Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2026
Forfattere
Henrik Forsberg Mathiesen Knut Bjørkelo Katharina Hobrak Christian Wilhelm Mohr Jostein Frydenlund Vilde Fluge Lillesund Bjørnar Sætershagen Ingrid Kleppenes VerneSammendrag
NIBIO har utviklet en karttjeneste for å beregne utslipp og opptak av klimagasser for nåværende og planlagt arealbruk. Kartgrunnlaget, som beskriver nåværende arealbruk, benytter offentlige datakilder. Brukere av kalkulatoren kan laste inn arealplaner eller tegne inn arealer og klassifisere dem med arealformål. Beregningene i kalkulatoren skjer i tråd med retningslinjene i det nasjonale og kommunale klimagassregnskapet for skog- og arealbrukssektoren (LULUCF) og anbefalinger i Miljødirektoratets Håndbok for konsekvensutredninger. Kalkulatoren forenkler arbeidet med å vurdere klimakonsekvenser ved arealbruk og arealbruksendringer i kommunal planlegging.
Forfattere
Annette BärSammendrag
Skjøtselsplanen er en revidering av planen fra 2017. Den gir en beskrivelse av naturtypen, brukshistorie og skjøtselstiltak for to slåttemarkslokaliteter på Forsheim i Vefsn kommune. Skjøtselsplanen baserer seg på feltregistrering av tilstand og arter, og intervju med grunneieren sommeren 2025. Tilstand av slåttemarkene og potensiale for restaurering og skjøtsel blir vurdert og muligheter for framtidig skjøtsel drøftet sammen med grunneieren. Målet er å opprettholde skjøtselsregimet på dagens nivå av de arealene som har blitt slått de siste 10 år.
Sammendrag
Kronikksjangeren har stått sentralt i norsk presse i snart hundre år, men dagens kronikker kan se annerledes ut enn slik sjangeren ofte beskrives i faglitteraturen. Gjennom kvalitative intervjuer med tretten debattansvarlige i norske aviser undersøker vi hvordan redaksjonene oppfatter kronikksjangeren i dag. Vi tar utgangspunkt i et retorisk sjangerperspektiv som forutsetter at sjangere fyller bestemte sosiale funksjoner i kulturen, har en prototypisk tekstutforming, er navngitte og forandres over tid. Intervjuene viser at kronikkens viktigste funksjon er å skape oppmerksomhet og debatt om en aktuell sak som kan inngå i nyhetsbildet, heller enn å formidle mer nøytral kunnskap. Så lenge denne funksjonen er oppfylt, er det stort rom for form- og innholdsmessig variasjon. Selv om distinksjonen fra debattinnlegget er uklar, brukes kronikknavnet fortsatt hyppig, noe som tyder på at sjangeren oppfattes som noe eget. Utviklingen kan forklares ved at medienes retoriske situasjon har endret seg i den digitale tidsalderen, slik at sjangeren må imøtegå andre påtrengende problemer enn tidligere. Intervjuene viser også at redaksjonene mener kronikken spiller en viktig demokratisk rolle i samfunnsdebatten, og at det er blitt vanligere enn før å drive aktiv debattjournalistikk for å røkte debatten best mulig.
Forfattere
Nhat Strøm-Andersen Julia Szulecka Markus M. Bugge Ellen-Marie ForsbergSammendrag
The sustainability transitions literature suggests that individual firms struggle to move toward sustainability unless the broader socio-economic system also evolves. Despite firms' willingness to change, existing systemic challenges often impede their progress. This paper employs paradox theory to address this struggle and examines how firms balance economic and societal concerns in their transition from business thinking to sustainability thinking. Based on a qualitative case study of the food industry's collaboration initiatives on food waste reduction and prevention in Norway, the study identifies the systemic challenges and sustainability paradoxes that the industry faces. We find that the firms' efforts to reduce food waste collide with established food industry agreements, standards, business strategies, regulations, and agricultural policies, impeding a systemic and structural transformation of the industry. The paper discusses how the food industry may navigate these challenges collectively and draws implications for the sustainability transitions literature. Primarily, the conclusions signal a need for governance and incentive structures at the system level beyond the action space of individual firms, and secondarily, illustrate how such governance approaches to sustainability transitions are sector-specific and geographically embedded.
