Etterlyser vevsprøver til forskning på pukkellaks

I motsetning til norsk laks som kan leve i flere år, har pukkellaksen en litt spesiell toårig livssyklus. Når pukkellaksyngelen klekker i elva på vårparten, tåler den umiddelbart saltvann og vandrer relativt raskt ut til havet. Her lever den i sus og dus på fisk og krepsdyr til året etter.

I løpet av sin andre sommer svømmer pukkellaksen tilbake til ferskvann for å gyte. Her vokter hunnen iherdig over eggene sine mens kroppen hennes råtnende smuldrer opp og hun til slutt dør. Også hannene dør etter gyting.

Gyteklar pukkellaks minner ikke mye om mat, men tas fisken tidligere regnes den for å være en utmerket matfisk i både Russland og Canada. På 1950-tallet begynte russerne å sette ut pukkellaks i flere elver på Kolahalvøya og det tok ikke lang tid før den spredde seg til norske elver i nord.

I 1960 var bestandene i Finnmark store og frykten steg for at pukkellaks kunne utkonkurrere den norske laksen. Tiltak for å bekjempe den, som feller og organisert utfisking, ble iverksatt. Men så kom 2000-tallet, og plutselig begynte antallet å stige igjen, da særlig i oddetallsår.

I 2019 var det rekordmange registreringer av pukkellaks, særlig i Finnmark. Den ble også registrert mye lenger sør – et tydelig tegn på at arten sprer seg.

På oppdrag fra Miljødirektoratet og Mattilsynet foretok Vitenskapskomiteen for mat og miljø en risikovurdering av arten i lys av biologisk mangfold i ulike økosystemer, produktiviteten av lokal laksefisk og akvakultur. Konklusjonen i rapporten som kom i januar 2020 var:

"Invasjon av pukkellaks i norsk kystfarvann og norske vassdrag, vil ha negative konsekvenser på biologisk mangfold, produktiviteten til lokal laksefisk og akvakultur. Regionalt og internasjonalt samarbeid må til for å redusere omfanget av pukkellaks."

Store forekomster i Øst-Finnmark

– Her i Sør-Varanger kommune har pukkellaksen blitt et ganske stort problem, og i fjor ble over ti tonn fisket ut fra elvene våre, forteller forsker Paul Aspholm ved NIBIO Svanhovd i Pasvik. Aspholm har hatt pukkellaks i søkelyset i mange år.

– Det krever enormt store ressurser å bekjempe den, og hittil har vi vært prisgitt frivillig innsats fra lokale fiskere for å holde bestandene nede, sier han.

Aspholm har selv vært delaktig i dette. I tillegg har han i forskningsøyemed utviklet spesielle feller for å fange pukkellaksyngel.

– I motsetning til yngelen til atlantisk laks og ørret, svømmer ikke pukkellaksyngel noe særlig. Den bare følger elvens strømninger og graver seg ned i elvebunnen. Derfor er den relativt enkel å få tak i uten at øvrig fiskeyngel følger med, i og med at sistnevnte bare styrer unna fellen når de ser den, forklarer han.

Noe av det Aspholm og kollegene er opptatt av, er å få mer kunnskap om pukkellaksyngelens biologi og atferd. Og ikke minst få en oversikt hvor mye yngel som blir produsert under de store forekomstene, slik at man har en indikasjon på hvor mange pukkellaks som kommer tilbake til elva to år senere.

– Vet vi mer om dette, vil vi kunne planlegge og iverksette tiltak for å bekjempe pukkellaksen bedre når bestandene er størst, sier forskeren.

Kunnskapshull

På vegne av Miljødirektoratet registrerer Norsk institutt for naturforskning (NINA) utbredelsen av pukkellaks i Norge. I 2017 ble det innrapportert pukkellaks i mer enn halvparten av de lakseførende elvene i Norge, hovedsakelig i Nord-Norge, Midt-Norge og Vestlandet til og med Rogaland. To år senere var forekomsten enda større.

En mulig årsak til spredningen, kan være at pukkellaksen oftere ender opp i nye elveleier i stedet for den elven der den ble født.

Men dette vet vi ikke helt sikkert. Per i dag er det nemlig en del kunnskapshull om den norske pukkellaksen, noe også VKM påpekte i sin risikovurdering.

– Vi vet i grunnen ganske lite om pukkellaksens biologi i Norge, årsakene til den massive økningen, hvordan pukkellaksen påvirker sine omgivelser, hvor mange elver som til nå har produsert pukkellaksyngel, hvor mange yngel som overlever og vandrer ut i havet, og andelen av disse som etter to år går tilbake til opprinnelig elv, sier Snorre Hagen, forskningssjef på NIBIO Svanhovd.

Han forteller at det heller ikke finnes så mye kunnskap om pukkellaksyngelens atferd. Vandrer den rett ut i fjorden, eller blir den igjen litt elvemunningen? Gitt at den blir, hvor mye og hva spiser yngelen mens den er der, og er det i det hele tatt konkurranse om næring i elvene den lever i? Og ikke minst – når yngelen til slutt når havet – hva er det egentlig som bestemmer overlevelsesraten? Sammenfallende med økende antall pukkellaks, er temperaturen i havet raskt økende. Så det kan virke som den overlever bedre av den grunn.

Alt dette vil NIBIO og andre forskningsinstitutter få mer kunnskap om. Og til det trenger de hjelp, blant annet fra sportsfiskere.

Fiskere oppfordres til å sende inn vevsprøver

I mars 2020 inngikk NIBIO Svanhovd og tre russiske forskningsinstitutter en intensjonsavtale om forskningssamarbeid, der blant annet utstrakt DNA-testing og analyse av pukkellaks skal inngå som satsningsområde gitt at finansiering kommer på plass. Håpet er at forskningssamarbeidet gir noen etterlengtede svar som blant annet kan bidra til en god og effektiv bekjempelse av arten.

– Én ting vi vil undersøke er pukkellaks på begge sider av grensen for å finne ut om bestandene i de ulike elvene er genetisk forskjellig fra hverandre. Dette kan gi oss viktig informasjon om bevegelsesmønsteret til pukkellaksen – og i hvilken grad dette avhenger av hvor lenge arten har vært i et område, forteller Hagen.

Han ber derfor sportsfiskere som fanger en pukkellaks om å ta en vevsprøve og levere den til NIBIO Svanhovd.

– Målet vårt er å bygge opp en genetisk database for pukkellaks som kan gi oss verdifull informasjon knyttet til ulike pukkellaksbestander og hvordan bestandene utvikler seg over tid, sier han.

Forskerne ønsker seg prøver fra flest mulig elver fra både partalls- og oddetallsår, og også prøver fra pukkellaks fanget i elver sør i landet der arten har vært i relativt kort tid.

– Vi håper det er mange som ønsker å bidra med prøver. Langsiktig engasjement fra lokale fiskere er helt avgjørende for å kunne få på plass et godt verktøy for både forskningen på pukkellaks og forvaltningen, sier forskningssjefen.

– Jo mer kunnskap vi har om denne fremmede og invaderende arten, jo bedre rustet vil vi være for å bekjempe den i fremtiden.