Ny bok om de gamle norske husdyrrasenes renessanse

Norge har sju nasjonale storferaser, tolv saueraser, to geiteraser og fire hesteraser, til sammen 25 nasjonale raser av storfe, sau, geit og hest. På slutten av 1980-tallet var status enten ukjent eller «kritisk truet» for 17 av disse rasene. Flere av dem var bare en hårsbredd fra å forsvinne - for alltid.

På oppdrag fra Landbruksdepartementet ble Genressursutvalget for husdyr opprettet i 1988. Allerede året etter ble den første registreringsaksjonen for de gamle norske storferasene gjennomført. Trettifem år senere har bevaringsarbeidet nådd en viktig milepæl: Ingen av de nasjonale husdyrrasene er lenger regnet som «kritisk truet».

– Dette er en fantastisk suksesshistorie, forteller fagleder Nina Svartedal ved NIBIO Norsk genressurssenter.

– I dag har de tradisjonelle norske husdyrrasene funnet sin naturlige plass på mange små og mellomstore bruk rundt omkring i landet. Der bidrar de til lokalbasert produksjon av kjøtt, melk, ull og opplevelser ved utstrakt bruk av lokale fôrressurser, som utmarksbeite.

En optimistisk bok om norsk landbruk

Denne uka lanser NIBIO en ny bok om de norske husdyrrasene. Boka har fått tittelen «Husdyra som ikke ville dø ut» og gis ut i samarbeid med Dreyer Forlag Oslo. Nina Svartedal har vært redaktør sammen med professor Odd Vangen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

– Dette er en seriøs gladbok om norsk landbruk, om folk som er dedikert til jobben sin og som finner løsninger sammen, forteller Svartedal. Det har vært viktig for oss å trekke fram vitenskapelig dokumentasjon om arbeidet og samtidig gi god plass til alle husdyreierne som har valgt å ha disse dyra i fjøset, enten som levevei eller som hobby.

Boka er en markering av et vellykka og langsiktig arbeid for å bevare og ta i bruk de gamle husdyrrasene. Det er mange aktører som på ulike måter har deltatt i dette arbeidet. Historien har vist at store ting kan skje når hele verdikjeden trekker i samme retning.

Ulike perspektiv og innfallsvinkler

Den nye boka inneholder uavhengige fagartikler med ulike innfallsvinkler. Her kan du blant annet lese om hva som kjennetegner de ulike husdyrrasene, om beiteegenskaper og om ullkvaliteter. Videre kan du lese om bevaringsarbeidets historie, om bærekraftig avl, om rasenes kulturhistoriske betydning og om genressurser i et internasjonalt perspektiv.

Boka forteller også om politiske beslutninger og tilskuddsordninger, mål for bevaring av genetisk mangfold, de ferskeste forskningsresultatene om rasene og praktiske tiltak for å bevare dem.

Svartedal forteller at fagartiklene er skrevet av forskjellige forfattere. Likevel er det tydelig at de ulike historiene henger sammen og er flettet i hverandre.

Menneskemøter

«Husdyra som ikke ville dø ut» er primært en bok om husdyr, men den handler nesten like mye om mennesker.

De siste åra har produksjonen av lokal og lokalforedlet mat økt betraktelig i Norge, båret oppe av entusiastiske bønder, produsenter, forskere, kokker og byråkrater.

I boka møter du et utvalg av de gamle husdyrrasenes dedikerte talspersoner. Økt og variert bruk har gitt gode råvarer og nye bruksområder for de gamle rasene samtidig som det har bidratt vesentlig til at rasene har økt i antall i ei tid da antall aktive gardsbruk i Norge har gått ned.

– Vi har krydret boka med elleve såkalte «menneskemøter», forteller Svartedal.

Mesterkokken Arne Brimi forteller om sin forkjærlighet for norsk dølafe. Han har alltid vært svært opptatt av at vi skal være stolte av og ta vare på våre egne særegne og lokale mattradisjoner. Brimi mener at det beste vi kan gjøre for å bevare de gamle husdyrrasene er å ete dem.

Menneskene vi møter i boka er stort sett bønder, noen unge og noen litt eldre, som har tatt de gamle husdyrrasene i bruk og bestemt seg for å satse på dem. Men mangfoldet av husdyrraser har også gitt et mangfold av bruksområder, så blant menneskemøtene finner vi også industrigründere, en kunstner og andre kulturbærere.

Ser lyst på framtida

– Den beste måten å bevare husdyra på er å ta dem i bruk, forteller Svartedal.

– Selv om situasjonen nå ser lysere ut enn på lenge, er det viktig at det gode arbeidet fortsetter. Ingenting kommer av seg selv. Vi ser at en del bønder bytter ut norsk rødt fe (NRF) med mer tradisjonelle raser. De etterspør ei mindre ku, samtidig vil de bidra til bevaring av våre nasjonale husdyrraser. Jeg håper dette ikke er et uttrykk for nedtrapping. Enn så lenge viser statistikken heldigvis at det er flere som begynner, enn som slutter med de bevaringsverdige husdyrrasene.

– Folk må få prøve og feile for å finne sin vei. Det er ikke alle driftsformer som passer for alle. Politikerne må imidlertid sørge for rammevilkår slik at unge bønder tør å satse på framtida. Dersom forholdene legges til rette kan de gamle norske husdyrrasene gå en lys fremtid i møte, avslutter Svartedal.