Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2011
Forfattere
Inger Martinussen Abdelhameed Elameen Håvard Eikemo Monica Skogen Jahn Davik S. Fitwi Sonja Klemsdal May Bente BrurbergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Inger Martinussen Abdelhameed Elameen Håvard Eikemo Monica Skogen Jahn Davik S. Fitwi Sonja Klemsdal May Bente BrurbergSammendrag
Rotstokkråte i jordbær ble første gang rapportert i Norge i 1992 og siden er den blitt funnet på mer enn 100 steder over hele landet. Sykdommen forårsakes av Phytophthora cactorum og karakteriseres ved at unge blader visner raskt og hele planten visner i løpet av noen dager. I løpet av en sesong kan opptil 40 % av plantene dø. P. cactorum smitter plantene gjennom rothårene ved hjelp av svermesporer (zoosporer). Sykdommen starter oftest i fuktige områder av et felt siden sporene trenger vann for å bevege seg. Når en først har fått smitten i jorda er det vanskelig å bli kvitt den siden P. cactorum danner hvilesporer som kan overleve i flere år. Ulike jordbærsorter har ulik grad av mottakelighet for sykdommen. De mest brukte kommersielle sortene er dessverre mottakelige for sykdommen. Resistensegenskaper kan styres av ett eller flere gener og man kan derfor foredle fram resistente sorter. Tradisjonell foredling er tidkrevende og overføringa av resistens til en mottakelig sort vil kreve gjentatte tilbakekrysninger slik at man ikke mister alle de positive egenskapene til denne sorten. Ved å utvikle genetiske kart med markører for resistens kan man teste planter raskere og slik komme raskere fram til en resistent sort. Kunnskap om hvor mange resistensgener som er involvert i kampen mot skadegjøreren, når disse blir slått på og hvilke proteiner disse lager er også viktig. Når en skadegjører angriper en plante lager den bl.a. proteiner som bryter ned plantecelleveggen og svekker plantens immunforsvar. Planten på sin side lager resistensproteiner som gjenkjenner proteinene laget av skadegjøreren. Denne gjenkjennelsen setter i gang en forsvarsrespons hos planten. Resistensproteinene kodes for av resistensgener (R-gener). De fleste kjente R-genene inneholder en kort bestemt nukleotidsekvens. Dette fellestrekket gjør jakten på resistensgener enklere. I jakten på resistensgener i jordbær har vi valgt å arbeide med markjordbær (Fragaria vesca) istedenfor kommersielle jordbær (Fragaria x ananassa Duch.). Markjordbær er diploid og egner seg derfor godt for molekylærbiologiske studier. For å isolere R-gener og studere hvordan de ble uttrykt ble en mottakelig kultivar og en resistent kultivar smittet med zoosporer. Vevsprøver ble høstet i en tidsserie fra tid 0 (kontroll før smitting) til maksimum 8 dager etter smitting. Resultatet så langt viser at vi har isolert fragmenter fra mange ulike resistensgener og at disse blir uttrykt gjennom hele tidsrommet fra smitting til 8 dager etterpå.
Forfattere
Nicolae Scarlat Jean-Francois Dallemand Odd Jarle Skjelhaugen Dan Asplund Lars NesheimSammendrag
This paper provides an overview of the Norwegian biomass resources for bioenergy use, bioenergy market and frame conditions through a comparison with Denmark, Finland and Sweden, which have a leading role in bioenergy production in the European Union. Although the contribution of renewable energy in Norway is among the highest in Europe (58%), mainly due to hydroelectricity, bioenergy has a low contribution to Norwegian energy supply (6%). As the experience from the other EU Member States showed, long-term, stable policies and relatively strong incentives are needed to initiate and build up a bioenergy market. In Norway, there is still a significant available potential for increasing the bioenergy contribution to the energy supply. The abundance and relatively low prices of energy (i.e. fossil fuels, electricity), in connection with the need of high investment costs, did not favour so far bioenergy production. Additional forest biomass may be mobilised in Norwayby more intensive management of currently exploited forests. However, there are several limitations related to topography, accessibility and economics. The biomass resources and the full range of technologies available for heat or electricity generation both at small and large scale that can provide good opportunities for increased bioenergy production. The experience gained in Denmark, Finlandand Sweden may be relevant for Norway, as well as for other EU Member States, where there is a deficit of mobilization of biomass resources and insufficient industrial integration of bioenergy with other forest-based sectors.
Forfattere
Trygve S. Aamlid Lars Nesheim Ragnar Eltun Agnar KvalbeinSammendrag
Her presenteres foreløpige resulater fra prosjektet "Engrapp eller raigras på fotballbaner".
