. Forsøkene viser ingen stor avlingsøkning ved intensiv grøfting av eng, men eldre norske forsøk viser en avlingsøkning på 20-25% ved minsking av grøfteavstand fra 30 til 10 meter. Et enkelt forsøk viser derimot at det i tørre år kan være lavere avling på grøftet sammenlignet med ugrøftet jord. Driftsmetodene og kornsortene har endret seg siden disse avlingsregistreringene ble gjort for ca 30 år siden og mer. Det er sannsynlig at dagens gras- og kornsorter har større potensial til å utnytte gode år og god dreneringstilstand, slik at avlingsgevinsten blir større. Det har også vært en utvikling mot større og tyngre maskiner, som krever bedre bæreevne på jorda enn tidligere. I tillegg er effektivitetskravene skjerpet, slik at en gardbruker må drive større arealer enn tidligere, og vanskelig kan makte driftsstans på grunn av våte forhold. Dette kan også gi økte pakkingsskader, som over tid vil øke behovet for tettere grøfting. Grøfteøkonomi på bruksnivå Grøftebehovet vurderes ut fra økonomisk lønnsomhet for den enkelte bedrift. Fordeler en oppnår må holdes opp mot de kostnadene tiltaket medfører. Slik sett kan en si at den riktige grøftetilstand er den som er mest økonomisk lønnsom på lengre sikt for den enkelte bonde. Fordelene ved grøfting omfatter økte inntekter som følge av avlingsøkning og dessuten bedre lagelighet for kjøring, som fører til større fleksibilitet i jordarbeidingstidspunkt, bedre jordstruktur, tidligere såtid og ofte som følge av dette økt avling. Tørrere jord gir mindre pakkingsskader dypt i profilet, noe som kan være nærmest uopprettelig. I tillegg kan dårlig drenering gi driftsavbrudd, ventetid, og dette kan dermed gi overinvesteringer i maskinpark for å bedre flyteevne og få mer trekkraft. Kostnadene ved grøfting varierer mye med de naturlige forholdene på bruket. Investeringskostnader, rentenivå og beregnet levetid for grøftene virker sterkt inn kostnadene ved grøfting og dermed indirekte på den meravling en må oppnå for å kunne forsvare nygrøfting fra et foretaksøkonomisk perspektiv. Med gode forhold slik at en kan bruke enkel grøfteteknikk med Rådahlshjul, og i tillegg lave renter og lang levetid for grøftingen (50 år), vil det være behov for en meravling på under 50 kg/daa for å kunne betale grøftingen. En slik avlingsøkning vil kunne opnås på en stor del av den dårlig drenerte jorda. Med skuffegraver øker kostnadene mye, og dermed kravet til meravling. For grasproduksjon må en tilsvarende avlingsøkning være på 78 FEm/daa med de laveste grøftekostnadene, og 122 FEm/daa med kostnader som er vanlige med skuffegraver under lette forhold. Ved vanskelige graveforhold kan kostnadene bli langt høyere. Beregningene baserer seg på systematisk grøfting. I mange tilfeller, kanskje særlig i grovforområdene, er det mer aktuelt med usystematisk grøfting for å drenere de våteste områdene, og for å avskjære vannet i skråninger. Slike lokale tiltak kan ha virkning også for resten av jordet. Prisen pr dekar kan derfor bli lavere for området sett under ett. For en så langsiktig investering som grøfting vil grøfteaktiviteten i mange tilfeller ikke gjenspeile lønnsomheten direkte. Beregninger som inkluderer grøftetilskudd vil medføre at kravet til meravling minker. Likevel har andre forhold, som anleggets forventede levetid og rentenivå større betydning for lønnsomheten ved grøfting enn et grøftetilskudd på for eksempel 1000 kr/daa. Nedgangen i grøfteaktivitet etter at tilskuddene falt bort er markant, men den store nedgangen kan også relateres til andre forhold enn økonomi. Bakgrunnen kan blant annet være den store omleggingen til mer leiejord som har skjedd fra 1980-tallet til i dag. En del jord leies kortsiktig uten kontrakt. Etter dagens regelverk gjeldende fra 1.juli 2009, skal jordleiekontraktene nå gjelde for en periode på minimum 10 år. Grøfting er en langsiktig investering, som sjeldent svarer seg på kort sikt. I tillegg varierer nedbørmengdene mye mellom år, og jord som enkelte år er for våt, kan være tilfredsstillende