Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2001
Forfattere
Gustav Fystro Sigmund FjelltunSammendrag
Rapporteringsperioden 2000/2001 var noe varmere (2,4°C) og klart fuktigere (752 mm) enn normalt (1,6°C og 575 mm). Særlig påvirket rekordnedbør i oktober og november måleresultatene. Rapporteringsperioden er også spesiell fordi den i liten grad er påvirket av snøsmeltingsperiodene (kom før og etter). Nær 75 % av jordbruksarealet var nyttet til eng og beite. Gjødseltildelingen av nitrogen, fosfor og kalium (11,3, 1,8 og 7,9 kg per dekar jordbruksareal) i rapporteringsåret er redusert noe i feltet sammenlignet med tidligere år (12,5, 1,8 og 8,6 kg per dekar). Vannføringen siste rapporteringsår var 325 mm mot gjennomsnittet på 275 mm i perioden 1993 til 2000. I perioden oktober til og med desember ble det målt 205 mm avrenning, klart mer enn tidligere år. Tap av nitrogen per dekar dyrka mark var 2,2 kg siste rapporteringsår mot gjennomsnittet på 2,3 kg for perioden 1993 til 2000. I perioden oktober til og med desember ble det målt et avrenningstap på nær 1,5 kg nitrogen per dekar. Tap av fosfor per dekar dyrka mark var 31 g siste år mot gjennomsnittet på 43 g for perioden 1993 til 2000. Tap av suspendert tørrstoff per dekar dyrka mark var 5,7 kg siste år mot gjennomsnittet på 7,8 kg for perioden 1993 til 2000.
Forfattere
Christer Magnusson Ricardo HolgadoSammendrag
Potetcystenematodene (PCN) Globodera spp. er opprinnelig fra fjelltrakter i Peru og Bolivia. PCN er en av de mest avanserte og fremgangsrike planteparasitter. PCN ble påvist i Europa av Kühn i 1881, og i 1923 erklærer Wollenweber den som egen art. Stone i 1973 skiller PCN i to arter. Gul PCN (Globodera rostochiensis) og hvit PCN (G. pallida). I Norge ble PCN først påvist 1955 i Agderfylkene. PCN har spredt seg raskt og i1993 ble de første funn gjort i Nord-Trøndelag. På verdensbasis er PCN funnet utbredt i 23 land og har en begrenset forekomst i 42 land, og i tillegg er det 130 land det ikke er blitt påvist enda. Både gul og hvit PCN er klassifisert som karanteneskadegjørere i 106 respektive 55 land. I de siste årene har PCN blitt påvist i Australia, Canada og USA, som på nytt satt fokus på hvor lett PCN kan spres og hvilke nasjonale konsekvenser PCN har. De plantesanitære og økonomiske konsekvensene av PCN er betydende. I EU vil PCN bli regulert i det nye EU direktivet 2007/33/EC som implementeres nå. Formålet med direktivet er å begrense og kontrollere spredningen til PCN. I direktivet gjøres det ingen forskjell mellom gul og hvit PCN, det nevnes at arealer for settepotet og planter til videre dyrking må ha en offisiell dokumentasjon om PCN status, det skal årlig gjennomføres offisiell prøvetaking av 0,5 % av arealet av felt for produksjon av annen potet enn settepotet. Smittede felt får ikke brukes til produksjon av settepotet eller planter til videre dyrking. Bekjempelsestiltak iverksettes på smittede felt som skal brukes til produksjon av annen potet enn settepotet. Ved resistensbryting skal PCN populasjonen rase testes. Det skal sendes en årsrapport til EU om tiltak som iverksettes i hvert land. I dag benyttes nematicider for å kontrollere PCN, og samtidig disponeres mye resurser for å foredle sorter med resistens. Potetprodusenter i England bruker ca. Nok. 584 mill. pr år for å sikre sin potetproduksjon. Etter siste oppdagelse av PCN i Australia har mye ressurser blitt benyttet for å utrydde PCN, da det er blitt estimert at det vi koste ca. Nok 216 milliarder i en periode av 20 år hvis PCN blir utbredt i landet. I tillegg til Australia har land