Sjørøya som klimaindikator
Svein Erik Olsen fra NIBIO Holt med fellefangst av oppvandrende røye som skal inn til lengdemåling, veiing og individmerking. Foto: Hallvard Jensen, NIBIO
Sjørøya er en ferskvannsfisk som regelmessig vandrer ut til havet på næringssøk før den returnerer til ferskvann for å gyte. Arten er imidlertid ikke glad i varmt vann. Nå studerer forskerne hvordan sjørøya tilpasser seg klimaendringer og høyere temperaturer.
Røya er verdens nordligste ferskvannsfisk, men deler av bestanden (såkalt sjørøye) vandrer ut i saltvann for å finne mer næring.
– Røya er ikke så glad i varmen, og når temperaturen overstiger 14-15 grader trekker den ned på dypere vann der det er kjøligere. Da er den ikke så enkel å få på kroken for fiskerne, forteller NIBIO-forsker Hallvard Jensen. Han leder et treårig samarbeidsprosjekt på adferd hos sjørøye.
– Vi ønsker primært å studere hvordan sjørøya tilpasser seg klimaendringer og høyere temperaturer, forklarer NIBIO-forskeren.
– Men forskningsprosjektet handler også om lakselus, ulovlig fiske, ødeleggelse av leveområder, forurensing av tungmetaller og økt tilsig av næringsstoffer.
To sea or not to sea – det er spørsmålet
Sjørøya er en såkalt anadrom ferskvannsfisk; det vil si at den vandrer regelmessig ut til havet på næringssøk før den returnerer til ferskvann for å gyte. Saltvannsfisk som gyter i havet og bruker ferskvann til oppvekstområde, slik som ålen, kalles katadrome.
– Fiskens livshistorie påvirkes av hvilke valg den enkelte fisk foretar seg i løpet av livet, forteller Hallvard Jensen.
For sjørøya er det en avveiing om den skal dra til sjøs eller bli igjen i barndommens innsjø. Mens laksen kan være i havet i både to og tre år, er sjørøya nødt til å tilbringe tid i ferskvann hvert eneste år.
Spørsmålet fiskeforskerne stiller seg er om klimaendringer og høyere vanntemperaturer gjør at sjørøya velger en stasjonær fremfor en anadrom livsstil? Og hvorvidt dette er genetisk eller miljømessig betinget – eller kanskje begge deler.
– Som forskere på anadrom laksefisk snakker vi ofte om det Shakespeare-inspirerte og eksistensielle spørsmålet: «To sea or not to sea». Til sjøs eller ei – det er spørsmålet, sier Jensen.
Mer mat å finne i havet – derfor vokser fisken raskere
Men hva er så fordelen med å reise til sjøs? Hvorfor blir ikke fisken bare værende der den er født?
– Det er mer næring å hente i havet, forklarer fiskeforskeren.
Førstegangsvandrerne kalles «smolt». Og smoltens vandringer starter vanligvis når fisken er 3-4 år gammel og 15-25 cm lang, avhengig av vekstraten. Fiskene som reiser ut i havet første gang kan doble vekten sin allerede i løpet av en sesong, mens større sjørøye med en eller flere sjøvandringer bak seg, de såkalte «veteranene», gjerne har en årlig vektøkning på mellom 15 og 30 prosent.
Jensen forklarer at sjørøya ofte ikke blir mer enn 10-12 år. Mens en sjørøye på cirka 800 gram kanskje er 5-6 år gammel, kan en ti år gammel røye som har stått i innsjøen hele sitt liv, og som har vært kjønnsmoden flere ganger, kanskje være 20 centimeter lang og bare veie 80 gram.
Omfattende feltarbeid ved Laksvatnet
– Ingen fisk i fella i dag, men på søndag fikk vi 28.
Fiskeøkolog Hallvard Jensen er på jobb ved Laksvatn i Balsfjord, et par mil sørøst for Tromsø. Han virker nesten litt nedstemt når han rapporterer om dagens fangst av sjørøye.
Sjørøya er en sjøvandrende variant av røye som i Norge stort sett bare finnes i Nordland, Troms og Finnmark.
– Det er krevende å fange fisken før den vandrer ut i havet, forklarer Jensen.
Forskerne benytter såkalte utgangsfeller for å fange sjørøya og merke den før den forsvinner ut på sin årlige vandring. Normalt forlater sjørøya innsjøen i mai-juni. Deretter tilbringer den 4-8 uker i sjøen før den returnerer til innsjøen.
Forskerne fra NIBIO, Universitetet i Tromsø, Naturtjenester i Nord og Havforskningsinstituttet er godt hjulpet av masterstudenter og doktorgradsstudenter. I fjor fanget de rundt 800 sjørøyer som ble individmerket og målt da de vandret opp i innsjøen. I år håper de å fange, måle og merke opptil tusen sjørøyer og et par hundre sjøørret i størrelsesorden 0,2 til 3 kilo.
Fiskens lengde og vekt måles før forskerne skyter inn et såkalt Floy-merke under ryggfinnen på fisken. I tillegg tas det prøver for genetikk og analyse av stabile isotoper.
Årets fangst har allerede gitt resultater
– Av de 28 sjørøyene vi fanget på søndag var 13 merket i fjor, forteller Jensen entusiastisk.
– Vi kjenner lengde og vekt på de fiskene som gikk opp i innsjøen i fjor, og etter søndagens målinger vet vi hvor mye de har slanket seg før de skal ut i havet og feite seg opp igjen. Med gjenfangster i oppgangsfella får vi et godt bilde av sjørøyas livshistorie og vekst gjennom året
Forskerne har et godt samarbeid med det lokale fiskelaget, og fra fiskesesongen starter 1.juli, rapporteres oppgangen av fisk fortløpende via fiskelagets Facebook-side.