grøftet andre år. Manglende grøfting kan også skyldes kunnskapsmangel eller kapitalmangel. Kanskje er der også fremdeles en psykologisk virkning av de tidligere grøftetilskuddene, der brukerne venter på at denne ordningen skal reetableres. Samfunnsøkonomiske vurderinger God drenering har klare samfunnsmessige fordeler, med en stabil og høy matproduksjon på arealer i drift. Det er et mål med en høy matproduksjon i Norge, og tilfredsstillende drenering er en forutsetning for dette. Dette sikrer en høy selvforsyning, og kan spare naturområder fra oppdyrking, selv med en økende befolkning. God dreneringstilstand gir lengre vekstsesong for korndyrking, og dette kan øke de begrensede arealene en har for korndyrking i Norge. Med sterkt varierende nedbør over år vil dårlig drenering kunne gi sterk avlingssvikt enkelte år. Dette kan gjelde veldig våte somre og høster, særlig når det gjelder korn og grønnsaker. For varig eng kan isbrann være et større problem på dårlig drenert jord, noe som kan gi stor avlingsskade i enkeltår med spesielle forhold. Sterkt varierende avling mellom år er et stort problem for bonden. I tillegg kan dette gi grunnlag for erstatning i forhold til avlingsskade eller naturskade. Miljøeffekter Grøfting har også en rekke miljøeffekter. Det er et viktig tiltak mot jordpakking, fordi jordpakking forekommer ved kjøring og jordarbeiding på jord med for høyt vanninnhold. Jordpakking har uheldige konsekvenser i form av økt overflateavrenning, erosjon, næringsstofftap og lystgassutslipp, i tillegg til dårlige forhold for plantevekst. Grøfting påvirker hydrologien gjennom at jordas kapasitet til å lagre vann øker, ettersom drenerbart porevolum tømmes raskere og jordstrukturen ofte blir bedre (mindre pakkingsskader og gjenslemming av overflata). Mengden overflateavrenning reduseres. Totalt avrenningsvolum kan enten øke eller reduseres. Jo større grøfteintensitet, jo høyere blir totalt avrenningsvolum og maksimal avrenningsintensitet. Under norske forhold er det få undersøkelser som sier noe om hvordan grøfting virker på erosjon og tap av næringsstoffer og plantevernmidler til vann og vassdrag. Data fra Norge forteller oss at grøftene kan være en viktig transportvei for både partikler og næringsstoffer, men det er lite informasjon om hva grøfteintensiteten har å si. Undersøkelser fra utlandet tyder på at grøfting kan være et effektivt tiltak mot både erosjon, fosfortap og tap av plantevernmidler, men det fins også motstridende resultater. Mer udiskutabelt er det at grøfting øker nitrogentapene. Nitrogentapene øker med økende grøfteintensitet. Grøfting påvirker også utslipp av drivhusgassene karbondioksid, metan og lystgass til atmosfæren. Dette ser ut til å være best dokumentert på organisk jord. Grøfting av organisk jord medfører reduserte metanutslipp, men sterk økning i utslipp av karbondioksid og lystgass. En annen negativ effekt er myrsynking, grunnet setning og nedbryting av organisk materiale. I Norge har man nylig satt i gang målinger av lystgassutslipp ved ulik dreneringsgrad på mineraljord. Både ved korndyrking på østlandet og ved grasdyrking på Vestlandet er det dokumentert høyere lystgassutslipp på dårlig drenert jord enn på utilstrekkelig og moderat godt drenert jord. Ved grasdyrking på Vestlandet er det også målt til dels høye metanutslipp på vassjuk jord. I henhold til klimascenarioene vil det bli endringer i klimaet i Norge, som kan få betydning for grøftebehovet. Det forventes høyere totalnedbør, samtidig som det skal forekomme flere nedbørepisoder med høy intensitet samt at intensitet skal øke. Dette kan gi større problemer med erosjon og næringsstoffavrenning, og vanskeligere våronn og innhøsting. På den annen side er det forventet høyere temperaturer, som kan bedre grunnlaget for landbruksproduksjon, og øke mulighetene for å dyrke vekster med større avkastning. For å kunne utnytte potensialet og hindre negative konsekvenser av disse endringene, vil tilfredsstillende grøfting være en viktig faktor.
