Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2003
Sammendrag
Landscape position may be an important determinant of soil P availability and cereal response to P fertilisation, especially under different tillage management systems. We determined soil P availability and P offtake responses to fertilisation under traditional deep ploughing and three reduced tillage systems on sloping Alboluvisol in Lithuania during 1995-1998. Moderate rates of fertiliser significantly increased crop yield and P offtake with all tillage systems at all landscape positions, but ploughing gave 9-15% less P offtake than did any of the reduced tillage systems. Application of a high rate of fertiliser improved overall yield and P offtake further at summit and slope positions, but not at the foot position. More pronounced increases in soil P content occurred at 10-20 cm soil depth than at 0-10 cm soil depth, irrespective of tillage system. On a slope where traditional deep ploughing is replaced by chiselling or other reduced tillage systems, it appears to be necessary to apply a high rate of P fertiliser to increase soil P. On morainic agricultural land, ploughing could be successfully replaced by reduced tillage systems that include glyphosate application.
Sammendrag
The erosion risk has been assessed on about half of Norway"s approximately 0.7 million hectares of arable crop area. Of this, 20% is classified as being at low risk of erosion, 57% has a medium risk, 17% a high risk and 6% an extremely high risk. The erosion risk is particularly associated with autumn ploughing, which renders the soil especially vulnerable during the snowmelt period. For this reason, about 35-40% of the area is tilled only in spring, and current support of 50-175 Euro ha-1 is given, varied according to erosion risk, in order to encourage this practice. Long-term trials (12-27 years) have been performed with various forms of conservation tillage on representative soil types under varying climatic conditions. Results of these trials indicate that the time of ploughing (spring versus autumn) has little effect on crop yields, even on clay soils. Spring ploughing may, however, delay sowing somewhat. Ploughless systems are generally successful on well-drained loam and clay soils under the relatively dry conditions in southeast Norway, but have proved to be more problematic under wetter conditions, especially on silt and sandy soils. A survey of results is presented, highlighting noteworthy aspects of conservation tillage in Norway. This includes yield results, between-year correlations with weather variables and selected results of how reduced tillage affects soil physical properties.
Sammendrag
Forsøk ble utført med rødbete og hodekål i 1998-2001 for å vurdere virkningene på avling og næringsstoffutnyttelse ved bruk av overflatedekking med plantehakk av gras- eller kløvermateriale. Ingen annen næring ble tilført. Nitrogen (N), fosfor (P) og kalium (K) innhold ble målt i dekkematerialet, i grønsaksavlingen og i planterestene etter høsting. En tilførsel av ca. 1,2 Mg TS daa-1 økte avlingene av begge grønnsakvekstene. Middelavlingene av salgbare produkter ble økt fra 2,7 til 3,3, og fra 4,4 til 5,6 Mg daa-1 for hhv. rødbete og hodekål. Likevel var gjenvinningsgraden av næringssfene tilført i dekkematerialet (beregnet ved å trekke fra opptak i en kontrollbehandling uten dekkemateriale) bare 13%, 14% og 18% for hhv. N, P og K. Ca. 3-10% av N-mengden tilført med dekkematerialet ble gjenfunnet i mineralsk form i 0-60 cm jorddybde etter høsting, og sent på høsten ble ca. halvparten av P-mengden og nesten all K tilført ble funnet som P-AL eller K-AL pluss syreløselig K i matjorda. Bruk av dekkemateriale økte også avlingene i vårkorn sådd året etter grønnsakene, med i middel 60 kg daa-1, eller 20%.
