Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2026
Sammendrag
Jordbruk lange tradisjoner tradisjon i samiske områder, og spiller en viktig rolle for å opprettholde samisk språk, kultur og levedyktige lokalsamfunn. Dette er det forsket lite på. Vi spør; hva kan det innebære å forske på nordnorsk jordbruk og lokalsamfunn fra et samisk ståsted?
Forfattere
Christer Moe Rolandsen Bram Van Moorter Morten Heim Bjørnar Johnsen Jenny Mattisson Jaelle C. Brealey Andrea Miller Kjersti Selstad Utaaker Rebecca K. Davidson Aslak Grimsgaard Atle Mysterud Hilde Karine Wam Erling Johan SolbergSammendrag
Rolandsen, C. M., Van Moorter, B., Heim, M., Johnsen, B., Mattisson, J., Brealey, J. C., Miller, A., Utaaker, K. S., Davidson, R. K., Grimsgaard, A., Mysterud, A., Wam, H. K., Solberg, E. J. 2026. Elgprosjektet i Oppland 2019–2024 – Sluttrapport. NINA Rapport 2416. Norsk institutt for naturforskning. Prosjektet ‘Elgen i Oppland’ ble igangsatt etter initiativ fra 11 kommuner og flere jaktrettshavere som helt eller delvis inngikk i tidligere Dokkfløy elgregion. Elgregionen omfattet en stor og delvis sesongtrekkende elgbestand i tidligere Oppland fylke, men som følge av uenigheter om årlig avskyting og uttak av trekkelg i vinterbeiteområdene ble regionsamarbeidet oppløst i 2013. Lokalt er det likevel et sterkt ønske om en felles forvaltning av elgstammen, og over lengre tid har det vært diskutert hvordan de ulike aktørene på nytt kan tilnærme seg et regionalt samarbeid. Det ble da tidlig påpekt behov for bedre og mer oppdatert kunnskap om elgens områdebruk i regionen, og etter en lengre prosess ble det besluttet å etablere et nytt elgmerkeprosjekt i området. NINA ble invitert med i prosjektutformingen, og gjennomførte senere prosjektet innenfor rammene gitt av en lokalt forankret styringsgruppe. I rapporten viser vi resultatene fra prosjektet som pågikk fra september 2019 til august 2024. Prosjektets overordnede mål har vært å øke kunnskapsgrunnlaget om elgen og beitegrunnlaget i tidligere Dokkfløy elgregion. Mer spesifikt var det et ønske å undersøke elgens trekkmønster og habitatbruk, samt å få bedre kunnskap om elgens kalveproduksjon og overlevelse. Dette er kunnskap som best kan oppnås ved å merke et representativt utvalg elg med GPS-sendere for deretter å studere disse individenes bevegelser, reproduksjon (antall fødte kalver) og overlevelse. I starten av prosjektperioden merket vi derfor 52 elger med GPS-sendere og fulgte disse inntil de døde, mistet halsbåndet eller vi aktiverte ‘drop-off’-mekanismen sommeren 2024. Alle elgene ble merket innenfor det mest markante nordlige (Murudalen, Sjodalen, Randsverk, Tesse, n = 36) eller sørlige (Gausdal Vestfjell, n = 16) vinterområde i regionen. Dette er områder med høye konsentrasjoner av elg vinterstid, hovedsakelig som følge av trekkende individer, og som derfor preges av høyt beitetrykk og beiteskader for skogbruket. I tillegg til merkestudiet undersøkte vi beitegrunnlaget og beitetrykket i regionen, og brukte jaktrelaterte data (sett og felt elg-data, slaktevekter) og trekkelgtellinger til å beskrive utviklingen i bestandstetthet, sammensetning og kalveproduksjon. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon om bestand og næringsgrunnlag, og kan bidra til å forstå den romlige og tidsmessige fordelingen av elgen i området. Som et ledd i en langt større studie fra flere bestander analyserte vi også parasittforekomsten hos elgen i regionen og sammenlignet denne med tilstanden i andre bestander i Norge. Resultatene fra merkestudien viser at elgene i regionen beveger seg over store avstander og at områdebruken i svært liten grad holdt seg innenfor en kommune. Hele 86 % av de 51 elgene var sesongtrekkende, 14 % var stasjonære i minst ett år, mens kun ett individ ble klassifisert som