I perioden mai-juli tømmer forskerne fellene stort sett hver dag, og vanligvis fanger de et sted mellom 10 og 50 fisk.
– Vanlig størrelse for oppvandrende fisk i Laksvatnet er 600-700 gram, men vi har også fanget sjørøyer på over tre kilo, forteller Jensen.
Det lokale fiskelaget bidrar
Ronny Jordnes er leder for Laksvatn fiskelag. Han er begeistret for at forskerne endelig også har begynt å interessere seg for sjørøya.
- Vi er superinteressert i forskningen og de registreringene som gjøres i oppgangsfella. Alt som kommer opp blir registrert, og det er veldig nyttig med tanke på videre forvaltning av fiskebestanden i Laksvatnet.
- Det har vært mye synsing når det gjelder årsakene til at fangsten av sjørøye i Laksvatnet har gått tilbake. Det blir noe helt annet når vi får tall på bordet, sier Jordnes.
De 25 medlemmene i fiskelaget har bidratt sterkt i forskningsprosjektet - blant annet med å sjekke og tømme oppgangsfellene.
Til fiskeinteresserte forteller Jordnes at det er gode muligheter for å få napp i Laksvatnet, selv om sjørøya ikke alltid er like enkel å få på kroken.
- Vi leier ut båt, og de fleste prøver seg med mark eller flue.
Konkurranse fra sjøørret kan påvirke sjørøyas adferd
De lokale fiskerne i Laksvatn forteller at de får stadig mer og mer sjøørret på kroken, selv om fangsten av sjørøye er mer variabel.
Nå ønsker forskerne å undersøke om klimaendringer og varmere vann gjør at sjørøya møter økt konkurranse fra sjøørreten. Sjøørreten tåler nemlig høyere temperaturer bedre og er derfor bedre rustet til å møte et varmere klima.
–Sjøørreten er mer vilter og opportunistisk enn sjørøya, som er mer rolig av natur, forklarer Jensen.
Høyere temperaturer og mer tilsig av næringsstoffer, slik som fosfor, fra omkringliggende landbruk, kan gi økt vekst i vassdragene. Slik økt eutrofiering av innsjøer kan også påvirke sjørøya negativt.
– Blir det gode nok vekstbetingelser i innsjøen, trenger ikke røya lenger å vandre ut i havet. Likevel tror vi at økende temperatur og konkurranse med ørreten vil redusere andelen sjørøye, sier Jensen.
KONTAKTPERSON
Fakta om prosjektet
Sjørøye-prosjektet er et samarbeid mellom NIBIO, UiT – Norges arktiske universitet og Naturtjenester i Nord. Hovedmålet med prosjektet er å studere sjørøyas vekst og overlevelse i ulike vassdrag, og hvordan overlevelsen påvirkes av temperatur, habitatvalg (bostedsvalg) og sjøvandring. Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratet og av Framsenteret i Tromsøs satsing «Fjord og Kyst» – en undersøkelse av hvordan klimaendringer påvirker våre nordlige og kystnære fiskebestand.
Fakta om røye
Røye (Salvelinus alpinus) er verdens nordligste ferskvannsfisk, og blant de første ferskvannsfiskene som innvandret til Norge etter siste istid. Røye er tilpasset kaldt vann og kan derfor være truet av et varmere klima, spesielt i dens sydlige utbredelsesområder. Ordet røye kommer av den den røde fargen, røyr. Andre navn på arktisk røye er kolmunn, kolmule, gautefisk, rør, røyr og røa.
Analyser gir svar på hva fisken spiser
Ved hjelp av ulike analysemetoder, både tradisjonelle og moderne, kan forskerne undersøke hva fiskene spiser. De analyserer fiskens mageinnhold samtidig som de gjør målinger av såkalte stabile isotopsignaturer fra nitrogen og karbon (δ15N og δ13C).
– Ved å undersøke hva fisken har i magen, og samtidig måle mengden stabile isotoper av nitrogen og karbon, finner vi ut hva fisken har spist og på hvilket trofisk nivå arten befinner seg. Ikke bare den siste uken, men også over lengre tid, for eksempel de ukene den er i sjøen og beiter, forteller Jensen.
Analyse av naturlig forekommende stabile isotoper av karbon og nitrogen er en veletablert metode for å undersøke henholdsvis diett og trofisk nivå hos organismer i akvatiske systemer. Stabile isotoper av karbon og nitrogen i for eksempel fiskekjøtt gjenspeiler forholdet mellom de tunge og lette isotopene av karbon og nitrogen: 13C/12C, angitt som δ13C og 15N/14N angitt som δ15N.
Verdien for δ13C angir i hvilket hovedhabitat, altså leveområde, fisken foretar sitt næringsinntak, og δ13C-signaturen er ulik avhengig av om primærproduksjonen, altså plantenes fotosyntese, skjer i planteplankton, landplanter eller akvatiske påvekstalger og/eller moser.
Verdien for δ15N angir hvilket trofisk nivå, altså næringsnivå, fisken befinner seg i. δ15N-signaturen øker med cirka 3,65 enheter (‰) for hvert trinn opp i næringskjeden – slik som for eksempel fra bunndyrspisende fisk til fiskespisende fisk. Siden δ15N-verdiene og primærproduksjonen varierer er det nødvendig å samle inn og foreta analyser av hva fisken spiser av næringsdyr på ulike trofiske nivå.
KONTAKTPERSON
Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.