Sammendrag
Den mest aktuelle proteinveksten i økologisk produksjon i Norge er erter. Nye og mer oppreiste sorter gir bedre dyrkingssikkerhet enn tidligere. Dyrkingssikkerheten kan økes ytterligere ved å blande inn korn ved såing. Lupiner og åkerbønner er seine under norske forhold, selv i områdene med lengst veksttid. De er først og fremst aktuelle der en kan høste dem som grønnfôr hvis det blir en dårlig vekstsesong. Skårlegging kan være aktuelt for å lette høstingen i seine år, men dette forutsetter nokså stabilt finvær en ukes tid etter skårleggingen. Ved hyppig ertedyrking vil jordboende sopp kunne bli et problem. Det er vanskelig å gi eksakt råd om hvor mange år det bør gå mellom hver gang det dyrkes erter, og mellom for eksempel erter og lupin/åkerbønne. Men det bør gå minst 5 år (helst 7 - 8 år)mellom hver gang det dyrkes erter. Oljevekstene vil også være aktuelle proteinvekster i økologisk landbruk. De kan imidlertid bli et problematisk ugras, så en bør ikke ukritisk anbefale dette. Høstoljevekstene er de minst problematiske både med tanke på skade av glansbille og som ugras. Selv om en bedrer overvintringsevnen ved dyrkingstekniske tiltak, vil dyrkingsområdet i Norge være svært begrenset. Det er behov for forsøksvirksomhet på økologisk oljevekstdyrking, spesielt ved dyrking av våroljevekster. Det bør gå seks år mellom hver gang en dyrker vekster i korsblomstfamilien på grunn av klumprot. På grunn av risiko for storknollet råtesopp, bør det gå minst tre år mellom oljevekster og erter/åkerbønne i et vekstskifte.
Forfattere
Unni AbrahamsenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Ved siden av en del av verdiprøvingsfeltene i bygg, vårhvete og høsthvete er de samme sortene sprøytet med fungicider. Artikkelen beskriver resultater fra første års forsøk. Forsøkene med sorter og soppbekjempelse bør fortsette for å få god kunnskap om riktig soppbekjempelse til sortene under ulike forhold. Årets forsøk har gitt verdifull kunnskap om de forskjellige sorters mottakelighet for sjukdommer og avlingsreaksjon etter soppsprøyting. Men først etter flere års forsøk vil vi kunne si om det er så store forskjeller mellom sorter at dette må tas hensyn til ved varsling
Sammendrag
Two trials have been established to study within-field variation in responses to N fertilizer. Preliminary results showed a close relation between soil organic matter and the amount of mineralised N in soil in spring. Both trials displayed considerable variation in responses to N fertilizer, even thought the yields increased up to the highest N level used. On the basis of responses in individual replicates, it was estimated that varying fertilizer levels across the field would have been positive in one of the trials. The studies will be continued to find out whether the pattern of variation remains the same, and to study the role of various soil factors.
Forfattere
Bjørn Molteberg Jan TangsveenSammendrag
Forsøk med fangvekster - ulike grasarter, sorter og såmengder og forsøk med såmåter for italiensk (toårig) raigras som fangvekst i ulike arter og sorter av korn. Avlingsreduksjonen i kornet kan variere mellom 2-15 %. Normalt vil den ligge på 4-7 %. Størrelsen på avlings-reduksjonen vil avhenge av både kornart, kornsort og fangvekstart og sort av grasarten. Avlingsreduksjonen er størst i hvete og minst i havre. Det er enklest å etablere og få fangveksten godkjent i bygg og hvete, og det er mer usikkert i havre. Det italienske toårige raigraset regnes som sikkert å etablere. Det passer best i havre og 6-radsbygg, og der en vil bruke fangveksten til beite på høsten. Engelsk (flerårig) raigras er noe mindre aggressivt og egner seg bedre enn italiensk raigras i vårhvete og 2-radsbygg, men passer ikke i havre. Timotei ser ut til å konkurrere bedre med kornet enn en tidligere har trodd. Opp til 10-12 % avlingsreduksjon kan forekomme i bygg og enda mer i hvete. Arten regnes som enkel å etablere. Engsvingel og hundegras konkurrerer lite med kornet. Engsvingel vil være en svært usikker fangvekst. Hundegras er mer interessant. Normal såmengde (1,0 kg/daa) reduserer kornavlingene noe, men til gjengjeld sikrer det etableringen av fangvekstene i forhold til redusert mengde (0,5 kg/daa). Såmåte av både italiensk- og engelsk raigras som egen såing eller i blanding med kornet ser ut til å ha mindre betydning for kornavlingen, fangvekstdekke og tørrstoffavling sent på høsten. Tre år med forsøk og erfaringer fra praksis viser tydelig at den optimale fangveksten er resultatet av en fin balanse mellom fangveksten og kornet gjennom vekstsesongen, og at det ikke alltid er like lett å oppnå denne balansen.