som Israel, USA og Canada investert store ressurser for å utrydde PCN, da de mener at på lang sikt er dette billigere enn å leve med PCN. For å gjøre dette mulig har disse land satt i verk strenge restriksjoner. Disse restriksjonene omfatter forbud mot å dyrke potet og andre vertsplanter, benytte store menger nematicider, og prøvetaking. I USA har det 2006-2009 blitt analysert 257 700 prøver, etter påvising av hvit PCN i 9 felt i Idaho. USA har som målsetting å utrydde PCN på 7 år. Som resultat av EU:s direktiv (EC) No 1107/2009 om begrensning av giftige kjemikaler som forårsaker som forårsaker helse- og miljøproblem forventes bruket av de fleste nematicidene å være forbudt i 2015. For å imøtekomme disse utfordringene har forskere i Storbritannia startet sekvensering av hvit PCN. Det er ledet av University of Leeds, i samarbeid med Rothamsted Research, SCRI, og Sangers Institute, og har et budsjett av Nok 15 mill. Det forventes at dette kan gi nye bærekraftige alternativer til bekjempelse av PCN. I tillegg bruker andre Europeiske land ressurser på å finne alternativer for bekjempelse med fangevekster og biofumiganter. I det fleste land omfatter bekjempelse i dag bruk av nematicider, bruk av sertifisert settepotet, og kontrollert bruk av resistente sorter for å unngå oppformering av resistensnedbrytende raser. I tillegg har de et karanteneregelverk. Dette bidrar til en lønnsom potetproduksjon.
Forfattere
H. Lystad Øistein VetheSammendrag
På oppdrag fra Norsk Renholdsverksforening har Jordforsk gjennomført en utredning av en anbefalings- og merkeordning for biologisk nedbrytbare matavfallsposer. Prosjektet har vært ledet av Henrik Lystad og hatt en styringsgruppe bestående av representanter fra NRF og 4 leverandører av avfallsposer. Prosjektet har vært finansiert av NRF og poseleverandørene. Målet for prosjektet har vært å utrede og foreslå en anbefalings- og merkeordning for biologisk nedbrytbare matavfallsposer. Ordningen skal ivareta de fordelene bruk av slike poser kan ha ved innsamling av matavfall og sikre markedsføringen av kvalitetstestete poser. Det har vært et ønske fra oppdragsgiver at ordningen blir så enkel som mulig å administrere samtidig som fordelene ved en slik ordning blir utnyttet. Anbefalingsordningen anbefales i grove trekk å følge sertifiseringsordninger som finnes eller er under utvikling i andre land. Disse er basert på internasjonale standarder. Det kan forventes en samordning av slike ordninger og dette bør støttes. En mulighet for videreutvikling av ordningen er å samordne den nordiske aktiviteten gjennom svanemerkeordningen til den nordiske miljømerkingen. Den foreslåtte anbefalings- og merkeordningen organiseres gjennom NRF. Den bør baseres på at leverandører av matavfallsposer i Norge søker NRF om rett til å bruke det foreslåtte merket for komposterbarhet. Forutsetning for en slik bruk er at det dokumenteres at posene tilfredsstiller de krav som stilles. Kravene til posene er basert på internasjonale standarder og deles inn i krav til sammensetning, krav til posenes kvalitet ved bruk, krav til biologisk nedbrytbarhet og krav til komposterbarhet. Det er foreslått et merke som tydelig skal vise at posene kan brytes ned biologisk og som skiller seg tydelig fra poser som ikke er nedbrytbare. Sammen med merket skal det oppføres et diagonalt rutemønster på poser basert på biologisk nedbrytbar plast for ytterligere å skille posene fra normale plastposer. Rutemønsteret kreves ikke for papirposer. Ved innføring bør ordningen tas opp til evaluering etter ett år, for mulig forbedring av ordningen.
