Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2012
Forfattere
Erling MeisingsetSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Erling Johan Solberg Olav Strand Vebjørn Veiberg Roy Andersen Morten Heim Christer Moe Rolandsen Rolf Langvatn Frode Holmstrøm May I. Solem Rune Eriksen Rasmus Astrup Mayumi UenoSammendrag
Overvåkingsprogrammet for hjortevilt blir gjennomført på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN), og NINA har hatt ansvaret for gjennomføringen av programmet siden oppstarten i 1991 og fram til i dag. Datamaterialet som er samlet inn i løpet av disse 21 åra representerer en unik mulighet til å følge sentrale utviklingstrender i bestandsstørrelse, kondisjons- og reproduksjonsmål hos elg, hjort og villrein innen utvalgte overvåkingsregioner. Overvåkingen gjennomføres i detalj innenfor 17 forskjellige overvåkingsområder (7 for elg, 3 for hjort, 7 for villrein) fra Svalbard i nord til Vest-Agder i sør, der kjever, slaktevekter og andre data samles fra skutte individer, og kalveproduksjon og bestandsstruktur estimeres i villreinbestandene. I tillegg gjennomføres det en mer ekstensiv overvåking av bestandstetthet, avskytning og kalverekruttering basert på jegerrapporter. Denne rapporten er en oppsummering av utviklingstrendene i overvåkingsperioden 1991-2011, med spesiell fokus på utviklingen i den siste kontraktsperioden, 2007-2011. I løpet av perioden 1991-2011 har det i Norge vært en generell økning i avskytningen av hjort og nedgang i avskytningen av villrein, mens avskytning av elg har holdt seg relativt stabil (variert rundt gjennomsnittet). Den samme utvikling kan spores i antallet individer drept i trafikken for elg og hjort. På regionalt nivå har tettheten og avskytningen av elg stort sett økt i bestandene fra Sør- Trøndelag til Finnmark, mens den har sunket fra Buskerud til Vest-Agder. I Oppland og i fylkene lenger øst, har trenden vært mer stabil. I samme periode har det vært en generell nedgang i kalverekrutteringsratene estimert fra sett elg i de fleste fylkene. Nedgangen har vært spesielt tydelig fra Buskerud til Vest-Agder. Til tross for vesentlig nedgang i bestandstetthet, er rekrutteringsratene fortsatt lave i disse fylkene. Motsatt finner vi fortsatt høye rater i Østfold og i fylkene fra Sør-Trøndelag til Finnmark. Den samlede bestandsstørrelsen og avskytningen av villrein er dominert av bestanden på Hardangervidda. I inneværende overvåkningsperiode har bestandsstørrelsen på Hardangervidda vært lav men i vekst. Tilsvarende utviklingstrender finner vi i Setesdal Ryfylke og i Forolhogna og jaktuttaket fra overvåkingsområdene er følgelig økende ved utgangen av siste overvåkingsperiode. I de 17 villreinområdene på fastlandet som ikke inngår i overvåkingsprogrammet for villrein, har det vært en nedgang i jaktuttaket på omkring 25 % i perioden 1991-2011. Avskytningen av hjort har økt systematisk i alle fylker med hjortejakt i perioden 1991-2011 og har i hele perioden vært dominert av fylkene fra Rogaland til Sør-Trøndelag. De siste åra har imidlertid veksten vært størst i de nye hjorteområdene på Sørlandet og Østlandet. I 2011 var det for første gang på lenge en nedgang i avskytningen i alle de dominerende hjortefylkene, utenom i Hordaland. Den samme utviklingen finner vi i antallet hjort påkjørt og drept i trafikken siden 2008, noe som antyder at den samlede bestanden av hjort nå er på vei ned. Innenfor overvåkingsområdene har bestandsutviklingen for de aktuelle hjorteviltartene vært i samsvar med den mer generelle utviklingen på regionalt nivå. Overvåkingsbestandene for elg i Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Hedmark har vært økende eller relativ stabile i perioden 1991-2011, mens bestandene i Oppland, Vestfold/Telemark og Vest-Agder har vært synkende. I den samme perioden har det vært en generell nedgang i slaktevekter og/eller rekrutteringsrater i alle områdene, utenom i Oppland og delvis i Troms. Fruktbarhetsratene fra eggstokkanalysene viser til dels det samme mønsteret, men i tillegg finner vi en positiv utvikling i flere områder. Det sprikende resultatet tilskrives i en viss grad jaktseleksjon og analysetekniske problemer.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Gunnar WilhelmsenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Harald KvaalenSammendrag
