Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2000
Sammendrag
Phytophthora infestans was isolated from potato leaves and tubers collected from different parts of Norway in 1993-98. Isolates were assessed for mating type, DNA fingerprints, resistance to metalaxyl and virulence phenotype. Differences in the A1/A2 ratio were evident among regions and A2 was not found in northern areas. In the southern part of the country the A2 frequency was relatively stable and 26 % of the isolates (n=1144) was mating type A2. Metalaxyl resistance was found in 31-59 % of the isolates in the period 1996-98 (n=988). All known virulence genes were found among isolates tested in 1996 (n=105), and race 1.3.4.7.10.11 was most common (resistance gene R9 was not included in the differential set). Oospores were observed in potato leaves from three locations in the southern part of Norway. RG57 fingerprints were determined for 102 isolates from 1996. A large number of genotypes and high genetic distances between the genotypes were found, which indicates that sexual reproduction is contributing significantly to the genetic variation of P. infestans in Norway. Validation of the warning system TELEVIS was carried out at one location in 1996-99. Treatments according to TELEVIS resulted in fewer sprays than conventional strategy without significant differences in haulm and tuber infections.
Forfattere
S Bø Lars NesheimSammendrag
På timoteieng i Nordland, Midt-Norge, på Vestlandet og Nord-Austlandet vart nitrogenmengder frå 0 til 29 kg per dekar prøvde på 28 forsøksfelt i åra 1993-96. Dei fleste felta vart hausta i to år. På 25 felt vart det tatt avlingsprøver, oftast i to år og av både første og andre slått. Fôrkvaliteten vart analysert etter NIR-metoden. Ved anlegg var det i middel 90 % dekking av timotei på felta. Både dekkinga om våren, prosenten av timotei ved hausting og avlinga minka klart frå første til andre engår. Avlingsforskjell-lane i første slått var ikkje tydelege mellom regionar, men avlinga i andre slått var minst i Nordland og størst i Midt-Norge. Avlinga mellom felta varierte mykje meir enn mellom N-mengdene. Mange felt hadde større avling enn 600 kg tørrstoff per dekar i første slått på ruter som ikkje fekk N-gjødsel om våren. I middel for felta auka avlinga opp til 29 kg N per dekar, men auken var liten ut over 9 kg N om våren og 8 kg etter første slått, særleg på eng som gav stor avling ved svak gjødsling. Deling av gjødsla om våren og etter første slått auka ikkje avlinga. Nitrogenet verka best første engåret. Det var tendensar til forskjellar i verknad av nitrogenet på avlingsmengda mellom regionar. Glødetapet, pH og innhald av syreløyseleg kalium i jorda var svakt positivt korrelert med avlingsmengda, men utslaga var ikkje statistisk sikre. Stigande mengd nitrogen om våren auka innhaldet av protein i første slåtten heilt opp til største N-mengd. For fiber (NDF) og oske var innhaldet lågare utan N-gjødsling og der det var tilført 5 kg nitrogen enn på ledd gjødsla med 9 kg eller meir. Meltegraden og innhaldet av vassløyseleg karbohydrat (sukker) var høgast på ugjødsla eller svakt gjødsla ledd. Deling av gjødsla om våren auka proteininnhaldet i første slåtten. Elles kunne det ikkje påvisast at deling av gjødsla førte til betre fôrkvalitet verken i første eller andre slått.