Forfattere
Jan Netland Linnea WangSammendrag
Ascochyta caulina (P. Karst) v.d. Aa & v. Kest is a plant pathogenic fungus which is specific to Chenopodium album L. It has been suggested as a potential mycoherbicide to this weed, which is important and wide spread in arable crops throughout Europe. To investigate its potential as a biocontrol agent, the fungus has been tested in glasshouse and field experiments. Formulations containing different combinations of A. caulina conidia, the phytotoxins from the fungus and low doses of herbicides have been tested. Significant improvement in the efficacy of the fungus was achieved in glasshouse trials with an aqueous formulation containing PVA (0.1% v/v), Psyllium (0.4% w/v), Sylgard 309 (0.1% v/v), nutrients and conidia (5 x 106 ml-1). The extracellular, hydrophilic phytotoxins produced by A. caulina were purified and their structures determined. The main toxin, named ascaulitoxin, was characterised as the N2-"-D-glucopyranoside of the unusual bis-aminoacid 2,4,7-triamino-5-hydroxyoctandioic acid. Two other toxins proved to be trans-4-amino-D-proline and the aglycone of ascaulitoxin. These toxins have shown promising herbicidal properties. Field trials have investigated the performance of A. caulina conidia applied at different developmental stages of C. album either as a single treatment or combined with sub-lethal doses of herbicides or with the fungal phytotoxins. With the available formulation, favourable weather conditions are needed to obtain infection in the field. The efficacy of the strain of A. caulina used so far has proved to be inadequate to justify its development as a bioherbicide. This is probably due to its low virulence.
Forfattere
Hugh RileySammendrag
Bygningsindustrien forventes å måtte kvitte seg med opp til 100.000 tonn gipsavfall pr. år i framtiden. Deponering blir begrenset pga. forurensingsproblem. Bruk som jordforbedring er et alternativ som man ønsker å undersøke. Det ble utført karforsøk med materialet innblandet med opp til 10% i sandjord. Veksten av både bygg og fôrraps viste til dels store økninger ved bruk av gips. Årsakene til dette kan ligge i bedring av plantenes kalsium- og svovelforsyning. Nærmere undersøkelser anbefales Forsøkene viste at: " Virkningene på plantevekst av å tilsette opp til 10% gipsavfall til to sure sandjordblandinger ble undersøkt, med og uten nøytralisering av jorda ved innblanding av kompost. " Tilsetting av 2,5% gips senket jordreaksjonen i den sure jorda ytterligere, med 0,5 pH-enhet. Større mengder gips gav derimot en viss pH-økning på sur jord. " Bruk av gips i jord som var nøytralisert med kompost gav en liten nedgang i jordreaksjonen. " Tilsetting av opp til 5% gips økte jordas elektriske ledningsevne kraftig, men dette var trolig ikke begrensende for plantevekst. " Byggavlingen økte signifikant med stigende mengder gips på den sure jorda, men den ble ikke påvirket på jorda som var nøytralisert med kompost. Effekten er mao. pH-avhengig. " Spiring av fôrraps ble hemmet, spesielt i den sure jorda. Gipstilsetting førte til en viss utbedring av dette forholdet, selv om pH-nivået fortsatt var lavt. " Rapsavlingen økte sterkt med stigende gipsmengder, både med og uten bruk av kompost i jorda. Det ble bekreftet ved kovariansanalyse at denne konklusjonen også gjelder når planteantallet er likt. Effekten kan muligens skyldes bedret svovelforsyning. " Etter forsøket ble det funnet at ca. 40% av den tilførte gipsmengden fortsatt var til stede i partikler større enn 2 mm. Resultatet var tilnærmet likt uansett mengde tilsatt ved start. " En rekke ubesvarte spørsmål gjenstår om bruk av gipsavfall i plantedyrking. Disse dreier seg om effekter på jordstruktur, antagonisme med andre plantenæringsstoff (K, Mg + mikrostoff), utvasking av sulfat og avfallets innhold av eventuelle stoff som kan forringe produktkvalitet eller forurense miljøet. Aktuelle undersøkelsestyper er nevnt.
Forfattere
Christian Uhlig G Wriedt T Baumgartl T HornSammendrag
This study investigated changes in soil physical and chemical parameters in cultivated and non-cultivated soils due to waterlogging in a laboratory experiment. Mineral soil material from a birch forest and a grass-dominated meadow was taken at Alta, northern Norway. Cultivated soil material showed considerably higher concentrations of organic-C, Kjeldahl-N, and plant available P, K, and Ca. Soil material from the non-cultivated site had a higher proportion of crystallized Fe, while the cultivated soil contained more amorphous and organic-bound Fe. In a laboratory experiment, platinum redox electrodes and porous ceramic cups were placed in the homogenized and waterlogged soil material, and changes in redox potential and Fe concentration were measured over a period of 51 days. Redox potential decreased steadily with increasing time of waterlogging in soils from both sites. In the non-cultivated soil redox potential decreased from +500 to +150 mV, while in cultivated soil it declined from +400 to below 0 mV. The critical redox potential for Fe3+ reduction was between +200 and +150 mV in the cultivated soil, while no mobilization of Fe could be found in the non-cultivated soil. Results indicate that 60 years of cultivation had led to significant changes in physical and chemical responses of the investigated soils due to waterlogging.