Forfattere
Tor LunnanSammendrag
Free-range grazing on mountain pastures is common practice for sheep and cattle farming in southern Norway. Investigations have shown that animal growth and milk production decrease towards the end of the grazing period. This has been explained by the decrease in forage quality and quantity. In two seasons, three grass species and Carex spp. were sampled at four locations early or late in the summer. Forage quality was determined by NIRS with a broad calibration for grasses. The energy value was highest in Agrostis capillaris and Avenella flexuosa, followed by Deschampsia cespitosa and Carex spp. The energy value decreased through the season; however, A. flexuosa kept a high energy value even in early autumn. The protein value declined steadily through the grazing season. Avenella flexuosa was lower in protein than the other species, especially early in the season. This investigation indicates that the decline in energy value is not the main reason for declining animal response at the end of the grazing season. Factors such as low forage intake and low content of protein might be more important. Keywords: quality, grazing, Avenella flexuosa, Deschampsia cespitosa, Agrostis capillaris, Carex
Forfattere
Olav Martin Synnes Sverre Heggset Anne Kjersti Bakken Astrid JohansenSammendrag
Fortørking i totrinnshausting av surfôr har tradisjonelt skjedd i smale strengar. Den siste tida er det mange som har investert i slåmaskin med utstyr som kan spreie graset for å auke tørkefarten, og i samlerive som må brukast før oppsamling av breispreidd gras til vidare ensilering. Rådgivingstenesta får mange spørsmål om dette er lønsamt. Sunnmøre forsøksring i lag med andre rådgivingstenester på Vestlandet har undersøkt dette i eit prosjekt støtta av NFR, Jordbruksavtalepartane, FFL, Addcon Nordic AS, Nortura BA, Felleskjøpet Øst-Vest og TINE Meierier Vest. Om ein har god kontroll på den hygieniske kvaliteten og haustar etter vestlandsk målestokk store grasareal, kan det vere god lønnsemd i å investere i hausteliner som gir rask fortørking. Foredrag halde under Bioforsk-konferansen 2011. Last ned pdf av artikkel og presentasjon under "Les mer" til høgre.
Forfattere
Lars NesheimSammendrag
Husdyrgjødsel er ein viktig ressurs, særleg i husdyrfylket Nord-Trøndelag. Ved god utnytting av næringsstoffa, kan gardbrukarane spare pengar ved mindre innkjøp av handelsgjødsel. Rett bruk av gjødsla kan også minske belastninga på miljøet.
Redaktører
Einar StrandSammendrag
Verdens befolkning øker. Det er behov for å øke matproduksjonen. Også i Norge bør vi ta vår forholdsmessige del av dette. Forsøksarbeid innen jord- og plantekultur har hatt stor betydning for utviklingen av matproduksjonen i Norge siden de første organiserte forsøka ble utført i 1889. Fortsatt er godt utførte feltforsøk en forutsetning for å utvikle ny kunnskap og tilpasse denne til praktisk bruk. Vi ser imidlertid at avlingsframgangen i korn har stagnert til tross for stadig bedre sortsmateriale. Årsakene til dette er sammensatt, noe det er gjort rede for i artikkelen om Dyrkingsomfang og avling i kornproduksjonen. Landbruk i Norge er på samme måte som forskning en politisk næring. Det er liten tvil om at lav lønnsomhet ved å ta ut de siste kiloene med avling er en viktig faktor. Forsøksarbeid er ressurskrevende, både med tanke på personell og teknisk utstyr. Det er en utfordring å finansiere den anvendte forsøksvirksomheten, og tilgangen på midler ser ut til å reduseres framfor å økes. Kostnadene ved slik kunnskapsutvikling øker imidlertid som nivået ellers i samfunnet. Som en følge av dette utføres det stadig færre forsøk. Det er derfor viktig at forsøksarbeidet utføres på en slik måte at resultatene blir best mulig og gir svar på de spørsmål som ble stilt når forsøksplanen ble utformet. Det stilles store krav til faglig kompetanse innen forsøksarbeid og til de registreringer som skal foretas. Årets utgave av Jord- og Plantekultur er den 19. i rekken. Resultatene som presenteres i denne boka er en følge av et svært godt samarbeid mellom Bioforsk og enheter i Norsk Landbruksrådgiving, og hos alle parter settes det inn en betydelig egeninnsats. Stoffet som formidles er delvis resultater fra forsøksserier som er avsluttet og dels rapportering underveis fra serier som fortsetter. Nytt i år er at vi har samlet noen artikler om integrert plantevern i eget kapittel. Integrert plantevern er et satsingsområde i Handlingsplanen for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (2010 – 2014) og det er et mål å henlede oppmerksomheten på ulike tiltak som inngår i integrert plantevern.