Sammendrag
Denne rapporten presenterer resultat fra en spørreundersøkelse blant gardbrukere i Valdres, Nord-Østerdalen og Røros. Formålet har vært å undersøke framtidsplaner for utmarksbeiting og setring, hva som påvirker disse planene, og hva som kjennetegner gardbrukernes situasjon. De aller fleste ønsket å fortsette med utmarksbeiting. Viktige årsaker til å slutte med utmarksbeiting inkluderte låg lønnsomhet i gardsdrifta og uforutsigbare politiske rammevilkår. For bruk som har vært rammet av store rovviltskader, var rovvilt hovedårsaken til å slutte med utmarksbeiting. Undersøkelsen viste at flere planla å slutte med seterdrift, i hovedsak fordi de planla å avslutte mjølkeproduksjonen. Båsfjøs og lite jordbruksareal økte sjansene for å slutte med mjølk, og svak lønnsomhet ved fornying av driftsapparatet var den viktigste grunnen til å slutte. Å opprettholde små og mellomstore mjølkebruk er derfor viktig for framtidig seterdrift. De i gjennomsnitt største utfordringene for utmarksbeiting var gjengroing, løshunder og få beitebrukere. I enkelte kommuner ble freda rovvilt og hyttebygging pekt på som hovedproblemer. Dersom man ønsker å opprettholde eller øke utmarksbeiting, er det nødvendig med virkemidler som tar tak i stedsspesifikke utfordringer. Prosjektet peker særlig på behovet for målretta tiltak for utmarksbeiting og setring som styrker lønnsomheten og reduserer usikkerheten knyttet til politiske rammevilkår.
Sammendrag
Rapporten beskriver en plan for restaurering av ca. 8,8 daa våtmark/myr ved Brekkestø i Lillesand kommune, med mål om å etablere en dam med åpent vannspeil for å øke biodiversiteten, spesielt for fugleliv og insekter. Området, som tidligere var forsøkt oppdyrket, men oppgitt på grunn av vannproblemer, ligger innesluttet av en gammel vei og har stort potensial som rik våtmarksbiotop. Grunnundersøkelser i 2025 viste homogene masser av gytjeleire – en organisk rik, finpartikulær jordart med høyt innhold av leire, organisk materiale (30–47 % glødetap), kalk og sulfider. Denne sjeldne jordtypen, dannet i tidligere tidevannspåvirket bukt, er myk, vannmettet og potensielt ustabil. Gytjeleire krymper ved tørking og kan gi mulig forsuring ved oksidasjon av sulfider. Analyser bekreftet høyt nærings- og natriuminnhold, samt god bufferevne som holder pH moderat sur. Prøvegraving viste likevel god stabilitet ned til ca. 2–2,5 m dybde, uten kollaps over tid. Artskartlegging avslørte et allerede rikt biologisk mangfold, med mange arter fugl og insekter, flere rødlistede. Dagens vegetasjon domineres av strandrør og trivielle arter, men området klassifiseres som grøftet torvmark uten verdifull NiN-naturtype. Noen fremmedarter forekommer. Forslaget er en sirkulær dam gravd fra kanten med langarmet gravemaskin, med bevart fastmark som øyer i midten for hekking og skjul. Dammen får et vannareal på 3,5 daa over en total flate inkludert øyene på 5,2 daa. Utgravde masser (ca. 3470 m³) legges i ranker/voller rundt dammen, dekket med toppjord for revegetering. Tiltaket vil skape varierte habitater, øke artsmangfoldet og gi bedre forhold for vannfugl, samtidig som geotekniske risikoer minimeres ved begrenset maskinbruk på ustabile masser. Samlet sett er prosjektet gjennomførbart og vil gi betydelige naturverdier i et kalkrikt, næringsrikt miljø typisk for Sørlandet.
Sammendrag
Hovedspørsmålet har vært hvorfor referansebruk som representerer Trøndelag ligger lavere i årsverksinntekt enn tilsvarende referansebruk på Østlandet og i Rogaland. Hovedfunnet er at bruttoinntekten er ganske lik for sammenlignbart produksjonsomfang mellom områdene, men melkeprodusenter i sone 4 og 5A som er de vanlige AK-sonene i Trøndelag bruker mer arbeidstid og setter inn mer kapital i form av bygningsverdier og maskiner for å få til den samme produksjonen. Mer arbeid gir flere årsverk og dårligere resultat per årsverk når inntekten er omtrent den samme. Mer kapitalinnsats gir høyere avskrivninger og høyere rentekostnader. En del hypoteser om hvorfor det settes inn mer arbeid og kapital i disse sonene er undersøkt. Det er funnet at antall skifter er flere og gjennomsnittsarealet av skiftene er mindre i AK-sone 4 og 5A sammenlignet med AK-sonene 1, 2 og 3.