Sammendrag
Rapporten er en del av TKU- utredningen i forbindelse med utbyggingen av Eikeren som ny drikkevannskilde for Vestfold Interkommunale Vannverk (VIV) og Glitrevannverk (GV). Den omhandler vurderinger av hvordan dagens driftsformer påvirker avrenning og vannkvalitet av Eikeren. Det er spesielt fokusert på de hygieniske forhold ved spredning av husdyrgjødsel og risiko for avrenning av pesticider i ulike kulturer. En viktig del av rapporten har også vært å gi råd om miljøoptimalisering for ulike driftsformer. Hovedkonklusjonen er at dagens vannkvalitet er dokumentert å være god og fra et forurensningsmessig synspunkt er det derfor ikke behov for spesielle tiltak nå. Det foreslås likevel at en ut fra almenne hensyn ikke lar beitedyr få direkte tilgang til vannkanten. På jord som er klassifisert i erosjonsrisikoklasse 3 og 4 bør det ikke høstpløyes. Miljøoptimaliseringstiltak for de ulike produksjoner med tanke på å redusere avrenning fra husdyrgjødsel, pesticider og næringsstoffer er nærmere beskrevet i rapporten. Disse tiltak må detaljplanlegges på det enkelte bruk som en del av miljøplanarbeidet framover. Det er ikke gjort anbefalinger om anskaffelse av spesielt utstyr for spredning av husdyrgjødsel eller pesticider nå. Det foreslås å ha jevnlige informasjonsmøter med dokumentasjon av utviklingen av vannkvalitet, endringer av driftsformer, utstyrsutvikling, lover, regler, påbud, tilskuddsordninger etc. Dersom det blir store endringer eks i husdyrholdet gir rapporten råd om husdyrgjødselhåndtering; lagring og hygienisering av gjødsla før spredning, råd om hvilke arealer som bør unndras fra spredning etc, utstyr som kan brukes for hygienisering. For pesticider er det vurdert som viktig å bevare sikkerhetssoner mot vassdrag og ellers følge nøye opp generelle råd gitt eks ved autorisasjonskurset for bruk av pesticider. Rapporten omhandler også forhold knyttet til avrenning i nedslagsfeltet til Eikeren oppstrøms Bergsvannet og gir råd om mulige restriksjoner innen husdyrhold dersom det skulle bli behov for dette.
Forfattere
Marianne Bechmann Johannes Deelstra Hans Olav Eggestad P. Stålnaacke Stine Vandsemb (permisjon) Sigrun Kværnø D. BergeSammendrag
Erosjon og næringsstofftap overvåkes i en rekke mindre nedbørfelter som representerer ulik jordbruksdrift, klima og jordsmonn i Norge. Overvåkingsprogammet ble satt i gang 1992, men en del av nedbørfeltene har målinger fra midten av 80-tallet. Programmet omfatter overvåking i jordbruksbekker og jordbrukspåvirkede innsjøer. Erosjon og næringsstofftap til jordbruksbekker er beregnet for agrohydrologiske år, 1. mai 30. april. Året 2000/2001 var preget av store forskjeller mellom ulike deler av landet. Det var mye nedbør på sør- og østlandet med generelt høye tap av næringsstoffer og suspendert stoff til jordbruksbekkene. Høsten 2000 var det spesielt mye nedbør og stor avrenning. Det ble registrert årlige nitrogentap i Vasshaglona på ca 16 kg N/dekar og fra Grimestadbekkens nedbørfelt var tapet på 10 kg N/dekar. Fra Kolstad- og Skuterudbekkens nedbørfelter var det ca 7 kg/dekar i nitrogentap. Derimot var det i Trøndelag og Nord-Norge lite nedbør og nitrogentapene var lave fra både Hotrankanalen og Naurstadbekkens nedbørfelter (hhv. 1 og 2 kg N/dekar). Ekstreme fosfortap ble registrert fra Vasshaglonas nedbørfelt (3000 g/dekar). Grimestadbekkens nedbørfelt hadde samme store fosfortap som i året 1999/00 (1300 g/dekar). I kornfeltene i Akershus og på Hedmarken varierte fosfortapet 120-570 g/dekar, mens fosfortapene fra Hotrankanalen og Naurstadbekkens nedbørfelter var noe mindre enn tidligere (100-350 g/dekar). Jordtapene var også ekstremt store på sør- og østlandet i 2000/01. Det ble målt på 900 kg SS/dekar i Grimestadbekken og 700 kg/dekar i Vasshaglona. I Skuterud- og Mørdrebekken var jordtapet hhv. 300 og 260 kg/dekar, mens det i Naurstadbekken og Hotrankanalen var lave jordtap på hhv. 43 og 14 kg/dekar. Vannkvaliteten i jordbrukspåvirkede innsjøer ble i 2000 klassifisert i intervallet mindre god til meget dårlig.