Sammendrag
Dyrkingssystemforsøket ble anlagt i 1989 med mål om å utvikle dyrkingsmetoder som gir: minst mulig avrenning av næringssalter og plantevernmidler, sunne produkter med optimal næringsverdi og tilfredsstillende avlinger og økonomi. Avlings- og avrenningsresultater for årene 2000-02 blir her presentert. Avlingsforskjellene mellom økologisk dyrket korn og konvensjonelt dyrket korn var større enn tilsvarende for eng. Økologisk kornproduksjon uten tilgang på husdyrgjødsel ga dårligere avlinger enn tilsvarende med bruk av husdyrgjødsel. · For potet var det ingen forskjell verken på avling eller kvalitet om jordarbeiding var grundig vårharving (OPT0-) eller høstpløying (REF0-). · Samlet produksjon (FEm/daa) var på samme nivå for alle dyrkingssystemene med unntak av ØKO25- som lå omlag 65% lavere. Dette illustrerer først og fremst "kostnaden" ØKO25- har ved å bruke 25% av arealet til produksjon av "grønn gjødsel" (her kløvereng). · Høstpløying etterfulgt av mildvær og regn gir svært stor N-utvasking. I løpet av månedene oktober-desember 2000 ble det målt til sammen 3,9 kg N/daa i grøftevannet fra det høstpløyde referansebruket. Det var en klar sammenheng mellom jorderosjon og tap av total-P. Det ser ut til å være en positiv effekt av redusert jordarbeiding på P-utvasking også i år med lite erosjon. Overvintrende eng øker risikoen for P-tap. For dyrkingssystemene med 50% eng og mer var det en tendens til større tap av total-P, og spesielt fosfattapet var større her enn fra de andre systemene. · OPT50+ og ØKO75+ hadde størst produksjon (FEm) per enhet N tapt via grøfte- og overflatevann. Eng i omløpet var en klar fordel her, siden eng har stor produksjonsevne, og fungerer samtidig som en effektiv fangvekst utover høsten, slik at risikoen for N-utvasking reduseres. ØKO25- hadde dårligst forhold mellom produksjon og målt N-tap. Dette var først og fremst på grunn av betydelig mindre høstet avling, da 25% av arealet er satt av til grønngjødsling.
Sammendrag
Dyrking av korn både i allsidig og husdyrlaus økologisk drift vil gi mindre N-avrenning per arealeining enn i konvensjonelle dyrkingssystem med korn og potet. Det synest elles ganske klart at miljøeffektane i økologisk korndyrking er knytt til driftsmåten. I eit allsidig økologisk vekstskifte, der korn vert dyrka saman med eng til slått, har ein små tap av nitrogen både til vatn og luft. I eit husdyrlaust økologisk vekstskifte dominert av korn, erter og grøngjødslingsvekstar er sjansen for tap av næringsstoff både til vatn og luft klart større enn i det allsidige økologiske vekstskifte. Ei følgje av husdyrlause korndyrkingssystem er òg at produksjonen i høve til nitrogenavrenninga er liten og at nitrogentapa per produsert eining vert stor. Alt i alt er det større utryggleik rundt miljøeffektane i husdyrlaus økologisk korndyrking enn i den allsidige dyrkingsmåten. Mykje kan sikkert vinnast gjennom ny kunnskap om økologisk korndyrking med basis i grøngjødsling, men den tryggaste og mest bærekraftige driftsmåten for økologisk korn vil vera i kombinasjon med engdyrking og husdyrhald. Dette talar til fordel for mest mogleg lokal produksjon.