stasjonær i begge år med data. De fleste individene brukte arealer i 4–5 kommuner (2–8) i løpet av et år. Gjennomsnittlig trekkdistanse var 47 km for elgkyr og 50 km for elgokser, men mange dyr hadde trekk på over 70–80 km mellom vinter- og sommerområder. Det lengste dokumenterte trekket var på 135 km i luftlinje – fra nordsiden av Vågåvatnet til Gjøvik. De sesongtrekkende individene beveget seg hovedsakelig mot sørøst på våren og tilbake mot nordvest på høsten. Mange av disse beveger seg da gjennom Espedalen, på grensen mellom Sør-Fron og Gausdal. Årlig registreres det her spor fra 600–800 elger på veg sørover fra Murudalen på våren (systematisk vårtelling utført langs fast transekt av lokalt mannskap), hvorav om lag to tredeler fortsetter gjennom Espedalen på sørvestsiden av vannet. Dalføret er relativt smalt, og trekkorridoren er sjeldent mer enn én kilometer bred. Også elgene i vinterbeiteområdet i Gausdal Vestfjell beveger seg mot sørøst på våren og tilbake mot nordvest på høsten, blant annet i dalføret ved Dokkfløyvatnet. Sesongtrekkene gjenspeiler elgens behov for å oppsøke sesongleveområder med gode forutsetninger for vekst og overlevelse. Vinterområdene i regionen kjennetegnes av mindre snø og mer lett tilgjengelig kvistbeite (særlig bjørk og furu), mens sommerområdene for det meste ligger lavere, har bedre feltsjikt og rikere tilgang på vier og dels rogn og selje. I tillegg er elgtettheten lavere i mange av sommerområdene, noe som reduserer konkurransen om ressursene. En slik kombinasjon av snøforhold, planteproduksjon og tetthetsavhengighet er trolig hovedforklaringen på hvorfor elgene gjennomfører så omfattende trekk. GPS-dataene viser samtidig at elgens bruk av vinterområder ikke er statisk mellom år. Ni (19 %) av de merkede individene skiftet vinterområde (mellom Murudalen og Gausdal) minst én gang i perioden 2020–2024, og skifte av vinterområde var høyest i et år med lite snø. Dette kan bety at fordelingen av vinterdyr mellom Murudalen og Gausdal påvirkes av snøforholdene, og at vintertetthet og belastningen på vinterbeitene kan variere mellom år. Det omfattende sesongtrekket og romlige variasjonen i vinterområdebruk fører til en skjev fordeling i elgrelaterte inntekter og kostnader mellom kommuner i regionen. Kommunene i nord bærer det meste av kostnader relatert til høyt beitepress og skogskader vinterstid, mens en større del av jaktuttaket skjer i kommuner lenger sør. GPS-dataene viser at opptil 75 % av merkelgen i nord trekker ut av kommunen på våren og returnerer først sent på høsten eller tidlig på vinteren, etter at jakta er gjennomført. Reell vintertetthet kan dermed være 3–4 ganger høyere enn elgtettheten under jakta i nord, og vil i enkelte år overstige den beregnede ernæringsmessige bæreevnen. Det faktum at tettheten og beitetrykket er større i vinterområdene enn i sommerområdene og der elgen befinner seg største delen av jakta kan medvirke til at bestanden holdes på et for høyt nivå i regionen. Ettersom kun et fåtall områder opplever svært høyt beitetrykk, vil mange av kommunene som hovedsakelig huser trekkelgen sommerstid ha liten grunn til å redusere sin del av bestanden. Høye bestandstettheter over tid kan imidlertid få konsekvenser også for elgen i sør da disse for en stor del befinner seg i de nordlige kommunene vinterstid. Dette kan ha bidratt til at elgens bestandskondisjon i regionen har svekket seg over tid. Åringsvektene har for eksempel falt med om lag 10–15 % de siste 15 årene, og kalverekrutteringen har vist en tydelig nedgang. En slik utvikling samsvarer med tetthetsavhengige mekanismer, men også med pågående klimaendringer og romlig variasjon i beitekvalitet. Jaktfelt med høyere andel jordbruksareal hadde høyere tvillingandel, noe som understøtter at mer produktive arealer gir bedre