Forfattere
Nicolae Scarlat Jean-Francois Dallemand Odd Jarle Skjelhaugen Dan Asplund Lars NesheimSammendrag
This paper provides an overview of the Norwegian biomass resources for bioenergy use, bioenergy market and frame conditions through a comparison with Denmark, Finland and Sweden, which have a leading role in bioenergy production in the European Union. Although the contribution of renewable energy in Norway is among the highest in Europe (58%), mainly due to hydroelectricity, bioenergy has a low contribution to Norwegian energy supply (6%). As the experience from the other EU Member States showed, long-term, stable policies and relatively strong incentives are needed to initiate and build up a bioenergy market. In Norway, there is still a significant available potential for increasing the bioenergy contribution to the energy supply. The abundance and relatively low prices of energy (i.e. fossil fuels, electricity), in connection with the need of high investment costs, did not favour so far bioenergy production. Additional forest biomass may be mobilised in Norwayby more intensive management of currently exploited forests. However, there are several limitations related to topography, accessibility and economics. The biomass resources and the full range of technologies available for heat or electricity generation both at small and large scale that can provide good opportunities for increased bioenergy production. The experience gained in Denmark, Finlandand Sweden may be relevant for Norway, as well as for other EU Member States, where there is a deficit of mobilization of biomass resources and insufficient industrial integration of bioenergy with other forest-based sectors.
Forfattere
Vidar Selås Geir Sonerud Erik Framstad John Atle Kålås Sverre Kobro Helge B. Pedersen Tor Kristian Spidsø Øystein WiigSammendrag
Grouse and vole numbers may peak after peaks in the seed crop of bilberry (Vaccinium myrtillus) because of reduced levels of feeding deterrents in bilberry plants. We predicted that grouse reproduction depends also on summer (June-September) temperatures in the 2 previous years, because bilberry plants will be less exhausted after a high seed crop in or after warm summers, and thus rebuild their chemical defence more quickly. After berry peak years, population indices of capercaillie (Tetrao urogallus) and bank vole (Myodes glareolus) in southern Norway were negatively related to summer temperatures in the previous year or previous 2 years. Willow grouse (Lagopus lagopus) chick production in five areas in Norway was negatively related to summer temperatures in the 2 previous years when controlling for vole density. A similar pattern was found for the bilberry-feeding moth (Eulithis populata), an important prey for grouse chicks. In eastern Norway, autumn densities of capercaillie and black grouse (Tetrao tetrix) were more likely to peak in vole peak years at high altitudes, where summer temperatures are low. We conclude that high summer temperatures may limit grouse reproduction through the effect on bilberry plants and that a warm climate thus adversely affects population levels of grouse.
Sammendrag
Frequent bark beetle outbreaks cause biome-scale impacts in boreal and temperate forests worldwide. Despite frequent interceptions at ports of entry, the most aggressive bark beetle species of Ips and Dendroctonus in North America and Eurasia have failed to establish outside their original home continents. Our experiments showed that Ips typographus can breed in six North American spruce species: Engelmann spruce, white spruce¸ Sitka spruce, Lutz spruce, black spruce and red spruce. This suggests that differences between the Eurasian historical host and North American spruce species are not an insurmountable barrier to establishment of this tree-killing species in North America. However, slightly diminished quality of offspring beetles emerged from the North American spruces could reduce the chance of establishment through an Allee effect. The probabilistic nature of invasion dynamics suggests that successful establishments can occur when the import practice allows frequent arrivals of non-indigenous bark beetles (increased propagule load). Model simulations of hypothetical interactions of Dendroctonus rufipennis and I. typographus indicated that inter-species facilitations could result in more frequent and severe outbreaks than those caused by I. typographus alone. The potential effects of such new dynamics on coniferous ecosystems may be dramatic and extensive, including major shifts in forest structure and species composition, increased carbon emissions and stream flow, direct and indirect impacts on wildlife and invertebrate communities, and loss of biodiversity.
