Hopp til hovedinnholdet

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2001

Sammendrag

Denne litteraturstudien omhandler toksisitet av tjæreforbindelser for jordlevende organismer. Det er lagt størst vekt på polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) som finnes i store mengder (opp til 90%) i steinkulltjære. På Fornebu antas at opptil 120.000 m3 av bærelaget under de eldtste rullebanene er forurenset med PAH fra steinkulltjære. Litteraturstudien gir en oppsummering av kunnskap vedrørende toksisitet av tjæreforbindelser og en vurdering av aktuelle økotoksikologiske tester til risikovurdering av jord forurenset med PAH fra steinkulltjære. Litteraturstudien gir først en oversikt over relevante miljøgifter i tjære og omhandler deretter toksisiteten av PAH, fenoler og nitrogen-, svovel-, samt oksygenholdige heterosykler (NSO-forbindelser). For PAH er det gitt en detaljert beskrivelse av faktorer som påvirker opptak av disse forbindelsene i jordlevende organismer. Det tredje kapittelet gir en oversikt over rele-vante testorganismer fra ulike trofiske nivåer og avslutter med en anbefaling for relevante tester. Toksisitetsdata av tjæreforbindelser for jordlevende organismer er gitt i eget vedlegg.

Sammendrag

Rapporten tar for seg faren for skader på gjenstående trær og skog etter toppkapping av trær med helikopter langs kraftledningsgater. En økonomisk vurdering av skaden på enkelttrær er også gjort. Liten margborer og liten granbarkbille er to insekter som er vurdert å kunne representere et problem i forbindelse med kapping av topper. Faren for at trær skal dø av angrep av disse billene er liten, og normalt vil de økonomiske tapene ved eventuelt nedsatt tilvekst være små. I dagens situasjon er det imidlertid stor grunn til aktpågivenhet i furuskogsområder, spesielt i østlige områder hvor skogen stedvis er sterkt svekket av soppangrep. En ekstra påkjenning på sterkt avnålede/svekkede trær gjennom billeangrep kan medføre at disse vil dø. I de berørte områdene bør man i nær framtid være aktpågivende ved toppkapping i furuskog. Toppkappede trær av gran blir som regel angrepet av toppråtesopp dersom diameteren er større enn 10 cm, og i liten grad dersom diameteren er mindre enn 5 cm. Råten kan bre seg opptil 40-50 cm pr. år, men stopper gjerne opp 2-4 meter under kappstedet. Langtidserfaringer med råtens fasthet etter toppskader finnes det lite av, men det sannsynlig at deler av veden vil kunne falle utenfor slipkvalitet etter noen ti-år. Problemene i furutrær er vurdert å være langt mindre. Økonomiske vurderinger over en periode på 20 år etter kapping antyder at netto verdiforringelse hos grantrær kan ligge mellom kr. 15.- og 30.- pr. tre avhengig av størrelse før kapping, kostnader, bonitet etc.

Sammendrag

I siste fasen av juletreproduksjon er lange toppskudd ofte et stort problem. Det fører til at trær vrakes eller får lav pris. Ved å arbeide mer med trærne kan en ved små kostnader heve utbyttet og kvaliteten betydelig. En må imidlertiden bruke ulike metoder på de forskjellige artene for å justere vekst og kvalitet.

Sammendrag

De-icing chemicals used during the winter season are potential pollutants for the groundwater underneath the new main airport of Norway. Several field experiments examining the transport and degradation of propyleneglycol (PG), potassium acetate (KAc) and non-reactive tracers were performed in a lysimeter trench under natural snowmelting conditions. Chemicals were applied underneath the snow cover and the transport in a heterogeneous coarse sandy soil was examined by extracting soil water from 30 or 40 suction cups placed at five depths between 0.4 and 2.4 m depth. Transport and degradation was analysed by spatial moment calculations. The de-icing chemicals showed the same basic displacement as chemically inactive tracers, an initial fast transport during the melting period followed by a period of stagnation throughout the summer season. PG seemed to be displaced to greater depths compared to non-reactive tracer after the first application. However, computer simulations of transport and degradation in a heterogeneous unsaturated soil showed that decreasing degradation constants with depth can generate a downward movement of the centre of mass without any flow occurring in the system. Potassium acetate showed some adsorption, with calculated retardation factors of approximately 1.3 and 1.2. The degradation rate constant for PG was calculated to be 0.015 day"1 in 1994 and increased to 0.047 day"1 in the second application made in 1995. The degradation rate constant for acetate was estimated to be 0.02 day"1. Increased manganese concentrations seem to be a good indicator of degradation of PG and Ac.