Sammendrag
EUs kommende forbud mot gummigranulat i kunstgressbaner gjør det ikke bare nødvendig å utvikle alternative fyllmaterialer og kunstgressløsninger, men aktualiserer også bruken av Norges rundt 1500 naturgressbaner for fotball. De viktigste begrensninger for økt bruk av naturgress i Norges er for lite lys og for lav temperatur i 4-8 månder av året avhengig av landsdel. På mange baner vil dessuten mangelen på lys forsterkes av skygge fra tribuneanlegg. Den relative betydningen av lys som veskthemmende faktor forventres å øke i framtida, siden denne, i motsetning til temperatur, ikke påvirkes av klimaendringene. Gressets fotosyntese utnytter lysets bølgelengder i området 400-700 nm, og engrapp, flerårig raigras og andre gressarter på norske fotballbaner krever en daglig lysmengde (DLI, daily light integral) i dette området på minimum 8-12 mol m-2d-1 for å gi akseptabel vekst og slitestyrke. LED-belysning (Light Emitting Diodes) med riktig forhold mellom rødt og blått lys gir bedre vekst, større slitestyrke og inntil 40% lavere energiforbruk enn tradisjonelle lyskilder som HPS (High Pressure Sodium)-lamper. En annen fordel med LED er at det er mulig å tilpasse ikke bare DLI, men også lyskvaliteten (spektralsammensetningen) som påvirker gresskvaliteten. På denne måten kan gresskvaliteten tilpasses sesong, værforhold, gressart og brukintensitet. Kombinert med sensorstyrt undervarme basert på jordvarme eller andre miljøvennlige energikilder legger dermed LED til rette for økt bruk av naturgress. Rapporten gir konkrete eksempler på fleksible styringssystemer for mer optimal ressursbruk og bærekraftig drift av naturgressbaner. Vi forslår at NIBIO bør bygge i et pilotanlegg på Landvik eller Særheim for videre forsking på optimale kombinasjoner og smartere styringssystemer for lys og undervarme på naturgressbaner som alternativ til kunstgress.
Sammendrag
Fuglebestandene i det norske jordbrukslandskapet går tilbake. Nye tall fra 3Q-programmet viser en nedgang på rundt 25 prosent siden 2000. Utviklingen tyder på at endringer i arealbruk og driftsformer påvirker leveområdene til mange arter, og viser behovet for målrettede tiltak for et mer variert jordbrukslandskap.
Forfattere
Christer Moe Rolandsen Bram Van Moorter Morten Heim Bjørnar Johnsen Jenny Mattisson Jaelle C. Brealey Andrea Miller Kjersti Selstad Utaaker Rebecca K. Davidson Aslak Grimsgaard Atle Mysterud Hilde Karine Wam Erling Johan SolbergSammendrag
Rolandsen, C. M., Van Moorter, B., Heim, M., Johnsen, B., Mattisson, J., Brealey, J. C., Miller, A., Utaaker, K. S., Davidson, R. K., Grimsgaard, A., Mysterud, A., Wam, H. K., Solberg, E. J. 2026. Elgprosjektet i Oppland 2019–2024 – Sluttrapport. NINA Rapport 2416. Norsk institutt for naturforskning. Prosjektet ‘Elgen i Oppland’ ble igangsatt etter initiativ fra 11 kommuner og flere jaktrettshavere som helt eller delvis inngikk i tidligere Dokkfløy elgregion. Elgregionen omfattet en stor og delvis sesongtrekkende elgbestand i tidligere Oppland fylke, men som følge av uenigheter om årlig avskyting og uttak av trekkelg i vinterbeiteområdene ble regionsamarbeidet oppløst i 2013. Lokalt er det likevel et sterkt ønske om en felles forvaltning av elgstammen, og over lengre tid har det vært diskutert hvordan de ulike aktørene på nytt kan tilnærme seg et regionalt samarbeid. Det ble da tidlig påpekt behov for bedre og mer oppdatert kunnskap om elgens områdebruk i regionen, og etter en lengre prosess ble det besluttet å etablere et nytt elgmerkeprosjekt i området. NINA ble invitert med i prosjektutformingen, og gjennomførte senere prosjektet innenfor rammene gitt av en lokalt forankret styringsgruppe. I rapporten viser vi resultatene fra prosjektet som pågikk fra september 2019 til august 2024. Prosjektets overordnede mål har vært å øke kunnskapsgrunnlaget om elgen og beitegrunnlaget i tidligere Dokkfløy