Ny bok: Hundre år med landbruksforskning i Agder

Etter tjue år som stasjonsleder og forsker (innen tidligpotet og grønnsaker) gikk Erling Stubhaug av med pensjon i 2019. Da tilbød han seg å skrive bok om forsøksgården Landviks historie.

Pensjonisten hadde svært gode forutsetninger for å skrive en slik bok. Før han ble stasjonsleder hadde han jobbet nesten 20 år som ringleder i Aust-Agder forsøksring. Til sammen hadde han hatt kontorplass på Landvik i hele 40 år.

En dokumentasjon, ikke en jubileumsbok

Stubhaug har skrevet en spennende fortelling om en forsøksgård som har klart seg svært godt gjennom skiftende tider.

– Mitt ønske var å lage en dokumentasjon, ikke en jubileumsbok, forteller forfatteren. Derfor så jeg ingen grunn til å vente til 75-års jubileet i 2025.

I arbeidet med boka har Stubhaug tilbragt mange timer ved statsarkivet i Kristiansand. Mye av materialet har han funnet i gamle brev og årsmeldinger. Han har også brukt tid på å snakke med tidligere kolleger.

– Det har vært en behagelig prosess å jobbe med boka, forteller forfatteren. Jeg har ikke hatt noe press på meg for å bli ferdig til en bestemt dato. Derfor har jeg kunnet jobbe grundig med materialet.

Hagebruksforsøka var viktige den første tiden

Boka «Forsøksgården på Landvik» er rikt illustrert med historiske bilder og faksimiler av avisutklipp.

Fra pionertida like etter etableringen i 1950 kan man lese om utbygging, foredling av nye bær- og grønnsaksorter og om frøavl på grønnsaker og rotvekster. De såkalte hagebruksforsøka var fundamentet i forskningen på Landvik de første tiårene.

Da Kaare Aamlid kom hjem fra Amerika og startet som forsøksleder på Landvik i 1952, hadde han med seg kunnskap og erfaringer med dyrking av grønnsaker under et tynt, svart plastfilmteppe. Bruken av solfangerplast førte til 2-3 uker tidligere høsting og utvidelse av dyrkingsområdet. Blant annet kunne man nå dyrke salat i 700 m høyde i Trøndelag.

Den så kalte «plasttida» har fått sin fortjente plass i fortellingen, sammen med forskningsaktiviteten i de moderne veksthusene fra 1955.

Viktig stasjon i nasjonal sammenheng

Forsøksstasjonen på Landvik har vært viktig i nasjonal, så vel som i regional sammenheng. Gjennom tidene har stasjonen hatt et nasjonalt ansvar på områder som grasfrøavl og foredling av grønnsaker. Nasjonalt senter for grasfrøavl ble etablert i 1990. Ti år senere ble det etablert et nytt frørenseri med moderne maskiner som kunne rense større partier med frø.

– Stasjonen hadde særlig stor betydning for hagebruket i Norge, blant annet fordi vi foredlet fram nye sorter av tidligkål og kepaløk som var helt dominerende en periode.

Landvik har også gjort en viktig jobb når det gjelder klimaforbedring ved bruk av plast. Som nevnt ble dyrkingsteknikken først tatt i bruk i Agder og områdene rundt, men etter hvert har kunnskapen spredt seg til andre deler av landet. Forsøksringene har bidratt aktivt til formidling av forskningsresultater og spredning av ny kunnskap til hagebruksmiljøet rundt om i Norge.

Etter som forskningen fra midten av 1990-tallet ble mer og mer oppdragsfinansiert, ble mangfoldet av prosjekter større og prosjektene mer kortvarige. Etter tusenårsskiftet fikk stasjonen også en del nye fagområder.

– Det hele begynte med sportsgras der vi etter hvert fikk tildelt nasjonalt ansvar, forteller Stubhaug.

De siste årene har Landvik vært ledende innenfor golfgrasforskningen i Norden. Andre nye satsingsområder var akvaponi, fjellfrø, naturgras og oppformering av regionale blomsterfrø. I dag selges fjellfrø og regionale blomsterfrøblandinger fra Landvik til hele landet.

Dedikerte forskere er avgjørende for videre suksess

Den tidligere grønnsakforskeren har stor tro på forsøksstasjonens framtid.

– Landvik har alltid vært en typisk feltstasjon med veldig mange feltforsøk. Forskningen har vært veldig synlig for alle som besøker forsøksgården eller kjører forbi på Reddalsveien. Det tror jeg har vært en styrke.

– Stasjonen har gode fasiliteter for å drive feltforsøk. Dessuten har vi klimatiske forhold som gir oss en fordel i forhold til andre forskningsstasjoner.

De pågående klimaendringene kan åpne opp for dyrking av mer eksotiske og varmekjære vekster enn det som dyrkes i dag. Stubhaug har selv vært involvert i forsøk med blant annet dyrking av søtpotet.

– Dersom stasjonen fortsatt klarer å knytte til seg viktige nøkkelpersoner i form av framoverlente, dedikerte forskere som brenner for det de holder på med, kan stasjonen gå en lys framtid i møte. Rekruttering vil være alfa og omega, både for Landvik og resten av NIBIO, i årene som kommer, spår den tidligere stasjonslederen.