grunnlag for høy kalveproduksjon. Samlet peker dette mot en bestand der tetthet, klima og beitekvalitet virker sammen over tid, og der effektene akkumuleres i form av lavere kondisjon og redusert rekruttering. Ut fra lokalkunnskap, arkeologiske funn og tidligere radiomerkestudier var det ikke overraskende at de viktigste trekkorridorene i stor grad sammenfaller med kulturhistoriske spor etter fangstanlegg. Dette viser en lang kontinuitet i elgens trekkmønstre, der dagens trekk i stor grad følger de samme rutene som elgen har fulgt i århundrer og trolig opp til flere tusen år, og som ble utnyttet av mennesker til jakt og fangst. Særlig Espedalen og enkelte passasjer ved Dokkfløyvatnet har fungert som kanaliserende elementer på elgens sesongtrekk gjennom landskapet. Her konsentreres en stor andel av de trekkende elgene gjennom relativt trange dalfører og passasjer. Slike flaskehalser kan være særlig sårbare for inngrep, for eksempel veiutbygging, kraftutbygging, hyttefelt eller andre former for infrastruktur. Endringer i disse områdene kan få uforholdsmessig stor effekt på elgens sesongtrekk, både ved å gjøre trekket mer energikrevende og ved å øke risikoen for viltpåkjørsler og konflikter. Vi vet ikke hvor mye utbygging og menneskelig tilstedeværelse som tolereres før dette har store negative konsekvenser for elgtrekket. Fra et bevaringsperspektiv er det derfor viktig at den menneskelige arealbruken i området hensyntar elgens trekkveier og at nye inngrep ikke etableres i tilknytning til trekkorridoren. Funnene peker samlet sett på et tydelig behov for en regionalt samordnet og mer grenseoverskridende forvaltning, der jaktuttak, arealbruk, overvåking og trekkruter vurderes i sammenheng og ikke kommunevis eller hos enkeltgrunneiere. Dette kan innebære felles målsettinger for bestandsstørrelse og struktur, koordinert datainnsamling og tolkning av overvåkingsdata, og vern og tilrettelegging av sentrale trekkveier. En slik helhetlig tilnærming gir trolig bedre forutsetninger for å bevare det unike elgtrekket, opprettholde god bestandskondisjon, redusere uønskede skogskader og sikre et mer rettferdig og forutsigbart jaktuttak for kommunene i regionen.
Forfattere
Dafni Foti Stephen Amiandamhen Eleni Voulgaridou Elias Voulgaridis Costas Passialis Stergios AdamopoulosSammendrag
Abstract This study investigated the incorporation of various waste materials including wastepaper, Tetra Pak, wood chips and scrap tire fluff into flue gas desulfurization (FGD) gypsum and cement mortar matrices to produce sustainable composite materials. Four distinct composite types based on the waste materials were developed and evaluated for selected properties including thermal and acoustic insulation. The proportion of the waste materials was varied between 10 and 40 vol% of the base matrix. The compressive strength of the filled gypsum composites was in the range of 4.17–10.39 N/mm² while the pure gypsum was 11.38 N/mm². The addition of the wastes in gypsum composites reduced compressive strength by about 10% for the best recipe and as large as 60% for the worst combination. However, the measured strength still exceeds the strength of typical gypsum wallboard with a compressive strength of about 3–4 N/mm² for whole-board crushing tests and it is much lower for point loads. The normal-incidence sound absorption coefficient indicated that the waste-filled samples absorbed around 80% of the incident sound energy between 2000 and 3000 Hz, comparable to some commercial acoustic foams. The results highlight the potential of utilising these waste-based composites in environmentally friendly construction applications. Depending on the waste type and matrix used, the results revealed trade-offs between multi-functional performance and sustainability benefits.
Sammendrag
Potato field management in Europe is already optimized for high production and tuber quality; however, numerous environmental challenges remain if the industry is to achieve “green economy” targets, such as less resources utilized, and less nitrate leached to the environment. Strategic co-scheduling irrigation and nitrogen (N) fertilization might increase resource use efficiency while minimizing reactive losses such as nitrate leaching. This study aimed to quantify the combined effect of irrigation and N fertilization on potato production, growth, and resource use efficiencies. A field experiment was conducted from 2017 to 2019 on a coarse sandy soil in Denmark, with a drought event occurring in 2018. Full (Ifull, maximized), deficit (Idef, 70–80 % of Ifull) and low irrigation treatments (Ilow, minimized amount to keep crop survival), each under full (Nfull, maximized) and variable (Nvar, variable amount according to the crops’ needs) N fertilization were applied. The analyses results show that Ilow limited potato growth under a drought-heat event; otherwise, potato growth was comparable between Ifull and Idef treatments, with 31–32 % higher irrigation efficiency (IE) under Idef than under Ifull. Nitrate leaching was variable and not significantly different among the treatments, being in general 9–13 % lower under Idef in absolute terms than under Ifull. Unexpectedly, outcomes from Nvar were statistically lower compared to those from Nfull. Radiation use efficiencies (RUEs) from Ilow and Nvar were significantly lower than from Ifull and Idef (14–19 %), and from Nfull (9–11 %). N use efficiencies (NUE) were comparable between N fertilization treatments but significantly different among different irrigation treatments. Overall, this study confirms that Idef is the best irrigation strategy. Future efforts should focus on developing improved approaches for detecting in-season crop N status and further quantifying N requirements, as well as promoting the co-scheduled management of irrigation and N fertilization. Remote sensing approaches have great potential to assist with this.
Forfattere
Yngve RekdalSammendrag
Denne rapporten er ei vegleiing i vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 – 50 000 slik dette er utført sidan første utgåva kom i 1987. Vegleiinga tar primært sikte på å bli brukt under opplæring av nye inventørar, og som ei handbok under feltarbeidet. Metoden for denne kartlegginga byggjer mykje på vegetasjonen sin fysiognomi slik dette kjem til uttrykk gjennom dominerande artar og vegetasjonen sin struktur. Kartlegginga med klassifisering og figurering, foregår som ein kombinasjon av synfaring i felt, tolking av flyfoto ut frå nyansar i farge og tekstur i biletet og inventøren sin økologiske kunnskap. Kartleggingssystemet består av 45 vegetasjonstypar og 9 andre arealtypar. Typane er samla i 12 grupper. Under kartlegging blir det i tillegg brukt ei rekkje tilleggsteikn for å få fram viktig informasjon som ikkje ligg i beskrivinga av vegetasjonstypane.
2025
Forfattere
Kvam, Thea MarieSammendrag
Norske utmarksarealer trues av gjengroing, som en følge av endret bruk sammenlignet med tidligere tider. Dette vil få konsekvenser for både plantemangfold og beitekvaliteten i utmarka. Denne studien undersøker hvordan fravær av beitedyr påvirker artsrikdom, artssammensetning og beitekvalitet i utmarka, i vegetasjon med ulikt kalkinnhold i berggrunnen. Studien ble utført i tre regioner i Sør-Norge, i tidsrommet 2021-2024. Vegetasjonen ble undersøkt gjennom ruteanalyser og biomasseprøver, og det ble gjennomført intervjuer med grunneiere om nåværende og historisk bruk av arealene. Resultatene fra vegetasjon på kalkrik berggrunn viste at fravær av beitedyr endret artssammensetning, ved at graminider og engarter ble utkonkurrert av vedvekster og høgvokste urter, både i antall arter og mengde (biomasse). Dette førte til en betydelig reduksjon av beitekvaliteten, i hovedsak fordi biomassen av graminider ble redusert. Artsrikdom responderte lite på fravær av beitedyr i kalkrike områder. I vegetasjon på kalkfattig berggrunn var artsrikdommen høgere i ubeita vegetasjon, verken artssammensetning eller beitekvaliteten viste noen tydelig endring ved fravær av beitedyr. Vegetasjon med intermediært kalkinnhold i berggrunnen responderte lite på beitefravær, men var dårlig egna for sammenligning på grunn av lokaliteter med ulik fuktighet. Informasjon fra intervjuer viste at utmarksbruken hadde endret seg sammenlignet med tidligere på samtlige studieområder, som var årsaken til at de fleste av arealene var i ferd med å gro igjen, selv med beitedyr til stede. Studien indikerte at vegetasjon på kalkrik berggrunn endret seg mest ved fravær av beitedyr, og videre at denne vegetasjonstypen bør prioriteres i forvaltningen av verdifullt biologisk mangfold og beiteressurser i den norske utmarka. En pågående gjengroing er en indikasjon på at det haster å sette i gang restaureringstiltak for å bevare utmarksarealene, særlig på kalkrik berggrunn. Få norske studier er så langt gjort på hvordan vegetasjonstyper med ulikt kalkinnhold i berggrunnen responderer på fravær av beite, og denne studien er et viktig bidrag for å øke kunnskapsgrunnlaget.
Forfattere
Lindner, Hanna NoemiSammendrag
Plant Genetic Resources for Food and Agriculture (PGRFA) have declined drastically in recent decades, leaving the food system in a vulnerable state. In Norway, vegetable production relies heavily on imported seeds, which places the country in a fragile position regarding seed preparedness. To address this challenge, varieties adapted to Norway’s climatic and environmental conditions are needed, with landraces, characterized by their high genetic diversity, being particularly important. This case study applies a commoning approach to explore the role of KVANN, a Norwegian Community Seed Bank (CSB) together with the wider community of hobby gardeners, in facilitating access to seeds. The study combined 8 semi-structured interviews, two days participatory observation at a KVANN-seminar, and a questionnaire to hobby gardeners in Norway. Results indicate that although seed exchange is not the primary source of seeds and occurs only occasionally, these practices nonetheless impact management of plant genetic diversity, enable knowledge exchange and nurture trust in the community. By highlighting these dynamics, this case study contributes to the wider literature, revealing the important role hobby gardeners in Norway play in managing plant genetic diversity through seed and knowledge exchange. This is achieved by taking collective responsibility, collaboration with other actors in the seed system, and building trust among hobby gardeners. Ultimately, this thesis suggests that hobby gardeners, with KVANN as a central driver, can enhance access to diverse plant genetic resources and thereby contribute to seed-preparedness in Norway.
Sammendrag
Tonnevis med fullt brukbare byggmaterialer havner på søpla. Snart får Kristiansand en ny ombrukshub.
Forfattere
Mikarlsen, NoraSammendrag
Pest control is a central part of modern strawberry farming. Spider mites are one of the most common pests in strawberries, and can cause significant reduction in yield. In order to properly manage and control spider mite populations, early detection is crucial. This thesis sets out to detect two-spotted spider mites (TSSM) in strawberries using hyperspectral imaging (HSI). A variety of methods have explored including visual inspection of the spectrum and its derivatives, as well as the use of vegetation indices (VIs). In addition, this thesis also explores machine learning (ML) and deep learning (DL) for early detection of TSSM. The mean spectrum from the images was used for classification in combination with Linear Discriminant Analysis (LDA) and Random Forest Classifier. Two separate Random Forest models were trained, one that distinguished between control, drought, and mite-infested strawberry plants, and one five-class with three different infestation levels, in addition to control and drought group. The three-class model achieved an F1-score of 0.86, while the five-class model had an F1-score of 0.845. The images themselves were used for classification by a ResNet18 model. The model was trained for each imaging day separately, and achieved accuracies in the range of 0.7-0.9 and F1-scores between 0.709-0.903. The work presented in this thesis highlights the capabilities of HSI in combination with ML and DL for early detection of TSSM in strawberries.
Forfattere
Hannah Rivedal Todd N. Temple Robert J. Starchvick Joseph P. Gallagher Dustin W. Herb Jason Crisp Nicole Anderson Tatiana Benedetti Amy B. PeetzSammendrag
Oregon’s grass seed industry specialises in producing forage grasses including annual ryegrass (ARG, Lolium multiflorum), a host for the seed gall nematode (SGN, Anguina funesta). SGN causes yieldlimiting seed galls and are strictly regulated in international trade. From 2019 to 2020, over 500 metric tons of Oregon ARG seed were rejected from international ports due to SGN detection. A 2022 field survey of 22 ARG fields in the Willamette Valley of Oregon resulted in SGN detection in 50% of the fields throughout the growing season. Several approaches managing SGN are under evaluation. Previous reports indicate that there may be genetic resistance to SGN in other Lolium species. Therefore, a breeding population of 240 public accessions of L. multiflorum have been seeded with two seed galls and planted in the field. Seed were harvested to evaluate for galls in July 2025 and to identify potential resistant families for future study. To date, no nematicides are labelled for the control of SGN. Varied fluopyram timings and rates, as well as an untreated control, are being evaluated in the field with and without growth regulation for SGN control. Seed yield and galled seed data was collected showing limited differences between treatments. Cultural control methods are also being considered, including seed cleaning and utilizing high energy pulses on seed galls. Preliminary data suggests that these could be viable treatments to reduce SGN inoculum. Successful control options for the SGN in ARG seed production are important to reduce the spread of this nematode globally and maintain healthy forage production.