elgregion. Mer spesifikt var det et ønske å undersøke elgens trekkmønster og habitatbruk, samt å få bedre kunnskap om elgens kalveproduksjon og overlevelse. Dette er kunnskap som best kan oppnås ved å merke et representativt utvalg elg med GPS-sendere for deretter å studere disse individenes bevegelser, reproduksjon (antall fødte kalver) og overlevelse. I starten av prosjektperioden merket vi derfor 52 elger med GPS-sendere og fulgte disse inntil de døde, mistet halsbåndet eller vi aktiverte ‘drop-off’-mekanismen sommeren 2024. Alle elgene ble merket innenfor det mest markante nordlige (Murudalen, Sjodalen, Randsverk, Tesse, n = 36) eller sørlige (Gausdal Vestfjell, n = 16) vinterområde i regionen. Dette er områder med høye konsentrasjoner av elg vinterstid, hovedsakelig som følge av trekkende individer, og som derfor preges av høyt beitetrykk og beiteskader for skogbruket. I tillegg til merkestudiet undersøkte vi beitegrunnlaget og beitetrykket i regionen, og brukte jaktrelaterte data (sett og felt elg-data, slaktevekter) og trekkelgtellinger til å beskrive utviklingen i bestandstetthet, sammensetning og kalveproduksjon. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon om bestand og næringsgrunnlag, og kan bidra til å forstå den romlige og tidsmessige fordelingen av elgen i området. Som et ledd i en langt større studie fra flere bestander analyserte vi også parasittforekomsten hos elgen i regionen og sammenlignet denne med tilstanden i andre bestander i Norge. Resultatene fra merkestudien viser at elgene i regionen beveger seg over store avstander og at områdebruken i svært liten grad holdt seg innenfor en kommune. Hele 86 % av de 51 elgene var sesongtrekkende, 14 % var stasjonære i minst ett år, mens kun ett individ ble klassifisert som stasjonær i begge år med data. De fleste individene brukte arealer i 4–5 kommuner (2–8) i løpet av et år. Gjennomsnittlig trekkdistanse var 47 km for elgkyr og 50 km for elgokser, men mange dyr hadde trekk på over 70–80 km mellom vinter- og sommerområder. Det lengste dokumenterte trekket var på 135 km i luftlinje – fra nordsiden av Vågåvatnet til Gjøvik. De sesongtrekkende individene beveget seg hovedsakelig mot sørøst på våren og tilbake mot nordvest på høsten. Mange av disse beveger seg da gjennom Espedalen, på grensen mellom Sør-Fron og Gausdal. Årlig registreres det her spor fra 600–800 elger på veg sørover fra Murudalen på våren (systematisk vårtelling utført langs fast transekt av lokalt mannskap), hvorav om lag to tredeler fortsetter gjennom Espedalen på sørvestsiden av vannet. Dalføret er relativt smalt, og trekkorridoren er sjeldent mer enn én kilometer bred. Også elgene i vinterbeiteområdet i Gausdal Vestfjell beveger seg mot sørøst på våren og tilbake mot nordvest på høsten, blant annet i dalføret ved Dokkfløyvatnet. Sesongtrekkene gjenspeiler elgens behov for å oppsøke sesongleveområder med gode forutsetninger for vekst og overlevelse. Vinterområdene i regionen kjennetegnes av mindre snø og mer lett tilgjengelig kvistbeite (særlig bjørk og furu), mens sommerområdene for det meste ligger lavere, har bedre feltsjikt og rikere tilgang på vier og dels rogn og selje. I tillegg er elgtettheten lavere i mange av sommerområdene, noe som reduserer konkurransen om ressursene. En slik kombinasjon av snøforhold, planteproduksjon og tetthetsavhengighet er trolig hovedforklaringen på hvorfor elgene gjennomfører så omfattende trekk. GPS-dataene viser samtidig at elgens bruk av vinterområder ikke er statisk mellom år. Ni (19 %) av de merkede individene skiftet vinterområde (mellom Murudalen og Gausdal) minst én gang i perioden 2020–2024, og skifte av vinterområde var høyest i et år med lite snø. Dette kan bety at fordelingen av vinterdyr mellom Murudalen og Gausdal påvirkes av snøforholdene, og at vintertetthet og belastningen på vinterbeitene kan variere mellom år. Det