Sammendrag
Denne rapporten omhandler egenskaper til jordmasser på Fornebu som kan tenkes brukt i jordblandinger til ulike typer grøntanlegg. Ulike typer organisk materiale som kan skaffes fra rimelig avstand til Fornebu er vurdert. De fleste stedegne jordmassene på Fornebu inneholder mye grovt materiale (grus, stein og blokk). Dette må skilles fra ved produksjonen av vekstjord. Selv om alt materiale større enn 2 cm skilles fra, vil massene fremdeles ha et betydelig grusinnhold. Det er bare sand som ligger under tidligere rullebane i utbyggingsområde 3 som ikke er grusholdig. 10 jordblandinger av forskjellige typer jordmasser med om lag 5 % innhold av organisk materiale er vurdert ut fra fysiske egenskaper og vekstforsøk. Ingen av jordblandingene viste seg uegnet ut fra vekstforsøkene, men flere av jordblandingene inneholder en del ugrasfrø. Innholdet av ugrasfrø kan begrense bruksområdet for disse jordblandingene. Ved sammenligning av ulike typer organisk materiale var det best etablering av raigras i jordblandingene med avløpsslam fra VEAS. De var svak vekst av raigras i jordblandingene som var tilført Oslo-kompost eller Lindum-kompost. Forskjellen i vekst mellom VEAS-slammet og komposttypene hadde sammenheng med betydelig innhold av mineralsk nitrogen i VEAS-slammet (NH4-N). N-omsetningen i jordblandinger til grøntanlegg er trolig en av de mest avgjørende faktorene for effektiv etablering. Ut fra litteraturstudier er det fastslått at komprimering av dypereliggende jordlag er et problem ved bygg- og anleggsvirksomhet. Skader dypere enn 30 cm oppstår ved akselbelastninger over 6 tonn (enkeltaksel) og 8-10 tonn (boggi). I områder som skal brukes til grøntanlegg, bør en derfor etablere soner som skjermes for anleggstrafikk og konsentrere massetransport til områder som uansett må repareres før etablering av grøntanlegg startes.
Forfattere
Dag RøenSammendrag
Økologisk frukt- og bærdyrking utgjer i dei fleste land 1 % eller mindre av den totale frukt- og bærdyrkinga. Størst omfang i Nord-Europa i prosent av totalareal finn vi i Danmark og Sveits, det største arealet finn vi i Tyskland. I alle land ser ein potensiale for vekst i innanlandsk økologisk produksjon. Restriksjonane på kva tiltak som kan nyttast mot skadegjerarar i økologisk dyrking er strengast i Norden og i Storbritannia. Dette medfører større problem med å få økonomi i produksjonen, redusert konkurranseevne for innanlandsk produksjon, og auka import av produkt frå land med færre restriksjonar. Det ser ut til å vera lettast å få til ein økonomisk forsvarleg økologisk produksjon av jordbær. Når det gjeld eple, ser ein i dag reduserte sorteringskrav for klasse I som ein føresetnad for økonomi i produksjonen både i Sveits og i Storbritannia. Mangel på effektive tiltak mot alvorlege skadegjerarar er kanskje det viktigaste hinderet for ein meir utbreidd økologisk fruktproduksjon. Sortsutvikling og sortsprøving har høg prioritet, for å få tilgang til resistente sortar. Ved omlegging til økologisk dyrking erfarar mange at det oppstår problem med "nye" skadegjerarar som tidlegare er haldne i sjakk ved sprøyting mot andre skadegjerarar. Næringstilførsel til rett tid i sesongen og ugraskontroll har òg mykje merksemd i økologisk produksjon. Fleirårige kulturar utgjer ei spesiell utfordring på dette området. Dessutan kan ein ikkje like lett bruke vekstrotasjon som metode for å unngå problem med skadegjerarar.