Sammendrag
Understanding the driving forces affecting species occurrences is a prerequisite for determining the indicator suitability of crenic plants. We analysed 18 environmental variables in a two-step approach, evaluating their ability to explain the species composition of 222 springs on five siliceous mountain ranges, in central Germany and north-west Czech Republic (49.9°–50.8°N, 10.6°–12.8°E). First, we identified the significant environmental variables in three subsets of spatial, hydrophysical and hydrochemical variables using a forward-selection procedure. We then performed a partial canonical correspondence analysis (pCCA) to estimate the influence of each subset alone, as well as in combinations. We also used a multiple response permutation procedure (MRPP) to compare the five regions with respect to the dissimilarity of their vegetation composition and environmental variables. Hydrochemical factors played a fundamental role in determining the plant community of the investigated springs. Spatial factors, in particular altitude, were correlated with the hydrochemical factors, but were less important. Hydrophysical factors played only a marginal role. More precisely, species occurrence was mainly driven by a gradient of nutrient availability, which in turn reflected the acidity status. This gradient was primarily represented by high Al, Cd, and Mn concentrations in acidic crenic waters, high Ca and Mg concentrations were encountered in circumneutral springs. By comparing the five regions we could show that there are spatial patterns in the vegetation of springs, which provide valuable ecological information on the water quality. We therefore suggest that biomonitoring approaches to vegetation are suitable for revealing the acidity status of springs and their forested catchments.
Forfattere
Igor A. Yakovlev Ari M. Hietala Pierre-Emmanuel Courty Taina Lundell Jan Stenlid Halvor Solheim Carl Gunnar FossdalSammendrag
In forest soils, saprotrophic, necrotrophic and ectomycorrhizal fungi are involved in carbon cycling. Heterobasidion annosum, white rot necrotrophic fungi, is known to decompose wood lignocellulose by secreting a broad range of oxidative enzymes. The genome H. annosum s.l. was sequenced by JGI to a 8.23X coverage and assembled into 39 scaffolds with a total size of 33.7 Mb covering more than 98% of the whole genome. Based on the genome sequence we have characterized gene families coding for enzymes known to participate in conversion of wood lignin: multicopper oxidases (MCOs, 18 genes) as laccases (Lcc), class II peroxidases (8 genes) as manganese peroxidases (MnP), glyoxal oxidases (5 genes, GLOX), quinone-reducing oxidoreductases (19 genes, QOR) and GMC oxidoreductases (12 genes) as aryl alcohol oxidases (AAO). We studied the genomic organisation and phylogeny of these genes as well as their expression using qRT-PCR. Comparative and phylogenetic analyses of genes coding for enzymes involved in wood lignin conversion and decomposition (i.e. lignin-modifying class II peroxidases) reveal differences between white- and brown-rot, necrotrophic and saprotrophic wood-decaying basidiomycetes. Transcript profiling using qRT-PCR revealed that some transcripts were very abundant in lignin-rich media, in cellulose-rich media, in wood or in the free-living mycelium grown liquid culture, suggesting specific functions of these genes, which need to be studied further.