omfattende sesongtrekket og romlige variasjonen i vinterområdebruk fører til en skjev fordeling i elgrelaterte inntekter og kostnader mellom kommuner i regionen. Kommunene i nord bærer det meste av kostnader relatert til høyt beitepress og skogskader vinterstid, mens en større del av jaktuttaket skjer i kommuner lenger sør. GPS-dataene viser at opptil 75 % av merkelgen i nord trekker ut av kommunen på våren og returnerer først sent på høsten eller tidlig på vinteren, etter at jakta er gjennomført. Reell vintertetthet kan dermed være 3–4 ganger høyere enn elgtettheten under jakta i nord, og vil i enkelte år overstige den beregnede ernæringsmessige bæreevnen. Det faktum at tettheten og beitetrykket er større i vinterområdene enn i sommerområdene og der elgen befinner seg største delen av jakta kan medvirke til at bestanden holdes på et for høyt nivå i regionen. Ettersom kun et fåtall områder opplever svært høyt beitetrykk, vil mange av kommunene som hovedsakelig huser trekkelgen sommerstid ha liten grunn til å redusere sin del av bestanden. Høye bestandstettheter over tid kan imidlertid få konsekvenser også for elgen i sør da disse for en stor del befinner seg i de nordlige kommunene vinterstid. Dette kan ha bidratt til at elgens bestandskondisjon i regionen har svekket seg over tid. Åringsvektene har for eksempel falt med om lag 10–15 % de siste 15 årene, og kalverekrutteringen har vist en tydelig nedgang. En slik utvikling samsvarer med tetthetsavhengige mekanismer, men også med pågående klimaendringer og romlig variasjon i beitekvalitet. Jaktfelt med høyere andel jordbruksareal hadde høyere tvillingandel, noe som understøtter at mer produktive arealer gir bedre grunnlag for høy kalveproduksjon. Samlet peker dette mot en bestand der tetthet, klima og beitekvalitet virker sammen over tid, og der effektene akkumuleres i form av lavere kondisjon og redusert rekruttering. Ut fra lokalkunnskap, arkeologiske funn og tidligere radiomerkestudier var det ikke overraskende at de viktigste trekkorridorene i stor grad sammenfaller med kulturhistoriske spor etter fangstanlegg. Dette viser en lang kontinuitet i elgens trekkmønstre, der dagens trekk i stor grad følger de samme rutene som elgen har fulgt i århundrer og trolig opp til flere tusen år, og som ble utnyttet av mennesker til jakt og fangst. Særlig Espedalen og enkelte passasjer ved Dokkfløyvatnet har fungert som kanaliserende elementer på elgens sesongtrekk gjennom landskapet. Her konsentreres en stor andel av de trekkende elgene gjennom relativt trange dalfører og passasjer. Slike flaskehalser kan være særlig sårbare for inngrep, for eksempel veiutbygging, kraftutbygging, hyttefelt eller andre former for infrastruktur. Endringer i disse områdene kan få uforholdsmessig stor effekt på elgens sesongtrekk, både ved å gjøre trekket mer energikrevende og ved å øke risikoen for viltpåkjørsler og konflikter. Vi vet ikke hvor mye utbygging og menneskelig tilstedeværelse som tolereres før dette har store negative konsekvenser for elgtrekket. Fra et bevaringsperspektiv er det derfor viktig at den menneskelige arealbruken i området hensyntar elgens trekkveier og at nye inngrep ikke etableres i tilknytning til trekkorridoren. Funnene peker samlet sett på et tydelig behov for en regionalt samordnet og mer grenseoverskridende forvaltning, der jaktuttak, arealbruk, overvåking og trekkruter vurderes i sammenheng og ikke kommunevis eller hos enkeltgrunneiere. Dette kan innebære felles målsettinger for bestandsstørrelse og struktur, koordinert datainnsamling og tolkning av overvåkingsdata, og vern og tilrettelegging av sentrale trekkveier. En slik helhetlig tilnærming gir trolig bedre forutsetninger for å bevare det unike elgtrekket, opprettholde god bestandskondisjon, redusere uønskede skogskader og sikre et mer rettferdig og forutsigbart jaktuttak for kommunene i regionen.