Forfattere
Bjørn MoltebergSammendrag
I forbindelse med jordbruksoppgjøret i 1999 var hele tilskuddsordningen med endret jordarbeiding oppe til diskusjon. Under forarbeidet til jordbruksoppgjøret ble Planteforsk Apelsvoll bedt om å vurdere de ulike tiltakene som ordningen omfatter, med tanke på miljøeffekter og andre effekter. Dette arbeidet resulterte i en intern utredning til Landbruks-departementet i juni 1999. I ettertid har Landbruksdepartementet ytret ønske om å mangfoldiggjøre utredningen slik at den kan være tilgjengelig for landbruksforvaltningen i fylker og kommuner, samt rådgivningstjenesten. Tanken er at den skal fungere som bakgrunnsstoff for de som skal praktisere tilskuddsordningen på det lokale plan. Det er den siltrike jorda som er mest utsatt for erosjon, og erosjonsrisikoen avtar med økende andel organisk stoff. Jord og P-tapet kan rangeres etter jordarbeiding på følgende måte, der høstpløying gir størst tap og overvintring i stubb gir minst: Høstpløying>Vanlig sådd høstkorn>Høstharving>Direktesådd høstkorn> Overvintring i stubb En kan trolig regne med at 1,0-3 kg N/daa går tapt gjennom vinterhalvåret i kornområdene på Østlandet og Trøndelag, men at N-tapet er svært påvirket av nedbør, temperatur, jordart og avling. Lette jordarter vil ofte ha større N-utvasking, selv om mineraliseringen og innholdet av organisk N er større på leirjord. Ut fra forsøk og tidligere undersøkelser vil trolig stubbarealer, direktesådde arealer eller lett høstharva arealer ikke redusere N-utvaskingen med mere enn 0,5 - 1,0 kg N/daa eller 15-30 % i forhold til normalt pløyde arealer. Ugrasmengden og problemer knyttet til ugras øker jo mindre jorda blir bearbeidet, men disse problemene kan reduseres med økt bruk av glyfosat. Uten bruk av glyfosat vil det på mange arealer være svært vanskelig å drive plogfri jordarbeiding over tid. Når det gjelder sjukdommer og skadedyr og dyrkingsproblemer knyttet til dette ved endret jordarbeiding, er ikke bildet like klart, men også her finnes klare tendenser til økt risiko for fusariumsmitte, økt sprøytebehov mot snømugg i høstkorn og økt risiko for bladflekk-sjukdommer ved dyrking av samme art flere år. Avlingene vil påvirkes av at jordforholdene og ugrasmengdene endres ved endring i jordarbeidingspraksisen. Det er ikke lett å skille disse faktorene fra hverandre. Halm, nedbør, lengde på vekstsesongen og lave middeltemperturer vil også påvirke avlingene når en skal praktisere ulik jordarbeiding. Bruk av fangvekster er et godt tiltak for å hindre erosjon og N-utvasking. For metoden "lett høstharving" er det halmmengdene som avgjør harveintensiteten. Det å differensiere og ha et fleksibelt virkemiddelsystem er en riktig vei å gå, men dette kan gi kompliserte systemer. Problemet er som nevnt at virkning på avling, ugras, erosjon og avrenning av næringsstoffer vil være forskjellig for de ulike tiltakene når jordtypen og klimafaktoren endres
Forfattere
D. Gaudet A. Laroche M. Frick J. Davoren B. Puchalski Åshild ErgonSammendrag
The pattern of expression of the pathogenesis-related (PR) proteins PR-1, chitinase, b-1,3-glucanase, and peroxidase, and phenylalanine ammonia lyase (PAL) transcripts was studied in five winter wheat cultivars differing in resistance to snow mould, under controlled conditions following growth at 20°C, during hardening at 2°C and dehardening at 20°C. The expression of these transcripts was also studied in two cultivars of winter wheat under natural conditions during autumn, winter, and early spring of 1997-98 at a field site in Lethbridge. The relative abundance of transcripts was similar in both the field and controlled environment studies: chitinase was the most abundant transcript followed by PAL, b-1,3-glucanase, PR-1 and peroxidase. Under field conditions, all PR-protein transcripts exhibited the same basic pattern of expression during the autumn, winter and spring sampling dates; transcripts were expressed during the late autumn, reached high levels by mid-winter, then dcreased before reaching maximum leves during the spring. Conversely, PAL expression was low or absent in autumn, reached the highest levels by mid-winter, and then gradually decreased during the spring. Under controlled environment conditions, transcripts encoding for PAL and the PR-proteins, except chitinase, were constitutively expressed to varying extents in the unhardened treatments. The general pattern of expression fell into two groups: (1) transcripts of chitinase, b-1,3-glucanase, and PAL, were weakly expressed in the unhardened treatments, strongly up-regulated following exposure to hardening conditions, and disappeared or remained stable following dehardening; and, (2) PR-1 and peroxidase transcripts were down-regulated upon initial exposure to hardening, increased slightly following prolonged exposure to hardening conditions, and remained stable during dehardening. Under controlled conditions, the pattern of expression of any of the PR-proteins did not appear to be associated with known genotypic levels of snow mould resistance among cultivars but, under field conditions, expression levels were generally higher for all PR-proteins in the snow mould resistant cultivar, CI14106 than in the moderately susceptible cultivar, Norstar. These results demonstrate that different PR-protein and PAL transcripts in winter wheat are expressed in the field throughout the winter and are differentially induced in response to exposure of plants to low, hardening temperatures under both field and controlled environment conditions.