Forfattere
T.J. AandahlSammendrag
Saltdal, Skjerstad og Sørfold kommune ønsker å finne en tilfredstillende måte å ta hånd om silgods og septikslam som samles inn. De 3 kommunene har i denne rapporten fått bistand fra Jordforsk til å vurdere noen aktuelle muligheter for hvordan avløpsslammet kan håndteres. Analyser av avløpsslam fra Saltdal kommune viser et slam som har lavere tungmetallinnhold enn det som er grenseverdiene i slamforskriften når det gjelder bruk av slam på dyrkajord. Kommunene har vurdert lokal behandling som en løsning. De har satt som mål at en lokal behandling skal holde dagens og morgendagens miljøkrav, og at et eventuelt sluttprodukt skal være attraktivt å bruke. Kompostering av avløpsslammet ble derfor valgt som mulig lokal behandlingsløsning. Kostnadsoverslag for etablering av eget komposteringsanlegg viser et investeringsbehov på omkring kr 725.000,- og en behandlingskostnad på kr 600-700,- /tonn slam. Blir den totale mengden slam som behandles redusert vil kostnaden pr behandlet tonn øke. Alternativet til egen behandling av avløpsslammet er leveranse til IRIS sitt anlegg i Vikan, Bodø. IRIS har etablert mottak av avløpsslam hvor slammet blir kompostert. IRIS tilbyr å ta mot avløpsslam fra de 3 kommunene for kr 500,- pr tonn uavhengig av tørrstoffinnhold. Kostnadene ved å levere slammet til IRIS vil for Saltdal kommune, som har lengst transportavstand, være omkring kr 600,- /tonn. Det er ingen økonomisk gevinst for Saltdal og Skjerstad kommune å etablere felles komposteringsanlegg for avløpsslam med god standard når det gjelder prosess og miljø. Det vil være vanskelig å finne billigere behandlingsalternativer for Sørfold kommune sitt avløpsslam enn levering til IRIS. Beste tiltak for å få ned kostnadene ved håndtering av avløpsslam er å avvanne slammet før videre behandling.
Forfattere
Inger Sundheim FløistadSammendrag
This report is written on request from the forest nursery consultant in the Norwegian Forest Society. The aim of this report is to point out important factors influencing growth cessation and development of frost hardiness in conifers. Picea abies is the main tree species in Norway and represents 85 % of the planted seedlings. This report is therefore concentrating on that species. Growth cessation in P. abies is mainly controlled by photoperiod and is a prerequisite for cold acclimation. Artificial short day treatment is a common routine to induce growth cessation in forest nurseries. Low temperatures delay this initial cold acclimation. Terminal buds may however be formed also under long day conditions as a response to low temperatures, water or nutrient stress. Under these conditions smaller buds may be produced and abnormal growth patterns may occur after dehardening. Bud break is advanced in P. abies seedlings exposed to short day treatment in autumn. Terminal bud formation after the first growing season on the forest sites is also reported to occur later in seedlings exposed to short day treatment in the nursery. Nevertheless, the winter storage benefits derived from the short day treatment outweigh probably the risk of frost damage associated with earlier bud break. Still there is a need for research to clarify the consequences of timing and duration of the short day treatment on seedlings growth and second year growth rhythm. Low temperature is the main stimulus that induces cold tolerance in roots. Test methods to estimate root freezing tolerance are described, but they must be further developed to assess root freezing damage in containerised seedlings in the nurseries.