Verifiserer ville veksters voksested

Markedet for ville vekster, deriblant bær og sopp, er i stor fremgang – blant annet i Kina. Om produktene fremstår som autentiske blir de sett på som svært verdifulle og prissatt deretter. I Norden og Baltikum finnes mengder av ville ressurser, men for at de skal oppnå best mulig pris er det viktig at ektheten kan dokumenteres.

Falske produkter

På grunn av de høye prisene florerer falske produkter med villedende markedsføring om opprinnelsessted.

– Flere ville vekster har nære slektninger som kultiveres og ikke høstes vilt. Disse kan ha lavere innhold av forbindelser som forbindes med bedret helse. Andre typer forfalskinger er at det oppgis feil innhold av råvarer, eller at råvarer oppgis med feil opprinnelsessted. For eksempel har blåbær fra Nord-Europa en høyere verdi enn nære slektninger fra Amerika eller Kina, forteller forsker Anne Linn Hykkerud fra NIBIO.

Sammen med næringslivsaktører og forskerkollegaer fra Finland, Estland, Latvia, Litauen og Universitetet i Tromsø (UiT) arbeider hun med å utvikle metoder for å fastslå ektheten av ville vekster. Prosjektet NovelBaltic er nå inne i sitt andre år. NIBIO og UiT jobber hovedsakelig med molekylære metoder som er lite kostbare for å bestemme sammensetningen av et produkt og råvarenes opprinnelige voksested.

Skille mellom arter og voksested

Både produsenter og videreforedlere ønsker å sikre mattrygghet og kvalitetsstemplede råmaterialer. Dermed er det et behov for enkle autentifiseringsmetoder for å forsikre at varene er ekte. Til dette finnes en rekke bioteknologiske verktøy.

– Det finnes ulike fremgangsmåter for å bekrefte at et produkt er ekte. Mellom arter finnes det genetiske forskjeller. Ved å identifisere områder i arvematerialet som skiller artene, DNA eller RNA, vil en kunne si hvilke arter som inngår i produktet. Andre metoder brukes for å måle andelen av hver enkelt art. I tillegg kan det gjøres kjemiske analyser av mengde og tilstedeværelse av enkeltstoffer blant de ulike forbindelsene for å avsløre hvilken art det er.

– Det er mer komplisert å bekrefte vekstenes opprinnelsessted, forteller Hykkerud. Likevel er det slik at ville arter har tilpasset seg et voksested over lang tid. Disse tilpasningene kan føre til små endringer i arvematerialet innen samme art. Om en klarer å finne disse områdene i DNAet som skiller planter fra ulike vekstområder, vil det være mulig å identifisere plantenes opprinnelsessted. Også her kan man se på mengden av enkelte kjemiske forbindelser, siden vekstforhold som daglengde, temperatur og genetiske tilpasninger kan gi unike forskjeller mellom voksesteder.

– I tillegg kan vi se på isotoper. Isotoper er ulike variasjoner av et grunnstoff. Forskjellige voksesteder vil kunne gi en helt særegen isotopsignatur som vil kunne fortelle noe om hvor plantene har vokst.

– Ulempen med mange av disse metodene er at de er veldig kostbare, mens enkelte ikke er tilgjengelig for denne type arter og problemstillinger. I prosjektet vårt jobber vi med å se på metoder for autentisering mellom arter og voksested for så å gjøre denne kunnskapen lett tilgjengelig for brukere som er små og mellomstore bedrifter, fortsetter Hykkerud.

Kostnadene skal ned

Mange av analysemetodene for å fastslå ekthet kan være kostbare, og et viktig mål med prosjektet er å finne billige metoder som kan gjøre analysene mer tilgjengelige.

– Prosjektet har som mål å få en oversikt over laboratorier, samt å utvikle og videreutvikle metoder som kan brukes. Det er laget en nettside hvor det er enkelt å navigere. Her kan man finne oversikter over laber som kan utføre analysene i prosjektlandene. Her finnes også prislister. Mange analysemetoder finnes allerede, spesielt for innhold av spesifikke stoffer, så for disse handler det om å synliggjøre mulighetene og tilpasse til analysene til de ønskede artene, fremholder Hykkerud.

– Å finne metoder for isotopanalyser som kan brukes til autentisering vil være en av de mer kostbare prosessene, men når det er gjort mange nok analyser til å få på plass en referanse vil dette være en metode som ikke er så kostbar. Det samme gjelder for DNA-analyser. Når referansematerialet er på plass vil en ha en metode som ikke er så kostbar og dermed bli mer tilgjengelig for bedriftene, forteller Hykkerud.

Stort potensial i Asia

For det norske markedet finnes det svært liten tilgang på kommersielle ville vekster med norsk opprinnelse.

– Bioform er en norsk, kommersiell aktør som er med i prosjektet. Mesteparten av disse er importert fra våre naboland, og en god del selges inn til det kinesiske markedet. De ser at det er store kvalitetsforskjeller og mye falske produkter på markedet, fremholder Hykkerud.  

– I de øvrige landene i regionen eksporteres råstoffer for flere millioner kroner til det asiatiske markedet. For eksempel går mestepartene av bærene fra Finland rett til det asiatiske markedet, siden de er villig til å betale den høyeste prisen. De fleste bedriftene innenfor segmentet er små og mellomstore med små marginer. Det er ikke lett å få innpass i det kinesiske markedet, men en god kvalitets- og opprinnelsesbestemmelse kan gjøre veien lettere, avslutter Hykkerud.