Forfattere
Lars Tørres Havstad Trygve S. Aamlid Åge Susort Anne A. Steensohn Gunhild HommenSammendrag
Frøavlsegenskapene til de nye rødsvingelforedlingene (Festuca rubra L.) "KvRs911", "KvRs912" (foredlet med tanke på plen) og "VåRs8505" (foredlet med tanke på fôrproduksjon og grasbakkearealer) ble i perioden 1996-99 sammenliknet med frøavlsegenskapene til de to godkjente norske sortene Leik og Klett (begge primært brukt i grasbakkearealer og delvis fôrproduksjon). Sortene/foredlingslinjene ble etablert med eller uten bygg som dekkvekst på to forsøksfelt på hvert av stedene Landvik (58o20"N) og Apelsvoll (60o42"N), og testet for frøavlsegenskaper i to eller tre påfølgende engår (til sammen 9 årshøstinger). Såmengden av bygg var 11-12 kg/daa på Landvik og 15-16 kg/daa på Apelsvoll. Rødsvingelen ble sådd med en såmengde på 0.5 kg/daa. Gjennomsnittlig byggavling i gjenleggsåret var 444 kg/daa på Landvik og 354 kg/daa på Apelsvoll. I første engår førte gjenlegg med bygg som dekkvekst til en gjennomsnittlig reduksjon i rødsvingelfrøavlingen på 72 og 100 prosent på henholdsvis Landvik og Apelsvoll. I andre og tredje engår var det ingen avlingsforskjell mellom de to ulike gjenleggsmåtene. Lønnsomhetsberegninger med hensyn på kornavlingen i etableringsåret og frøavlingen i første engår viste at gjenlegg av rødsvingel med bygg som dekkvekst kom dårligere ut økonomisk enn såing i renbestand. Ingen av de nye foredlingslinjene produserte høyere frøavling enn den beste målestokksorten Leik (77.3 kg/daa). Frøavlingsnivået til "Klett" (44.6 kg/daa) var på høyde med "KvRs911" (45.4 kg/daa) og "KvRs912" (43.8 kg/daa), men lavere enn "VåRs8505" (53.1 kg/daa). Ettersom bruksområdet til "KvRs911" og "KvRs912" (plen) og "Leik" (ekstensive arealer) er forskjellig, anses frøavlingen å være tilstrekkelig til at søknad om sortsgodkjenning kan anbefales for disse to foredlingslinjene. Når det gjelder "VåRs8502", som har samme bruksområde som "Leik", er de generative egenskapene for dårlige til at søknad om sortsgodkjenning kan anbefales. Frøavlingen, for alle sorter/foredlingslinjer sett under ett, var signifikant positivt korrelert med antall generative skudd per m2 (r=0.79), legde ved høsting (r=0.67) og dekningsprosent om våren (r=0.35). Til sammen forklarte disse karakterene 62% av variasjonen i frøavling.
Sammendrag
Tidligere forsøk ved Planteforsk avd. Kise har vist at kålvekster har stor verdi som nærings-kilde til påfølgende vekster (Dragland m.fl. 1995). Nåværende undersøkelser omfatter to toårige forsøk utført på Kise i perioden 1995-1997 for å måle ettervirkningen av fire andre grønnsakvekster (blomkål, kålrot, kepaløk og erter), sammenlignet med havre. Virkningene av ulik gjødslingsmengde og gjødselfordeling ble undersøkt med tanke på både avlingsnivå og mengder av nitrogen som ble igjen i planterestene og i jorda etter høsting. Året etterpå ble ettervirkningen av grønnsakene målt i både vårbygg og potet ved fire nivå av N-gjødsel (0, 4, 8 og 12 kg N/daa). Totalmengdene av nitrogen som ble funnet i planterestene var størst for blomkål (8,9/13,2 kg/daa ved henholdsvis svak og sterk gjødsling), etterfulgt i avtagende rekkefølge av kålrot (7,6/9,5 kg/daa), konservert (5,4 kg/daa), modningsert (4,2 kg/daa) og kepaløk (2,1/2,1 kg/daa). Reduksjonen i N-gjødslingsstyrke gav stor avlingsnedgang hos blomkål, noe avlingsreduksjon hos kålrot, men ingen avlingsreduksjon hos kepaløk. Ulik fordeling av gjødsla hadde liten innvirkning på avlingsnivå og på restmengdene av N i planterester og jord. Mengdene av mineralisert nitrogen (N-min) som ble funnet i jorda, var størst etter kepaløk (>6 kg/daa), etterfulgt av konservert (ca. 5 kg/daa). De øvrige grønnsakene etterlot ca. 3-4 kg/daa i jorda, mens mengden etter havre var < 3 kg/daa. Svakere gjødslingsstyrke reduserte mengdene med ca. 20 %, men ulikt gjødslingstidspunkt hadde ingen innvirkning på restmengdene i jorda. Mengdene av N-min som ble funnet i jorda om våren, før gjødsling av de påfølgende vekstene, hadde økt etter modningsert, blomkål og kålrot. Etter havre var det ingen endring. Etter konservert og kepaløk hadde det skjedd en viss nedgang. N-min mengden om våren etter grønnsaker var i området 4-7 kg N/daa i 0-60 cm dybde, hvorav ca. 50-60% var i matjorda. Gjødslingsforsøkene viste i begge årene signifikant ettervirkning av grønnsakene på avling av vårbygg, men ikke av potet. Det var ikke mulig å påvise forskjeller mellom de ulike grønnsakene i gjødselverdien av deres planterester. Gjødselverdien av alle tilsvarte bruk av ca. 4 kg N/daa til bygg, uansett hvilket avlingsnivå de ble sammenlignet ved. Mer enn 70% av den ekstra N-min mengden etter grønnsaker som ble funnet i jorda om våren, ble gjenfunnet i byggplantene om høsten. Tilsvarende tall for potet var mindre enn 25%. Forskjellen mellom vekstene skyldes trolig at N-opptaket skjer senere i potet enn i korn. Det er følgelig en større risiko for tidlig utvasking av nitrogen i potet enn i korn. I begge forsøksår var det betydelig høyere nedbørsoverskudd enn normalt i mai og juni. En analyse av dette overskuddets betydning for utvasking av næringsstoffer i den tidlige vekstfasen tydet på at man i et normalår kan forvente like stor ettervirkning av grønnsaker i potet som i vårbygg.