Hogst, bio, skogkultur og klima 17. mars 09:17 — Nationen - Papirutgaven, side 27: I eit par år har det vore eit ordskifte om korleis ein best nyttar skogane i “klimakampen”. Bjart Holtsmark, forskar ved Statistisk Sentralbyrå, har vore ein sentral debattant. Han har rekna seg fram til at hogst av skog til bioenergiføremål alltid fører til auka CO2 utslepp på landskapsnivå. Bioenergi er difor ikkje klimanøytralt hevdar han. Har han rett? Nei, han tek feil fordi han overser sentrale skogbiologiske tilhøve. Han føreset, utan nemning og grunngjeving, at ein skog som ikkje vert hoggen alltid vil ha optimal attvekst. Slik er det ikkje på våre breiddegrader. Den naturleg attveksten gjev i regelen alt for få tre til å nytte marka sin produksjonsevne. Det er difor me plantar etter hogst. I tillegg kjem det at ujamn skog ikkje har like høg produksjon som jamn skog. Samstundes bygger Holtsmark konklusjonen sin på ein modellskog modellskog utan tre i den forstand at tettleiken i skogen ikkje spelar nokon rolle for tilveksten. Ein slik tilvekstmodell er eit heller tvilsamt grunnlag for skråsikre konklusjonar – særleg når den er stikk i strid med det me veit: Tettleiken har stor verknad på tilveksten, oppbygginga av biomassen etter hogst og gjennomsnittleg karbonlageret på landskapsnivå. Det er balansen mellom tilvekst og avgang som avgjer kor stor tilveksten, biomassen og karbonlageret vert på landskapsnivå. Dersom ein nyttar oppdaterte modeller for tilvekst og avgang vil ein sjå at tett skog gjev større karbonlager i tre og jord med kortare omløpstid, enn glissen skog med mykje lengre omløpstid. Grunnen til dette er dels at tilveksten i tette bestand er høgare enn i glisne. Dels at ein heil del av avgangen ikkje skuldast konkurranse om lys, vatn og næring, men åtak av sopp og insekt, vindfelling og tilfeldige hendingar. Eit bestand med fleire tre er jamt over betre buffra mot tilfeldig avgang en eit bestand med få tre. Desse fundamentale tilhøva tek ikkje Holtsmark omsyn til. Han har likevel eit heilt korrekt poeng i at gjennomsnittleg ståande volum på landskapsnivå aukar mykje med auka omløpstid, også etter at middeltilveksten har nådd sitt maksimum. Dette er ein lovmessig konsekvens av at det tek tid å bygge opp biomassen. Men derav fylgjer ikkje at ein verna skog alltid vil gjeva høgare karbonlager på landskapsnivå enn ein skog som vert driven. Ein viktig grunn er nemnt ovanfor; attveksten vil i regelen ikkje verta tett nok til å gjeva full produksjon. Sjølv om ein held seg innanfor omløpstider på 60-140 år, er det lett å rekne ut at ståande volum, tilvekst og karbonlager i Noreg kan aukast svært mykje utover noverande nivå med målretta hogst og god skogkultur. Så mykje at det er lite truleg vern av all skog vil gje like høgt karbonlager på landskapsnivå. Skal ein rekne på konsekvensar av hogst og bioenergi i høve til klima er det heilt naudsynt å nytte modellar som er representativ for den type skogbruk/vern ein vil drive og ikkje minst for det foredla plantematerialet som no vert teke i bruk. Elles vert reknestykka villeiande.
Forfattere
Erling MeisingsetSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
The outcome of a compatible mycorrhizal interaction is different from that in a compatible plant–pathogen interaction; however, it is not clear what mechanisms are used to evade or suppress the host defence. The aim of this work is to reveal differences between the interaction of Norway spruce roots to the pathogen Ceratocystis polonica and the ectomycorrhizal Laccaria bicolor, examine if L. bicolor is able to evade inducing host defence responses typically induced by pathogens, and test if prior inoculation with the ectomycorrhizal fungus affects the outcome of a later challenge with the pathogen. The pathogen was able to invade the roots and caused extensive necrosis, leading to seedling death, with or without prior inoculation with L. bicolor. The ectomycorrhizal L. bicolor colonised primary roots of the Norway spruce seedlings by partly covering, displacing and convoluting the cells of the outer root cortex, leaving the seedlings healthy. We detected increased total peroxidase activity, and staining indicating increased lignification in roots as a response to C. polonica. In L. bicolor inoculated roots there was no increase in total peroxidase activity, but an additional highly acidic peroxidase isoform appeared that was not present in healthy roots, or in roots invaded by the pathogen. Increased protease activity was detected in roots colonised by C. polonica, but little protease activity was detected in L. bicolor inoculated roots. These results suggest that the pathogen efficiently invades the roots despite the induced host defence responses, while L. bicolor suppresses or evades inducing such host responses in this experimental system.
Forfattere
Jogeir N. StoklandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Johannes DeelstraSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag