Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
1997
Forfattere
Gunhild BørtnesSammendrag
Det er gitt eit litteraturoversyn over rabarbra, som har vore dyrka i Norge i om lag 150 år. Klimamessig høver rabarbra godt til dyrking i Norge. Interessa for rabarbra har auka dei seinaste åra både i Nord-Amerika, Danmark og Sverige. Det finst ei rekkje klonar av rabarbra som er spreidde kring i landet. Høgt innhald av oksalsyre i ein del klonar/sortar har vore rekna for eit problem i rabarbra. Derimot er det ønskjeleg med relativt høgt innhald av eplesyre. Samanlikna med andre grønsakslag og frukt inneheld rabarbra mykje av eplesyre. I eple ligg innhaldet i område 0.2-1.2 g pr. 100 g friskvekt medan rabarbra i ei svensk undersøkjing i middel av 78 sortar hadde 1.42 g pr. 100 g friskvekt. I ei eiga undersøkjing av 39 klonar/sortar frå Vestlandet og Rendalen i Hedmark låg verdiane for eplesyre frå 0.24 til 3.85 g pr. 100 g friskvekt. For oksaksyre låg verdiane frå 0.05-0.73 g pr. 100 g friskvekt. Det var altså stror variasjon i mengde av eplesyre og oksalsyre i det innsamla materialet. Dette kan gi grunnlag for vidare undersøkjingar. Elles er gitt tilråding om bruk av fem sortar som er testa ut i Danmark og Sverige med tanke på lågt oksalsyreinnhald og høveleg mengde eplesyre. Desse sortane er: Elmsblitz, Elmsfeuer, Marshalls Early Red, Rosenhagen, og ein dansk selesjon som ikkje har fått navn, og som inn til vidare vert kalla Spangsbjerg III 5. Det er elles gitt dyrkingsrettleiing som inneheld krav til jord, planteetablering, gjødsling, stell, hausting og driving. Tida skulle vera inne til å utvikla nye produkt innan rabarbra, både for saft, syltetøy og frosne produkt. Eplesyre har E-nummer 296 og vert nytta i ulike matvarer. Eplesyre med E-nummer 296 er vanlegvis ei blanding av L-eplesyre og D-eplesyre som er kunstig framstilt. Det er stilt spørsmål om speborn kan fordøya den kunstig framstilte D-eplesyra. Naturleg høgt innhald av L-eplesyre i rabarbra i høve til andre naturlege kjelder kan vera av interesse.
Forfattere
Steinar DraglandSammendrag
Prosjekt Grønt-Eksport (nå «Felleskontoret for Grønt-Eksport) ba i 1996 om at Norsk Gartnerforbund opprettet en «rådgivende gruppe for grønnsaksektoren i Norge». Denne gruppen skulle ha som oppgave å bedre samordningen av aktiviteter og bruk av offentlige midler. Gruppen skulle selv sørge for informasjon til næringen om sitt arbeid. Prosjekt Grønt-Eksport mente at en slik gruppe også ville være en viktig brikke i myndighetenes arbeid med å oppfylle de såkalte «EU-kvotene» på grønnsaker. Norsk Gartnerforbund ble valgt til gruppens sekretariat. Det ble vedtatt å bygge gruppens arbeid på en plan for forskning og utviklingsarbeid (FoU). Planteforsk ble bedt om å «føre en slik FoU-plan i pennen», i nært samarbeid med Institutt for Plantefag og Jeløy og omland forsøksring. Denne strategiske planen for forskning og utviklingsarbeid i frilandsgrønnsaker er utarbeidet for "Rådgivende gruppe for frilandsgrønnsaker" av forskningsleder Steinar Dragland i Planteforsk, i samarbeid med professor Gudmund Balvoll, forsøksringleder Tor Anton Guren, produsent Helge Henriksen og Norsk Gartnerforbunds representant Bjørnar Bjelland. Innledningen er skrevet av Bjelland, mens Balvoll har skrevet om «Grønnsakforbruk, Grønnsaker og helse, Utviklingstrekk, Effektivisering og rasjonalisering, Produksjonsområder, Konkurranseevne». Det ble utarbeidet et forslagsskjema som ble formidlet til grønnsakdyrkere og veiledere over hele landet. Det ble utfylt og innsendt 98 slike skjema. Bak flere av disse er det grupper av dyrkere eks. produsentenes kulturklubber og forsøksringer. Forslagene har dannet grunnlaget for utarbeidingen av «prioriterte tiltaksområder» innenfor hvert delmål. Det har vært full enighet i den rådgivende gruppen om det aller meste i planen. Unntaksvise dissenser fra Norges Frukt- og Grønnsakgrossisters Forbund, er etter samråd med gruppens leder og sekretariat, ikke tatt med.
Forfattere
Lars Olav BrandsæterSammendrag
Rapporten er skrevet med utgangspunkt i en prøveforelesning for dr. scient graden 21. mars 1997. I innledningen finnes et kort historisk tilbakeblikk, herunder belyses metoder for overføring av gen og hvilke egenskaper som har vært mål for modifisering. Rapporten omfatter i utgangspunktet ikke kulturplanter som har blitt gjort herbicidresistente gjennom vanlig foredling, selv om deler av vurderingen forsåvidt vil omfatte herbicidresistente kulturplanter generelt. Konsekvensanalysen er oppdelt i direkte og indirekte effekter. Av direkte effekter blir det konkludert at det ikke er stor fare for at transgene planter blir ugras eller innvaderer naturlige habitater. På den annen side synes faren for potensiell spredning av det overførte genet v.h.a. pollenpredning til andre arter/populasjoner betydelig større. Andre direkte effekter som diskuteres er ikke-seksuell spredning av transgener («horisontal genspredning»), potensiell produksjon av toksiner, allergener o.l., bruken av markørgener og genmodifikasjoner og forutsigbarhet. Av indirekte effekter diskuteres bl.a. hvorvidt bruken av herbicidresistente kulturvekster kan være verktøy for å takle de problemene som nå finnes med herbicidresistente ugras og om bruken av transgene sorter som er resistente mot «miljøvennlige herbicider» vil føre til mindre forbruk av herbicider som er mindre ønskelig ut fra et miljøsynspunkt. Videre belyses konskvenser m.h.t. totalforbruk av herbicider, restmengder i matvarer, biologisk mangfold og faren for at bønder vil komme i et avhengighetsforhold til noen få store multinasjonale selskaper. I rapporten finnes også en etisk vurdering hvor det bl.a. blir slått fast at svært mange føler at det går en grense ved det å manipulere med genmaterialet til en organisme, og at dette er å «tukle med skaperverket» og at mange spør seg om genmanipulering er forenlig med respekt for individenes integritet og egenverdi. I relasjon til «vanlig» foredling slås det fast at artsbarriærer lettere brytes ved genmodifisering og at det ikke finnes gode verktøy for å undersøke økologiske/miljømessige konsekvenser ved utsetting av genmodifiserte organismer. Når det gjelder herbicidresistente kulturvekster, imotsetning til f.eks. insektresistente kulkturvekster, er det allikevel en hovedoppfatning at disse har gener som er såkalt «nøytrale» når planten ikke eksponeres for det gitte herbicidet.
Forfattere
Ronald Bjøru Å KarlsenSammendrag
Ull har gjennom tidene hatt svært stor betydning for folk i Norge. Men I de seinere åra er ulla mindre og mindre verdsatt, og dette har også gtt seg utslag i en jevn reduksjon av offentlige tilskudd til ull. Når det så i tillegg er innført et klassefiseringssystem på kjøtt som ganske sikkert vil styre saueavlen mot dyr med større kjøttfylde og midre vekt på ullkavalitet, har vi følt det hele som en reell trussel mot norsk ullproduksjon. Kanskje gjelder dette særlig spælsau ull, fordi hele rasen jo står i fare dersom EUROP-klassefiseringa får virke til fulle. I dag utgjør spælsau-ull ca. 800 tonn, eller en snau fjerdedel av all norskprodusert ull. Spælsau-ulla er imidlertid spesiell med sin todeling av fibrene i bunnull og dekkull, og gir større muligheter for videreforedling mot spesifikke produkter. I dag blir det aller meste (ca. 90 %) ekspotert ut av landet til en verdensmarkedspris som ligger på 6 - 11 kr. pr. kg. Etter foredlingsprosessen kan vi imidlertid kjøpe igjen spælsau-ullgarn i butikkene for flere hundre kr. pr. kg. Dette skjer samtidig som bygdene skriker etter alternative arbeidsplasser på hel- og deltid, og at det nettopp er norske produkter basert på norsk tradisjon som skal være grunnlaget for en av landets største industrier, turismen. Med bakgrunn i de overfor nevnte problemstillingene har vi prøvd å få til en blanding mellom kurs og seminar som har som mål å få folk interessert i emnet, og samtidig lære en del om teknikker og muligheter som ligger i norsk ullfordeling. De emner som er tatt opp i denne kurs/seminarpakken er derfor å regne som innførende, og vi håper å kunne komme tilbake med flere spesifikke opplegg for å forfølge tankene som vi har gjort oss om småskala foredling av norsk ull
Sammendrag
Studieturen til USA i april 1996 hadde et tredelt formål: Skaffe oversikt over metoder for å redusere rovdyrskader på bufe brukt i USA. Diskutere bruk og opptrening av vokterhunder under ulike forhold med sauebønder, oppdrettere og forskere. Etablere et forskernettverk innen fagfeltet. Det faglige opplegget var organisert av Dr. Jeffrey Green og Roger Woodruff, ADC (Animal Damage Control), som begge har vært aktive siden 1976 med å etablere bruk av vokterhund som beskyttelse av husdyr mot rovdyrangrep. ADC er en institusjon som sorterer under landbruksdepartementet, driver med utvikling og veiledning av forebyggende tiltak mot skadedyr generelt, og har sine egne forskningssentra. Reisen startet i Denver, Colorado, og gikk vestover gjennom statene Utah, Idaho og Washington med avreise fra Portland i Oregon. Vi besøkte flere forskningsstasjoner, bl.a. National Wildlife Research Center i Ft. Collins og U.S. Sheep experiment Station i Dubois, vi besøkte vokterhundbrukere (sauebønder) og vokterhundoppdrettere. Flere av de forebyggende tiltakene som brukes mot rovdyrskader i USA vil aldri være aktuelt i Norge, bl.a. fellefangst og giftbruk. Men noen lyd-og lyseffekter kan være intressant å prøve. Vi fikk bekreftet at bruk av vokterhund er et av de mest effektive tiltakene (som også verner rovdyrbestanden). I Idaho bruker 100% av de kommersielle saueprodusentene med > 1000 v.f.s. vokterhund som del av driftsopplegget! Vokterhundene var brukt i mange områder med habitattyper som er nokså likt norske forhold. Vi tror det er gode muligheter også i Norge for å bruke hunder som forebyggende tiltak, men dette krever en omlegging av driftsformen til sau som flokker seg godt, evnt. i kombinasjon med gjeting. Dette forutsetter også at hundene er godt preget på sau fra tidlig valpestadium. Mulige problemer med bruk av hund i Norge er bl.a. jaging av vilt, selv om vokterhundene har et svært lavt jaktinstinkt. Videre skaper det strenge hundeholdet i Norge en lav toleransen for løshunder generelt. Det mangler ennå mye på informasjonssiden for å forklare folk hva en vokterhund er og hvordan den arbeider. USA har vært gjennom en 10-15 års vanskelig innkjøringsperiode der ingen har trodd på bruken av vokterhund. Først da sauebøndene selv fikk prøve riktig pregete vokterhunder i egne besetninger - med stor suksess - begynte hjulene for alvor å rulle. I Norge står vi nå i startgropa til den vanskelige innkjøringsfasen, og må nok regne med at det tar tid før vokterhund blir akseptert her hjemme
Sammendrag
Bruken av vokterhunder som forebyggende tiltak mot rovdyrskader på bufe har lange tradisjoner i Europa og Asia, og har i løpet av de siste tiårene også blitt prøvd ut og vist seg effektiv i USA. Med utgangspunkt i den store konflikten som har utviklet seg mellom rovdyr og husdyrnæringen i Norge, og behovet for å finne forebyggende tiltak som fungerer under norske forhold, startet Planteforsk Tjøtta fagsenter i 1994 et utprøvningsprosjekt med bruk av vokterhunder som vern mot rovdyr i beiteområder for sau. Erfaringer fra forprosjektet 1994-95 og fra studieturer til USA og Israel la grunnlaget for et oppfølgingsforsøk med to hunder og to førere i et rovdyrbelastet beiteområde i Hattfjelldal i Nordland sommeren 1996. Besetningen bestod av 198 spælsau som beitet i et område på ca. 12 km2. Prosjektet startet den 15.06, tre uker etter slipp av sau, og ble avsluttet 11.09 som var siste dag for sanking av sau. Det ble gått patruljeringsrunder med to løse hunder og to førere i beiteområdet tre netter i uken. Hundene var sterkere knyttet til mennesker enn sau, og fulgte derfor førerne og tok patruljeringsrunder rundt dem. Ved å lede hundene rundt i beiteområdet søkte man å holde rovdyrene borte fra området og sauene, og på denne måten redusere eller hindre tap. Fra jevnt høye tap totalt, med et gjennomsnitt på 14,8% i forsøksbesetningen i perioden 1993-95, som er det høyeste gjennomsnittet av alle besetningene i kommunen, sank tapet til 2,0% i 1996. Tapet utgjorde fire lam, tre trillinglam og et tvillinglam, som ikke ble funnet. Referansebesetningene har hatt varierende tap i samme periode, både når det gjelder totale tap, og dokumenterte tap til rovdyr. Tapet generelt i kommunen var litt høyere i 1996 enn i 1995. Det oppstod ingen store konflikter i forhold til mennesker, sau eller vilt. Hundene var vennligsinnede overfor mennesker, og rolige overfor sau, men jaget rype og hare i enkelte perioder. Med bakgrunn i det gode resultatet under feltsesongen 1996, med lavt tap og få konflikter, er vokterhunder i denne rapporten vurdert som et tiltak som kan være aktuelt i rovviltutsatte beiteområder i Norge. Tilfeldigheter kan derimot ha vært medvirkende årsaker til det lave tapstallet, og videre utprøving av vokterhunder vil være nødvendig for bedre å klargjøre effekten av metoden.
Forfattere
Nina HeibergSammendrag
Det satses på nye bærkulturer i Norge. Blåbærdyrkingen er kommet godt i gang, og bjørnebær ligger i startgropen. Bjørnebær er en kresen plante som krever godt klima og godt stell, og bærene er ømfintlige og setter store krav til håndtering. En satsing på bjørnebær vil derfor kreve mye både av produsenter og omsetningsledd. Men trives bjørnebærplanten vil den gi stor avling med flotte, svarte, glinsende bær, med en bærstørrelse på nesten det dobbelte av bringebær. Markedet er interessert i bjørnebær, vi importerer stadig mer både frosne og friske bær. Det er først og fremst friske bær som er interessant å produsere i Norge. Frosne bær kan kjøpes for ca 10 kr kg på verdensmarkedet, og tollen er bare 60 øre kiloet, det klarer vi ikke å konkurrere med. Friske bær selges til helt andre priser, så selv om markedet er mindre, bør det være plass til mange bjørnebærdyrkere i Norge. Ved Planteforsk Njøs startet vi med forsøk med bjørnebær i 1989, og vi har funnet frem til sorter som kan dyrkes på friland i Norge. Bjørnebærplanten er relativt lite hardfør, og krever lenger vekstsesong enn f. eks. bringebærplanten, så det er kun aktuelt å starte med dyrking i områder med godt klima. Bjørnebær kan også dyrkes i plast- eller veksthus. I Holland er det vanlig å dyrke bjørnebær i hus, de får tidligere avling og dermed bedre priser på bærene. De dyrker også under plasttak, for å få bedre bærkvalitet. Det er kanskje noe å tenke på for oss også, spesielt ved dyrking av seine sorter. Utover høsten får vi som oftest mye nedbør, og bærkvaliteten blir dårlig på friland. I dag må alt plantemateriale kjøpes fra utlandet. Men på grunn av økende etterspørsel etter bjørnebærplanter, har Gartnerhallens Eliteplantestasjon Sauherad startet rensing og oppformeringsarbeid med bjørnebær. Går arbeidet etter planen vil det bli norsk kontrollert plantemateriale å få kjøpt fra 1998 eller 1999. Stadig flere ber om råd og veiledning om dyrking av bjørnebær, så derfor har vi laget en dyrkingsveiledning om bjørnebær ved Planteforsk Njøs. Veiledningen omhandler både dyrking på friland og i plast- og veksthus. I heftet vil en finne råd om dyrkingsmetoder, stell, sortsvalg og håndtering av bærene etter høsting. Veiledningen er et hefte i Planteforsk sin serie Grønn Forskning, og man kan få kjøpt heftet ved å henvende seg til Planteforsk Njøs, 5840 Hermansverk, tlf 57 65 36 11 eller fax 57 65 40 53. Heftet er på 28 sider, og koster kr 150. Vi har også laget en rapport som detaljert omhandler dyrking i veksthus og plasthus slik de gjør det i Holland og Belgia. Hefte er en reiserapport fra en studietur i 1996, og heter Klimaregulert produksjon av bringebær og bjørnebær til friskkonsum. Rapporten er på 19 sider, og koster kr 100. Rapporten kan kjøpes ved Planteforsk Njøs.
Forfattere
Nina Opstad A Nes Bjørn Hageberg G Redalen J MelandSammendrag
Våren 1989 sendte Institutt for hagebruk ved Norges landbrukshøgskole ut materiale av to eplesorter og en seleksjon til sju fruktprodusenter i de viktigste fruktdistriktene i Sør-Norge. Sortene som ble testet var "Alkmene" og "Jonamac", og seleksjonen ARX49-18 fra NLH. Som referansesort ble det brukt "Gravenstein". Veksten ble registrert ved å måle stammeomkretsen 30 cm over bakken. "Alkmene" og "Jonamac" hadde den svakeste veksten, "Gravenstein" vokste mest. Blomstermengden varierte mye mellom årene, men samlet var det "Alkmene" som hadde mest blomster. De nye sortene ble høstet ca 2 uker etter "Gravenstein", og lagret i ca 3 måneder. Smaken ble bedømt ved høsting og tre måneder seinere på tre lokaliteter. "Alkmene" fikk høge poeng på alle lokaliteter, "Gravenstein" lave. ARX49-18 ga de høgeste avlingene på nesten alle lokaliteter. "Alkmene" og "Jonamac" ga små avlinger, og hadde de minste fruktene. Med hensyn på fruktfarge hadde ARX49-18 de mest røde fruktene. Fruktfastheten var lav for alle sortene og seleksjonen. "Gravenstein" hadde de mest faste fruktene, og det var lite forskjell mellom de andre. Innholdet av oppløst tørrstoff var høgest i "Alkmene" og "Jonamac", mens "Gravenstein" hadde høgest innhold av titrerbar syre. Sortene og seleksjonen reagerte ulikt på frost i de forskjellige områdene. ARX49-18 overvintret bra alle stedene med unntak av Kise. Resistens mot sjukdom varierte mellom årene. De nye sortene var noen år sterekere mot sjukdom enn "Gravenstein". Men "Alkmene" så ut til å være svak mot Gloeosporium, og de fleste årene var både "Alkmene" og "Jonamac" mer angrepet enn "Gravenstein". Treformen var best hos "Gravenstein". De andre sortene og seleksjonen hadde slengete vekst og tynne, spinkle greiner som var vanskelig å forme. Bare i Sogn hadde ARX49-18 bedre treform enn "Gravenstein". Kvaliteten etter lagring var bedre hos de nye sortene og seleksjonen. Bare i Ullensvang kom de nye sortene dårligere ut, og "Jonamac" var like bra. ARX49-18 viste tendenser til skåld og bløt kuldeskade, men det ble ikke registrert noen angrep av Gloeosporium. "Alkmene" var mottakelig for Gloeosporium. Helhetsinntrykket var de fleste stedene bedre enn for "Gravenstein", men ble satt mye ned for "Alkmene" og "Jonamac" pga liten fruktstørrelse. I Sogn ble ARX49-18 vurdert som bedre eller lik "Gravenstein" for de aller fleste egenskapene alle årene. På grunn av smak og lagringsevne kan de likevel ikke konkurrere med de beste sortene våre.
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
I perioden 1990-94 ble frøavlsegenskapene til åtte norske foredlingslinjer av engrapp (Poa pratensis L.), utvalgt for plenegenskaper, sammenlikna med frøavlsegenskapene til de to godkjente engrappsortene Lavang og Leikra. Forsøka ble gjennomført på Planteforsk avd. Landvik (58°21"N), og det var tre forsøksfelt med i alt seks årshøstinger. Alle sorter og foredlingslinjer ble sådd uten dekkvekst. Radavstanden var 33,3 cm og såmengden 0,5 kg/daa. Det ble prøvd to nivåer for nitrogengjødsling om våren (4 og 8 kg N/daa i to forsøk med til sammen fem årshøstinger; 5 og 9 kg N/daa i ett forsøk som på grunn av ugras bare ble høsta i tredje engår). Forsøka ble gjødsla med 5 kg N/daa om høsten. I gjennomsnitt for to nitrogennivåer og seks årshøstinger hadde fire av de åtte foredlingslinjene signifikant større frøavling enn Lavang og Leikra. De største frøavlingene ble oppnådd i `KvEr 9030" og `KvEr 9054", men ettersom sistnevnte hadde høyere poengtall for høstfarge, spreiingsevne, spireindeks og konkurranseevne mot ugras, er det tilrådd at bare `KvEr 9054" blir godkjent som ny norsk engrappsort for grøntanlegg. På grunn av stor evne til å produsere frøstengler og høy tusenfrøvekt bør `KvEr 9030" inngå i framtidige kryssingsprogram for å forbedre frøavlsegenskapene i det norske engrappmaterialet. For alle sorter sett under ett var frøavling signifikant korrelert med antall vegetative skudd ved frøhøsting (r = -0,72), antall generative skudd ved frøhøsting (r = 0,59), vekt pr utreska frøtopp (r = 0,50), halmavling (r = 0,40) og prosent legde ved frøhøsting (r = 0,39). Derimot var det ingen sikker sammenheng mellom frøavling og tusenfrøvekt. En multippel regresjonsanalyse viste at 69% av variasjonen i frøavling kunne forklares ved modellen Frøavling = -67,5 + 0,03 x Antall frøstengler pr m2 + 0,91 x vekt pr utreska frøtopp (mg). I gjennomsnitt for alle sorter og årshøstinger førte ikke økning i vårgjødslinga fra 4 til 8 eller fra 5 til 9 kg N/daa til økning av frøavling eller antall frøstengler; derimot var det en viss økning i antall vegetative skudd og i vekt pr utreska frøtopp. I middel for alle årshøstinger reagerte ikke sortene forskjellig på de to gjødselnivåene. Dette viser at optimal nitrogengjødsling til norske engrappfrøenger er rundt 10 kg N/daa, hvorav 50% bør gis om høsten.
Forfattere
Karl-Jan Erstad Shariza Ashween Bt. Moho Asharaf A Dale R TayengwaSammendrag
Flekke-/Guddalsvassdraget ligg i hovudsak i Fjaler kommune (90%), Sogn og Fjordane fylke, og vasskjemiske og biologiske data er tilgjengelege for hovudelva og delar av Guddalsområdet. Men når det gjeld sideelvane i Svinevika og Bjordal, hadde det så langt ikkje vore gjennomført noko overvakingsprogram. Som ein del av forskinga i samband med forsuring av overflatevatn i kystnære område i Noreg har dette arbeidet vore eit samarbeid mellom PLANTEFORSK Fureneset fagsenter og Raudekrossen Nordisk Verdsgymnas (RCNUWC) på Haugland i Flekke. Grunneigarar i området har også tatt del i innsamling av vassprøver. 4 stasjonar var etablert opptrøms Svinevika og 4 i Bjordal vinteren-våren 1996. Frå sommaren 1996 til januar 1997 vart det også gjennomført prøvetaking frå 5 vatn som var utspring for desse sideelvane. Dette prosjektet kunne stadfeste oppfatninga og mistankane ved Fureneset fagsenter om at innsjøane og elvane i dette området verkeleg var svært utsette for surstøt. På ettervinteren (22. februar - 21. mars 1996) låg pH-nivået ved alle dei 4 utvalde stasjonane ved Svinevika forholdsvis konstant mellom 5,2 og 5,8. 28. mars var det ein markert auke i pH-nivået, truleg p.g.a. ei dominerande grunnvassutstrøyming; det var svært kaldt i véret og isen frosen til. I løpet av den neste veka starta snøsmeltinga, og dette resulterte i eit svært tydeleg fall i pH-nivået rundt påsketider, som målt til pH 4,9-5,0 11. april. Dei følgande to vekene steig pH-nivået igjen sakte, og nådde pH 5,1-5,4 25. april. Konduktiviteten avspegla svingningane i innhald av basekation, som var på eit ekstremt lågt nivå, og mengda H+ (ved låg pH). Alkaliniteten var generelt svært låg, i stabile periodar i området 0-10 mekv./l, og negativ i periodar med surstøt. I denne seinvinterperioden viste stasjonane i Bjordal litt mindre grad av forsuring enn målt ved Svinevika. pH-nivåa rangerte frå 5,5 to 6,3. Ein pH-nedgang 7. mars, konstatert som eit klart fall til pH 5,5 i nedre del av Bjordalselva, følgde starten på snøsmeltinga i låglandet. Gjennom sursjokket ved påsketider fall pH ned til 5,5 i nedre (søre) Bjordal og til 5,1 i øvre (nordre) Bjordal. Dei 7 seriane vassprøver som var henta frå fjellvatna avslørte ein allmenn nedgang frå juni til oktober 1996, frå ein spesielt tørr sommer til regnfullt haustvér. Snøen frå byrjinga av november var utsett for sterkt regn, og eit klart pH-fall vart målt i fire vatn 17. november. Ein kaldare vinterperiode i desember syntest å stabilisere forsuringsnivået, men der var ingen pH-auke. Deretter, i midten av januar 1997 forverra kraftig regn på nytt vasskjemien, og ein vidare pH-nedgang var målt i to av tre vatn. Den tredje innsjøen låg noko høgre oppe i fjellet der snøsmeltinga hadde mindre omfang.