Forfattere
Carl-Einar Amundsen Å. Almås B.R. SinghSammendrag
The main purpose of the risk assessment is to assess the future risk from cadmium in mineral P-fertilisers to human health, soils and waters using model calculations. The risk assessment of Cd in mineral fertilisers has been performed according to procedures suggested by ERM (2000). The procedure consists of three modules: 1) The accumulation module; 2) The exposure module; 3) The risk characterisation module. Two scenarios for Cd in mineral P-fertilisers were used: 2.3 mg Cd kg-1 P2O5-(present level of Cd ) and 60 mg Cd kg-1 P2O5 average EU-level). In the accumulation module the future (in 100 years) concentration of Cd in soils was calculated using a mass balance model. Application of P-fertiliser containing 60 mg Cd kg-1 P2O5 increases the soil concentration of Cd by 16 to nearly 100 percent depending on type of crop and region. In the exposure module, the uptake of Cd from the soil to wheat, potato and carrot is calculated as well as the relative contribution from fertilisers to the human uptake of Cd. The application of P-fertilisers containing 60 mg Cd kg-1 P2O5 in 100 years increase the daily intake of Cd by 76 percent i.e from 9.6 to 16.9 µg person-1 day-1. Applying mineral P-fertilisers for 100 years with the present average level of Cd (2.3 mg Cd kg-1 P2O5) increase the daily human intake by 4.3 percent. Future application (100 years) of mineral P-fertilisers containing the present level of Cd (2.3 mg Cd kg-1 P2O5) results in minor changes in soil Cd concentrations. For human health the margin of safety (MOS) using fertiliser with this level of Cd is in the range 4-7 depending on the No (Lowest) Observable Adverse Effect Level (N(L)OAEL). Taking into consideration the uncertainties in the N(L)OAEL it seems advisable to keep the future application of Cd to soils from mineral P-fertilisers at as low level as possible. Using mineral P-fertilisers containing 60 mg Cd kg-1 P2O5 (EU level), MOS decreases by approximately 40%. The level of no effect concentrations for organisms in Norwegian soils and waters are uncertain and the representativeness of the suggested PNEC values for Norwegian conditions questionable. The calculations performed indicate however that organisms in surface waters seem to be at higher risk from Cd in mineral P-fertilisers than soil living organisms
Forfattere
Christer Magnusson Bonsak Hammeraas Jan Netland Annette Folkedal SchjøllSammendrag
The VEAS-Biosolids are intended as fertilizers and soil improvers in agriculture. The Norwegian legislation requires that material applied to agricultural land should pose no threat to human, animal and plant health. This may include freedom from infective plant pathogens of certain species, and specified limits for the occurrence of viable seeds of weeds. In the present study, the sanitation efficacy for potato cyst nematode (PCN), Globodera rostochiensis (Ro1) and wild oat, Avena fatua, is evaluated for the VEAS combined thermal filter press and vacuum dryer, which is the final step in the production of VEAS-Biosolids at the VEAS sewage sludge industrial plant. Germ carriers, each carrying 3 nylon bags with 20 nematode cysts and one bag with 100 seeds of wild oat, were placed in 3 filter presses at the VEAS plant. The germ carriers for in-process testing and the non-exposed process control germ carriers were either pre-exposed to sludge or kept dry before the test run. During this test, the pathogens were exposed to temperatures of 78-81 oC for 145 minutes and pressure variations between 4,5 and -0,92 bar. After completion of the test the germ carriers were removed, and the survival of PCN and wild oat seeds was investigated in the laboratory. The vitality of PCN was studied by recording the hatching of juveniles, by vitality staining of cyst contents with New Blue R, and by recording the development of new cysts on a susceptible potato cultivar. The viability of wild oat examined by tetrazolium test. Under the conditions of present test run and according to the vitality tests performed, the combined thermal filter press and vacuum dryer of the VEAS industrial plant had a 100% efficacy in the sanitation of PCN and wild oat. For both organisms a 4 days pre-exposure to sludge seemed to reduce vitality and viability. The mechanism of sanitation may rely on an interaction between sludge toxicity, temperature and pressure changes. Under the conditions of the test run the VEAS combined thermal filter press and vacuum dryer was reliable in eradicating PCN and wild oat.