Sammendrag

Eit dyrkingsproblem er at søtkirsebær-trea utan synlege sjukdomsteikn brått kan stagnera i vekst og døy endå om feltet har fått optimalt stell. For tida er det ingen konkrete rådgjerder for dyrkarane bortsett frå å planta nye tre i staden for dei som gjekk ut. Med finansiering frå Statens Landbruksbank har Planteforsk Ullensvang i samarbeid med Planteforsk Plantevernet gjennomført det eitt-årige prosjektet "Kartlegging av årsaker til tredaude i søtkirsebær" i 1999. Kartleggingsarbeidet var delt i to: 1.Kartlegging av 5 bruk som har problem med tredaude blant medlemene til Hardanger Frukt og Bær med utttak og analyse av nematode-, sopp-, virus- og jord- og bladprøvar saman med feltinspeksjonar. 2. Spørjeundersøking til søtkirsebærdyrkarar ved 5 fruktlager i Ullensvang om tilhøve som kan tenkjast å påverka tredaude i søtkirsebær . Grupper av rotnematodar som gjer skade på frukttrea var registrert i alle hagane og kan såleis vera medverkande til symptoma. Det var også mogeleg å relatera høge populajonar av rotsårnematodar til dårleg tilvekst og høge spiralnematodetal til tidlegare observasjonar av tredaude. Det vart ikkje påvist at ulike insekt, soppar, bakteriar eller virus var primærårsak til denne tredauden. Spørjeundersøkinga viste at mange søtkirsebærdyrkarar meinte det var skilnad mellom kor utsette ulike sortar og grunnstammer var for tredauding i frukthagane. Gjenplanting på same arealet kort tid etter at det var rydda steinfruktplanting fremja tredauding. Lauvtrebarkbillen var årsak til tredaude, men då er diagnosen oftast enkel å stilla.

Sammendrag

Denne artikkelen omtalar det 4-årige prosjektet "Tredaude i søtkirsebær (Prunus avium L.) - årsaker og tiltak" finansiert av SND og NFR. I prosjektet skal det: - Studera vekst og utvikling i søtkirsebærtre med ulike kombinasjonar av sort, grunnstamme og skjeringsmetodar dyrka på ulik kulturjord . - Dokumentera verknaden av avlingsregulering (tynning) på vekst og utvikling. - Undersøkja vatn- og næringsstofftransporten gjennom ledningsbanane i podeom-rådet av ulike kombinasjonar av grunnstammer og sortar. - Studera utbreiing av phytoplasma (vegglause bakteriar) i søtkirsebærtre Feltarbeidet skal gjennomførast ved Planteforsk Ullensvang og hjå søtkirsebærdyrkarar i Hardanger og Sogn.

Sammendrag

Norsk institutt for skogforskning i Bergen etablerte for 10 år siden et juletreforsøk med 15 treslag på Hjeltnes gartnerskule, Ulvik i Hardanger. Hensikten med forsøket var å gi råd om rett valg av treslag til produksjon av juletrær i indre fjordstrøk på Vestlandet. Resultater fra forsøket viser at juletreutbyttet mellom forskjellige treslag kan variere fra 2% til 51%. Treslagene serbergran, fujiedelgran, engelmannsgran og fjelledelgran ga høyest juletreutbytte. Planting av rett treslag har stor betydning for lønnsomheten for jultredyrkerne

Sammendrag

Trefundamenter og andre bygningsdeler i Svensgården, Bryggen i Bergen, er undersøkt for å klarlegge saltinnhold og for å belyse virkesegenskaper. Treprøver ble gransket optisk og analysert kjemisk for innhold av klorid og sulfat. I tillegg ble det foretatt uttak av prøver for elektronmikroskopering, dendrokronologisk datering, og for analyser av elementinnhold i underliggende masser og sterkt råteskadet tømmer i fundamenter. Furutømmeret brukt i Svensgården er rikt på salt. De høyeste verdiene av salt ble funnet i laftestokker i lagringsbodene i 1.etasje, med et gjennomsnittlig saltinnhold på 10,4 % per kg tørrstoff. Gulv og bondbjelker inneholder også høge saltkonsentrasjoner, i gjennomsnitt hhv. 6,3 og 6,5 %. Konsentrasjonene faller oppover i bygningen. Mengde og fordeling av salt indikerer at det er tidligere lagring av salt og/eller spill av saltlake i boder i 1. etasje som utgjør den sentrale kilde for tilførsel. Ytre deler av stokkene har i gjennomsnitt 30 % høyere saltkonsentrasjon enn indre deler. To tredeler av bondbjelkene hadde yteråte i form av overflateråte, omlag ¼-del hadde i tillegg kjerneråte. Stammeskiver fra de undersøkte stokkene hadde så korte årringserier og så uensartet vekst at dateringen ikke gav entydige resultater. Stokkene har ikke vekstytringer som samsvarer med kronologier fra perioden 1750 til i dag, hvilket tyder på at de er av eldre dato. Bondbjelkene er fra såkalte 2. stokker eller toppstokker. Yteveden er i betydelig grad råtnet bort og kjernevedandelen er høy. Elektronmikroskopering av prøver fra bondbjelker samt elementanalyser viser at salt i betydelig grad har bidratt til bevaring av trevirket og fremstår som en nøkkelfaktor for at større råteangrep er unngått i ca. 300 år. Eksperimenter med metoder for tilførsel og fiksering av salt, utlekking fra trevirke, og saltets virkning på ulike råtesopper er nødvendig for å øke kunnskapene om hvordan de historiske prosessene har forløpt og hvordan man på en god og effektiv måte kan etterligne disse i restaureringsarbeidet.