Små og spredte jordbruksarealer går ut av drift

Norge har 11 millioner dekar jordbruksareal som tilsvarer om lag 3,5 % av landarealet. Dette er areal som har blitt dyrket opp, og som kan brukes til å dyrke mat og fôr. Men ikke alt dette arealet er i aktiv drift. Det vet vi fordi det kun blir søkt om arealtilskudd for ca. 87 % av det totale jordbruksarealet.

Arealtilskudd betales ut til bonden på bakgrunn av godkjent søknad. Arealet som bonden søker om tilskudd til, må være i aktiv drift. Det er også flere andre krav, som at avlingen skal nyttes, og at visse miljøkrav må være oppfylt. Jordbruksareal som står utenfor ordningen med arealtilskudd, blir definert som «jordbruksareal som kan være ute av drift».

Statistikken over «jordbruksareal som kan være ute av drift» inneholder alle arealer som ikke mottar tilskudd, selv om en ukjent andel av disse arealene blir skjøttet, mer eller mindre ekstensivt. Det finnes ikke data som viser hvor mye som ikke drives i det hele tatt, men det dreier seg om en betydelig andel. Det er også store regionale forskjeller. Troms og Finnmark har 38 % jordbruksareal som kan være ute av drift mens tilsvarende tall for Rogaland er 6 %.

Økt interesse og behov for kunnskap

De senere årene har jordbruksarealer ute av drift fått mer oppmerksomhet. En grunn er regjeringens satsing på økt selvforsyning. Dessuten har utbyggere av solcelleparker og annen klimavennlig energi behov for areal.

NIBIO-forsker Svein Olav Krøgli har utført kartanalyser for å finne ut mer om denne arealreserven.

– Vi lurte på om det er forhold ved landbrukseiendommer med mye areal ute av drift som skiller dem fra landbrukseiendommer der alt arealet blir drevet. Hva er det som gjør at arealene tilsynelatende ikke er i drift, og er det mulig å ta dem i bruk igjen dersom vi trenger dem i framtiden? spør Krøgli.

For å finne svar, har forskerne sett på hvor mange jordstykker eiendommene har, størrelsen på de enkelte jordstykkene og avstand til nærmeste aktive bruk. De har også sett på arealenes betydning for naturmangfold og kulturhistorie.

– Hovedkonklusjonen er at arealenes beliggenhet har mye å si. En annen konklusjon er at mange kulturminner er knyttet til landbrukseiendommer med lite eller ingen drift, forteller Krøgli.

Mangler kartfesting

Det har ikke vært helt rett fram å finne svar på forskerens spørsmål. Det finnes nemlig ingen samlet oversikt over hvor disse jordstykkene ligger.

– Vi vet bare hvilken landbrukseiendom jordstykkene tilhører, og hvor mange prosent av jordbruksarealet det ikke blir utbetalt tilskudd for. Bare for eiendommer med alt areal ute av drift vet vi nøyaktig hvor jordstykkene ligger, forklarer han.

– Analysene er derfor gjort for hele landbrukseiendommer, ikke bare for de jordstykkene som ikke er i drift. Vi har begrenset oss til eiendommer som har mer enn 10 dekar jordbruksareal totalt. I 2022 utgjorde dette mer enn 122 000 landbrukseiendommer. Litt over 20 % av disse eiendommene hadde 10 % eller mer areal ute av drift.

I Norge er det mange flere landbrukseiendommer enn det er aktive gårdsbruk. I 2022 var det litt under 38 000 aktive bruk. Aktive gårdsbruk driver som oftest flere landbrukseiendommer ved at de leier jord.

Smått og spredt går ut av drift

Til tross for at analysene inkluderer alt areal på landbrukseiendommene, ikke bare det som kan være ute av drift, var det flere sammenhenger som kom tydelig fram.

– Avstand til nærmeste aktive gårdsbruk har stor betydning. Landbrukseiendommer med mye areal ute av drift, ligger som oftest betydelig lenger unna aktive gårdsbruk enn de som har mesteparten av arealet i drift, forteller Krøgli.

I de nordligste fylkene er denne sammenhengen spesielt tydelig. Fylkene skiller seg ut ved at mange jordstykker ligger langt unna et aktivt gårdsbruk. Disse fylkene har, som nevnt, en høy prosent areal ute av drift.

– Vi har også sett på jordstykkenes størrelse og avstand innenfor samme landbrukseiendom. Eiendommer med mye areal ute av drift har som oftest små jorder og stor avstand mellom jordstykker, fortsetter han.

– Små og spredte arealer er kostbare å drive og dermed vanskelige å få i drift med de effektivitetskravene som stilles til dagens jordbruk. Analysene våre sier altså noe om hvilke arealer det kan være enklere å få tilbake i drift, og hvilke arealer det er mer krevende å ta i bruk på nytt.

Natur og kultur

Jordbruksareal er ikke viktig bare på grunn av matproduksjon. Mye av kulturarven vår finnes i jordbrukslandskapet, blant annet gamle bygninger. Arter som har spesialisert seg på å overleve der det beites eller slås, er en form for levende kulturminner. Mange av disse artene er i tilbakegang, enten på grunn av opphør av drift og gjengroing, eller på grunn av intensiv drift og spesialisering.

– I prosjektet vårt fant vi en klar sammenheng mellom kulturminner og areal ute av drift. Eiendommer med mer areal ute av drift, har større forekomst av gamle bygninger fra før 1900. På og i nærheten av disse eiendommene er det også mange registreringer av truede arter, forteller NIBIO-forskeren.

– Dette er noe vi tenker forvaltningen bør være bevisst på, gitt at dette også kan få betydning for tilstanden til kulturminnene på sikt, understreker Krøgli.

For å få en fullstendig forståelse av hvorfor jordbruksarealer går ut av drift, trenger vi også kunnskap om andre faktorer som økonomi og sosiale forhold. Dette ble imidlertid ikke belyst i denne analysen.

Teigbasert søknad vil gi bedre analyser

I juni fremmet næringskomiteen på Stortinget forslag til regjeringen om å utrede et teigbasert tilskudd i samarbeid med jordbrukets faglag (Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag), blant annet med tanke på arealer ute av drift. Det innebærer at bøndene blir nødt til å markere på kartet hvilke arealer de søker om tilskudd for, ikke bare oppgi antall dekar.

– Med et slikt tilskuddskart, vil vi få kartfestet alle arealene som ikke er i drift. Da kan vi se på både dyrkingspotensial, jordkvalitet, størrelse på enkeltarealer og hvor bratte arealene er. Vi kan også lettere koble endringer til andre viktige tema som forekomst av sjeldne arter. Resultatet vil bli et allsidig grunnlag for en bedre forvaltning av tusenvis av jordstykker som vi kan være i ferd med å miste, avslutter Krøgli.