Forfattere
Tor J. JohansenSammendrag
Production of healthy, vigorous potato plants and a high yield of good quality under varied environmental conditions require quality seed tubers. Quality may be divided in two important factors, tuber health and physiological quality. Physiological quality (number and vigour of sprouts and stems, growth and yield potential) is determined by the size of the seed tuber, the physiological status of the seed and interactions between these two factors. The physiological status of the seed is usually called physiological age. This may be defined as “the stage of development of a tuber, which is modified progressively by increasing chronological age, depending of growth history and storage conditions” (Struik and Wiersema 1999, Seed potato technology). The sequence of stages of development are dormancy, apical sprouting, normal sprouting with a few or multiple branched sprouts, senility and finally incubation with direct formation of daughter tubers on the seed tuber. Each stage has a strong influence on vigour and yield potential of the seed. Temperature is the most important environmental factor that affects physiological age in seed potatoes, either during growth of the mother plant, or during storage. Unfortunately, physiological age is hard to measure directly, and indirect methods, based on sprout development, sprout characteristics and sprouting capacity are normally used. In Norway, several studies of the impact of geographic origin, growth temperatures, day-lengths, and pre-storing temperatures on vigour and yield potential have been performed the last10 years. One of the aims has been to study the “northern vigour claims”, which implies superiority of seed produced in northern latitudes over seed produced in southern latitudes. In summary the results showed: Low temperature (9 ºC) gave a small but positive effect on progeny growth vigour and yields compared to a higher temperature (15 ºC) in cv. ‘Troll’. Day-length (12 or 24 hrs) did not affect the results significantly. In a study with average temperatures of 9, 15 and 18 ºC, 12 and 24 hrs day-lengths, the physiologically oldest tubers originated from the lowest growth temperatures. In a three-year field study at distant sites in Norway (lat. 59-70) the results showed no superiority of seed from any latitude, regarding vigour and yields. In a controlled climate study at 9, 15 and 21 °C, results showed that dormancy may be shortened by low grow temperatures, and similarly by low post-harvest temperatures (4 °C). The scientific fundament of “northern vigour” is still not clear, but as a statement it may call attention to the generally good quality of northern seed.
Sammendrag
The collapse of the Soviet Union in the Central Asian countries has led to enormous challenges for them in ensuring a sustainable environment. Weak economies and lack of expertise in environmental sciences were important reasons for the Norwegian support to the environmental sector in this region. The State Forest Service of the Kyrgyz Republic and the Norwegian Forestry Group initiated the TEMP project, later renamed TEMP-CA, in the Kyrgyz Republic in 2004. Activities in the Republic of Tajikistan were included in 2007 and in the Republic of Uzbekistan from 2008. The forestry sectors in the Kyrgyz Republic and neighbouring countries in Central Asia, surrounding the Fergana Valley, are closely linked to the environmental and emergency planning sectors. Overgrazing and overharvesting have contributed to a dramatic decline in forest cover. The TEMP-CA project contributes to a better understanding of environmental problems and sustainable forestry in Central Asia. The TEMP-CA project has promoted institutional co-operation between Norway and the Central Asian countries as well as between different institutions both within and between the countries of Central Asia. Increased expertise for scientists, fieldworkers, laboratory staff and staff in different forest departments as well as institutional development in general are important outputs from the TEMP-CA project. The Umalak monitoring site in Tashkent region, the Republic of Uzbekistan, was the tenth of ten monitoring sites established in forests in Central Asia: 1: ”Kara-Koi” in the Osch oblast, the Kyrgyz Republic. 2: ”Sogot in the Jalal-Abad oblast, the Kyrgyz Republic. 3: “Dugoba” in Batken oblast, the Kyrgyz Republic. 4: “Besh-Tash” Talas oblast, the Kyrgyz Republic. 5: “Sary-Chelek”, in Jalal-Abad oblast, the Kyrgyz Republic. 6: “Navobod” in Sogdi oblast, the Republic of Tajikistan. 7: “Gauyan” in Batken oblast, the Kyrgyz Republic. 8: “Zaamin” in Djizak region, the Republic of Uzbekistan. 9: “Urumbash” in Jalal-Abad oblast, the Kyrgyz Republic. 10: “Umalak Teppa”, Tashkent region, the Republic of Uzbekistan. […]