Forfattere
Martin Vohnik Jesse j. Sadowsky Petr Kohout Zuzana Lothakova Rolf Nestby Miroslav KolarikSammendrag
Ericacea are ubiquitous calcifuges that often dominate acidic soils with poor nutrient status. Their nutrition depends on mycorrhizal fungi, which provide access to recalcitrant substrates unavailable to non-mycorrhizal plants. To date, the only experimentally proven ericoid mycorrhizal fungi belong to the Ascomycota. Ericoid mycorrhiza (ErM) with an unusual 1- to 3-layer sheat of clamped hyphae were observed in Vaccinium spp. roots in two habitats in mid-Norway. The respectiv mycobiont was isolated and examined for polygenetic position and ability to form ericoid mycorrhiza. Two conspecific clamp-and cystidia-bearing isolates formed the characteristic sheated ErM and enhanced growth of ericaceous hosts in vitro. Both failed to riably amplify with several common primer combinations (e.g.,ITS1 and ITS1F+ITS4); based on three RNA gene analyses they reside in the proximity of Trechisporales and Hymenochaetales and represent a unique lineage within Agaricomycetes.
Forfattere
Jørgen Todnem Astrid JohansenSammendrag
Denne rapporten omhandler resultater fra Del 2 i et to-årig prosjekt (2009 – 2010) med formål å øke kunnskapsnivået om oppal av overskuddslam — lam ut over to lam hos voksne søyer, og lam ut over ett lam hos gimrer/fjorårslam — basert på innmarksbeite av høy kvalitet og lavt forbruk av melkeerstatning og kraftfôr. I Del 1 (2009) ble det fokusert på oppal av kopplam. Dette delprosjektet viste at ved god tilvekst i innefôringsperioden og godt beite — først flerårig grasmark og deretter raigras — kan en oppnå god tilvekst, godt slakteresultat og god økonomi i kopplamproduksjonen. Kopplamproduksjon med grunnlag i gode beiter (raigras) synes derfor å være et godt alternativ framfor å slippe for mange overskuddslam på utmarksbeite, jf. Todnem og Johansen 2009. Denne delen av prosjektet ble finansiert av Nortura SA - Team sau, Småfeprogrammet for Fjellregionen og Felleskjøpet Fôrutvikling. I Del 2 (2010) er det fokusert på tilvekst og slaktekvalitet hos overtallslam — lam atskilt fra mor ved fjellsending — sammenlignet med tilsvarende resultater hos kopplam. Forsøk ble gjennomført hos fire forsøksverter, lokalisert på Kvikne, Oppdal, Berkåk og i Soknedal. I disse forsøkene ble kopplam og overtallslam behandlet likt etter at kopplammene var sluppet ut på beite, og overtallslammene var fraskilt mødrene. Alle lammene ble sluppet på vårsådd raigras så snart dette var beiteklart, og beitet på dette inntil de ble slaktet. Tidligere såing av raigras gjorde at lammene på Kvikne kunne slippes på raigrasbeite ved lavere alder (ca. 55 dager) enn hos de andre forsøksvertene (70-80 dager). Beiteperioden på raigraset var ca. 100 dager på Kvikne og 60-80 dager på de andre forsøksstedene. Kopplammene hadde noe høyere tilvekst enn overtallslammene i innefôringsperioden, og signifikant høyest tilvekst på vårbeitet. På raigrasbeitet hadde overtallslammene ca. 90 g høyere tilvekst enn kopplammene i begynnelsen av denne beiteperioden (de første 45 dagene), men forskjellen var ikke signifikant. For hele beiteperioden på raigraset var det liten forskjell i tilvekst mellom kopplam og overtallslam. Ved slakting hadde overtallslammene noe høyere beregnet alder enn kopplammene (åtte dager), men det var ingen sikre forskjeller i verken slaktealder, slaktevekt eller fettklasse mellom gruppene. Overtallslammene oppnådde imidlertid høyere slakteklasse (R+) enn kopplammene (R). Det var små forskjeller i forbruk av kraftfôr mellom forsøksgruppene. Forbruket av melkeerstatning til kopplammene og direkte kostnad (pris for melkepulver) knyttet til dette varierte derimot mye; fra 200 til 400 kroner pr. kopplam. Det var ingen forskjeller i lammetilvekst (periode: fødsel → nedsanking / siste levendevekt før slakting) mellom søsken av kopplam og søsken av overtallslam. En samlet vurdering er at overtallslam kan med noe lavere kostnader til innkjøpt fôr gi like gode slakt som kopplam, men dette forutsetter at overtallslammene får kraftfôr om våren og beite av høy kvalitet gjennom hele oppalet. Noen dager lengre framfôringstid for overtallslam enn kopplam synes også å være nødvendig. Del 2 av prosjektet ble finansiert av Nortura SA - Team sau og Småfeprogrammet for Fjellregionen.