Samarbeider om å redde truet selart i Det kaspiske hav

Kaspiselen (Pusa caspica) er en selart som kun finnes i Det kaspiske hav, verdens største innlandshav som ligger mellom Europa og Asia. I århundrer har selen blitt jaktet, og siden årtusenskiftet har bestanden av kaspisel gått ned fra rundt en million individer til litt over 70.000 individer.

Nye beregninger viser at bestanden nå synker med rundt 3-4 prosent årlig.

I 2009 fikk kaspiselen status som truet av Verdens naturvernunion (IUCN). Arten ble rødlistet i 2018, som følge av et initiativ fra the Caspian Seal Research and Rehabilitation Center (CSRRC) i Kasakhastan.

Til tross for dette, fortsetter den ulovlige jakten. Selens eksistens trues også av oljesøl og annen forurensning, sykdom og klimaendringer.

– Olje, industri- og tungmetaller, landbruksmidler, radioaktivt avfall, avløpsvann og husholdningsavfall forgifter selens habitat. Vi har beregninger som viser at opp mot 70 prosent av hunnselene nå kan være sterile. Det vil si at de ikke er i stand til å produsere avkom, sier Aselle Tasmagambetova, grunnleggeren av CSRRC.

Ifølge senterets nettside skyldes en del av kaspiselens tilbakegang at den havner i ulovlig utplasserte fiskegarn.

– Etter at vi åpnet rehabiliteringssenteret vårt i Aktau i Kaskhastan for to år siden, har vi fått inn rundt 70 seler for behandling. Halvparten av disse ble fanget i ulovlige fiskegarn, så dette er absolutt et problem som må håndteres, sier Tasmagambetova.

Genetisk variasjon er viktig for en arts tilpasningsevne

CSRRC ble etablert for å redde kaspiselen, som regnes for å være én av de viktigste miljøindikatorene for Det kaspiske hav. Senteret samarbeider med lignende organisasjoner i nabolandene, og har nylig inngått et samarbeid med NIBIO.

Tommi Nyman er forsker ved NIBIO Svanhovd og ekspert på genetisk variasjon hos dyr. Han har blant annet jobbet mye med den svært sjeldne Saimaa-ringselen (Pusa hispida saimensis) som kun finnes i den finske innsjøen Saimaa.

– Det er en del likheter mellom kaspiselen og selene i Saimaa-sjøen. Men én viktig forskjell er at der selbestanden i Det kaspiske hav er synkende, ser vi faktisk en langsom bestandsøkning hos Saimaa-selen, sier han.

– På 1980-tallet var det om lag 150 seler i Saimaa, men i dag omfatter bestanden i overkant av 400 individer. Mest sannsynlig skyldes dette strenge restriksjoner hva angår garnbruk i sjøen.

Nymans studier viser imidlertid at det er svært lite genetisk variasjon innad i Saimaa-selbestanden, noe som tilsier at det er en stor andel innavl blant selene.

– Innavl er uheldig, ettersom genetisk variasjon er viktig for overlevelsen til truede arter. En synkende bestand i kombinasjon med økt isolasjon, slik tilfellet er for kaspiselen, kan føre til redusert tilpasningsevne, både på individ- og bestandsnivå.

Genetiske analyser av lus avdekker innavl

For å finne ut om innavl utgjør en trussel også for kaspiselen, reiste Tommi Nyman nylig til Kasakhstan for å bli med CSRRC på selekspedisjon. Målet hans var å undersøke selene i Kaspihavet for sel-parasitter, nærmere bestemt lus, som overføres fra en sel til en annen gjennom tett kontakt, altså under parring og amming.

– Gjennom genetiske analyser av lusene fikk vi bekreftet at selbestanden i Saimaa var delt, og at det er stor grad av innavl innenfor hver delbestand, forteller Nyman.

– Luseparene vi fant på selene innenfor samme delbestand hadde nemlig lik genetisk oppbygging. Det betyr at lusene, og vertene deres, mest sannsynlig parrer seg kun med hverandre, og ikke på tvers av delbestander.

Dessverre for Nyman, fant han ingen lus på selene de kom over under ekspedisjonen på det isbelagte Kaspihavet. CSRRC har imidlertid funnet flere lus som de har sendt til Nyman for ulike genetiske analyser ved NIBIO Svanhovds DNA-laboratorium. Planen fremover er å utvide analysene til også å omfatte andre parasitter som finnes i og på kaspiselen.

Felles retningslinjer mellom landene må på plass

Ms. Tasmagambetova ved CSRRC sier at NIBIOs genetiske analyser på selparasitter kan bidra med verdifull informasjon om kaspiselens opphav, helse og livssyklus, også for fremtidige generasjoner.

– Målet vårt er å samle nok vitenskapelige data slik at vi kan bygge en omfattende database som gir oss full oversikt over populasjonsstruktur, parasitter og kaspiselenes tilstand, sier hun.

Per i dag har landene som omgir Kaspihavet få enhetlige regler eller retningslinjer som bidrar til å beskytte kaspiselen.

– Ettersom selene beveger seg på tvers av landegrenser, er det viktig at alle landene forholder seg til dem på en enhetlig og systematisk måte, sier Ms. Tasmagambetova.

Hun nevner oljeproduksjonen som pågår i den nordlige delen av Kaspihavet som et eksempel på aktivitet som kan gå utover selenes leveområder.

– Vi må få på plass en avtale mellom de omkringliggende landene for å sikre at alle legger ned betydelig innsats for å bevare livsgrunnlaget for både kaspiselen og andre marine dyr som lever her, sier hun.

– Vi håper at den såkalte Teheran-konvensjonen, som skal fungere som et overordnet styringsorgan for å beskytte miljøet og sikre bærekraftig utvikling i Kaspihavsregionen, kan bidra til å bedre situasjonen. Forskningen vår, med analyser og studier, kan danne grunnlaget for at det utvikles felles retningslinjer og tiltak slik at selbestanden består og etter hvert øker i størrelse.