Forfattere
Sigrun KværnøSammendrag
Modeller har blitt uunngåelige verktøy for en lang rekke problemstillinger knyttet til landbruk og miljø. Samtidig er modellering forbundet med usikkerhet, noe som kan ha konsekvenser når beslutninger skal fattes. En av hovedkildene til usikkerhet i modellering er inputdata, blant annet for jordas fysiske egenskaper. Jordas fysiske egenskaper kan variere sterkt i tid og rom, og er vanskelig og kostbart å måle. Mangel på måledata av høy kvalitet er derfor ofte et problem, og data må dermed avledes fra alternative kilder og via tilleggsmodeller, for eksempel pedotransferfunksjoner (PTFer). Med bakgrunn i dette var hovedformålet med denne avhandlingen å kvantifisere variasjon i jordas fysiske egenskaper, usikkerheter forbundet med datakilde, og effekter av variasjon og usikkerhet på utvalgte funksjonelle kriterier. Hovedstudieområde var Skuterudbekkens nedbørfelt (450 ha) i Sørøst-Norge, representativt for jordbruksområder med kornproduksjon på marine avsetninger. Studier av romlig variasjon og usikkerhet knyttet til jordsmonnkart ble utført gjennom statistiske analyser av data for kornfordeling og karboninnhold i matjordlaget, innsamlet i to rutenett: ett rutenett med 100 m prøveavstand, som dekket all dyrka mark i feltet, og et rutenett med 10 m prøveavstand som lå midt på grensen mellom to kartenheter, den ene sandig strandavsetning, den andre leirholdig havavsetning. Romlig variasjon i disse jordegeskapene var betydelig, og romlig korrelert. Parametre for romlig korrelasjon avhang av rutenettskala. Variasjon innen de mest utbredte jordseriene ble kvantifisert – variasjonskoeffisientene var mellom 10 og 69 %, og spennet i variabelverdier var stort for alle jordserier. Sammenlikning av faktisk teksturklasse og teksturklasse basert på jordsmonnkartet viste at det var betydelig feilklassifikasjon i jordsmonnkartet. Lettleire og sandig lettleire var særlig underrepresentert, mens siltig lettleire var overrepresentert. Feilklassifisering var særlig høy i det minste rutenettet, og indikerte glidende grenseovergang mellom kartfigurer og større usikkerhet i jordsmonnkartet i disse områdene. Et bestemt aspekt av tidsvariasjon ble undersøkt, dvs. effekter av frysing og tining på aggregatstabilitet. Tre jordtyper ble samlet til dette formålet: en mellomleire fra den mest utbredte jordserien i Skuterud, samt en siltjord og en planert siltig mellomleire fra et annet område. Repakkede aggregater (1-4 mm) ble fuktet opp til vanninnhold tilsvarende tre bestemte matrikspotensialer, og deretter frosset og tint ulikt antall ganger. Aggregatstabilitet ble målt med regnsimulator og med våtsikting. Studien viste at aggregatstabilitet ble redusert ved gjentatt frysing og tining. Reduksjonen var større for den i utgangspunktet mer ustabile siltjorda (relativ effekt 55 % reduksjon etter 6 fryse-tinesykluser) enn på de to mer stabile leirjordstypene (ca 20 % reduksjon). Ulike måleteknikker ga ulik aggregatstabilitet, og forskjellen i aggregatstabilitet mellom de to metodene var større jo mer ustabil jorda var (siltjord, mange fryse-tinesykluser). Usikkerheten i PTFer for jordas fuktighetskarakteristikk (SWRC) ble evaluert på et datasett bestående av 540 jordprøver fra ulik jord i Norge. Tekstur varierte fra sand til stiv leire. For hver prøve var det målt kornfordeling, organisk materiale, jordtetthet (ρb) og vanninnhold ved bestemte matrikspotensialer. To punkt-PTFer utviklet for jord i Norge, og seks parameter-PTFer utviklet for jord i Europa og USA, ble evaluert ved hjelp av flere statistiske indikatorer. Punkt-PTFene ga generelt gode resultater. Parameter-PTFene ga variable resultater. En av parameter-PTFene som ga gode resultater i de fleste tilfeller, var en kontinuerlig PTF utviklet av Wösten et al. (1999). Klasse-PTFene ga dårligere resultater enn de kontinuerlige PTFene, særlig hvis organisk materiale ikke var en input til PTFen. Konsekvenser av variasjon, usikkerhet og datakilde ble undersøkt for utvalgte funksjonelle kriterier i Skuterudfeltet. Maksimalt vanninnhold for optimal laglighet (Wopt) ble beregnet vha. en eksisterende PTF, og antall dager til Wopt ble oppnådd etter snøsmelting om våren, ble beregnet vha. en enkel funksjon der vanninnhold ved feltkapasitet og ρb, begge beregnet vha. PTFer, og potensiell fordamping og Wopt var input. Episodedrevet overflateavrenning og jordtap fra nedbørfeltet ble simulert vha. den prosessbaserte modellen Limburg soil erosion model (LISEM). Tekstur og organisk materiale ble brukt for å avlede modellinput for vannledningsevne, SWRC, aggregatstabilitet og kohesjon. Sistnevnte ble beregnet for hele nedbørfeltet vha. en lokal PTF, utviklet fra målte skjærfasthetsdata. De andre inputene ble beregnet med eksisterende PTFer. For alle de funksjonelle kriterer ble både lokale måledata for tekstur og organisk materiale, og data avleda fra jordsmonnkart, brukt i beregningene. Effekten av variasjon på Wopt og Nd så ut til å være viktig, tatt i betraktning små marginer pga. få dager sammenhengende uten nedbør om våren. Effekt av datakilde på simulert overflateavrenning og jordtap var stor, med høyere verdier simulert ved bruk av data avledet fra jordsmonnkart og jordsmonndatabasen enn ved bruk av lokale måledata. I denne studien var det lite forskjell i resultater ved å beholde informasjon om variasjon innen kartenheter ved stokastisk fordeling av måledata sammenliknet med å bruke en middelverdi av måledata for hver kartenhet. Studien viste også at forskjellene relatert til datakilde kan være større enn forskjeller som resultat av forskjellig risiko for avrenning og erosjon (situasjon med plantedekke sammenliknet med ”worst case”-situasjon med redusert stabilitet og uten plantedekke). Hovedkonklusjonen av dette arbeidet er at inadekvat valg av inputdatakilder kan gi betydelig under- eller overestimering av Wopt, antall dager til Wopt oppnås, overflateavrenning og jordtap, og dermed også effekter av for eksempel klimaendring og tiltak.
Forfattere
Lone Ross Gobakken Olav Albert HøibøSammendrag
Mould growth on exterior coated cladding façades is an undesirable element and will often shorten the aesthetical service life. Mould growth on painted surfaces is influenced by type and concentration of film fungicides, the paint formulation and the wood substrate itself, and wooden cladding may experience exponential fungal deterioration caused by variation in the climatic factors, often within a small limited area. The objective of this study was to gain knowledge about which factors influence surface mould growth on coated and uncoated wooden cladding in an outdoor environment, with a special attention to modified wood substrates. The data are based on evaluation of mould growth coverage on outdoors exposed wood panels consisting of different combinations of wood substrates and surface finishes. Panels were exposed on three locations; Bogesund (Sweden), Birkenes and Sørkedalen (Norway). The panels were monitored up to 4.5 years. The analysis showed that coating typology and exposure time both had highly significant influences on mould growth. Furthermore, wood substrate, temperature and relative humidity had a significant influence on mould growth, but comparatively less than coating typology and exposure time. Siberian larch heartwood, copper-organic preserved Scots pine and Scots pine heartwood performed best among the wood substrates. Heartwood as wood type was less susceptible to mould growth than a mix of sapwood and heartwood wood and pure sapwood. Acetylated Scots pine as wood substrate and Aspen as wood species had lower resistance to mould growth than the other wood substrates and wood species, respectively. The physical surface structure of a paint film also influences the mould growth. A hard model paint was significantly more susceptible than the other model paints. A soft model paint performed best, with the least mould growth coverage. Aureobasidium pullulans (deBary) Arnaud was the dominating fungal species on all the wood substrates.