Matsikkerhet – en varm potet

erfl-20200612-124433

– Pilarene for beredskapen er et aktivt og levedyktig landbruk, mangfold i produksjoner, kompetanse og god rekruttering – ja rett og slett levende bygder og landbruk i hele landet, sier Nils Vagstad. Foto: Erling Fløistad

Pandemi, klimaendringer, krig i Ukraina og økte priser på både gjødsel og energi. Dette er en del av bakteppet for at de globale matvarepriser i dag har økt med 30 prosent. Matsikkerhet og beredskap er brått på «alles» lepper og kan bli politisk dynamitt.

– Matproduksjon er ulik absolutt alle andre produksjoner. Så lenge vi har rikelig tilgang har maten liten verdi. Men i motsatt fall, ved usikker eller dårlig tilgang, har den nærmest uendelig verdi. Det sier Nils Vagstad, administrerende direktør i NIBIO.

I Norge og andre vestlige land har vi hatt i overflod av mat. Som følge av dette har maten ikke blitt verdsatt og gjerne tatt som en selvfølgelige, mener han.

– Ved matmangel vil vi imidlertid, både som individer og samfunn, gjøre alt vi kan for å skaffe mat til familien vår, eller for at samfunnet skal overleve. Dette gjør mat forskjellig fra alle andre varer. Vagstad legger til at matvarer, og vann, har potensial til å bli politisk dynamitt, slik man har sett eksempler på i Midtøsten og Nord-Afrika.

– Matproduksjonen er også ulik andre produksjoner når det gjelder sårbarhet, sier NIBIO-direktøren. Dette er en kompleks biologisk produksjon som er avhengig av kompliserte samfunnsmessige, økonomiske og politiske konstruksjoner.

– Dette tilsier at matproduksjonen må behandles på en helt annen måte enn andre produksjoner. Den er grunnleggende for samfunnsstrukturen. Mat og matsikkerhet bør sidestilles med andre avgjørende strukturer, som f.eks. Forsvaret, fordi den er fundamental for samlet samfunnssikkerhet og den totale beredskapen.

 

Økende risiko

Globalt står vi overfor en økende mat-usikkerhet. For oss her i Norge tyder mye på at vi blir mer eksponert for både nasjonal og grenseoverskridende risiko for sviktende matproduksjon.

– På mange måter er det riktig å si at ethvert samfunn i realiteten bare er noen få måltider unna kaos, sier Vagstad. Han viser til eksempler som «smørkrisen» noen år tilbake og tilløp til hamstring under pandemien.

– Vi kan ikke underslå den psykologiske faktoren; frykten og panikken kan slå ut med uforutsigbare konsekvenser.

På den annen side har vi aldri hatt bedre og mer stabil tilgang på mat i Norge enn de siste tiårene. Velstandsvekst, økt produktivitet i jordbruket og økende import av matvarer har bidratt til at vi har rikelig tilgang på nok, næringsrik og variert mat.

– Men det gjør at mat og matproduksjon blir tatt som en selvfølge; noe vi ikke tenker på. Folk flest - og samfunnet generelt - er frikoblet fra premissene som ligger til grunn for å produsere mat. Melk kommer fra en melkekartong, kjøtt er en pølse og så videre.

– I tillegg har vi det jeg kaller den generelle følelsen av overflod, og troen på at tryggheten vi omgir oss med er evigvarende. I deler av samfunnet har det også vært en nedlatende og arrogant holdning til landbruket. Men det er jo bønder som sørger for at vi får maten på bordet. Rikdommen har gjort at vi kan kjøpe det vi trenger, og det høres tilforlatelig og greit ut. Men så overser vi sårbarheten i verdensøkonomien. Nå går vi inn i en tid, eller vi har vel egentlig alltid vært der, preget av uforutsigbarhet og ustabilitet. For å ivareta samfunnet må vi skjerme oss mest mulig mot ustabiliteten som vil være i verden rundt oss, understreker Vagstad.

Han trekker frem flere ulike faktorer som påvirker veien fremover:

– Vi har en global økonomi hvor vi har basert oss på kontinuerlig fri strøm av varer med små buffere og lite på lager. Dette er kombinert med en veldig konsentrasjon av produksjon og kontroll av vitale naturressurser som er helt grunnleggende for det moderne, teknologibaserte samfunnet. For eksempel mineraler; de er ikke bare viktig for gjødsel, men inngår også i avansert teknologi. I tillegg har vi et globalt transportsystem som er sårbart. Handelstrafikk må gå gjennom f.eks. Suezkanalen eller Bosporos. Kombiner dette med klimaendringer, dagens befolkningstetthet og en økende befolkning i områder hvor produksjonsforholdene er krevende, men som trenger økt tilgang av mat. Dette bildet burde gjøre det åpenbart at det er en fundamental interesse for deg og meg og samfunnet generelt å sikre trygg tilgang til det vi trenger av mat og produksjon av maten her i Norge, understreker Vagstad.

 

To tilnærminger

Ifølge NIBIO-direktøren er det to tilnærminger til utfordringene.

– Den ene er akuttberedskap, det vil si beredskap i form av for eksempel kornlager og såvarelager. Det valgte Norge å ta bort for 20 år siden fordi vi mente det var usannsynlig at vi ikke kunne handle på verdensmarkedet. Argumentet som har blitt brukt siden er at det er for kostbart å etablere. I utgangspunktet ville det koste noen hundre millioner å etablere og rundt 50 millioner kr i året å drifte. Jeg spør meg selv; om dette er for dyrt, hva bruker vi ellers penger på? Beredskapslager er en billig og logisk forsikring som burde være svært interessant for oss.

– Så har vi den stående produksjonen. Dette er den virkelige beredskapen. Produksjonen i landbruket må være høy og bærekraftig landet rundt, fra øst til vest og sør til nord i Norge. Vi må ta vare på matjorda, og vi må gjøre det som skal til for å sikre bosetting og matproduksjon også i nordlige deler av landet. Og så er det faktisk sånn at en del av beredskapslageret vi har er drøvtyggerne våre. Drøvtyggerne er avgjørende for vår matsikkerhet på grunn av deres fantastiske evne til å nyttiggjøre seg planter som vi mennesker ikke kan spise, først og fremst gras. Vi må sikre og trygge produksjonen av storfe og sau for å sikre kjøtt og melk. I de veldig krevende tidene bøndene står foran, med en rekke ulike krav som de er utsatt for, er dette noe vi virkelig bør ta med oss når vi diskuterer framtidig matsikkerhet, sier NIBIO-direktøren.

Når det gjelder fisk sier han at dette absolutt vil hjelpe Norge og gir oss en basal sikkerhet om vi står i en akutt krise.

– Men det er jo utenkelig at vi bare skal spise fisk. Dessuten er havbruksnæringen ekstremt sårbar fordi vi importerer det fisken skal spise. I en enda mer ustabil verden kan også råvareprisene løpe løpsk, og dette kan bli en veldig krevende situasjon, tror Vagstad.

 

Utfordrende å være gårdbruker

Audun Korsæth, divisjonsdirektør i NIBIO, er enig i at landbruket vårt er en del av løsningen når det gjelder beredskap, men forteller om bønder som tar kontakt og deler sin bekymring for veien videre:

– Hvis de ikke har råd til å kjøpe tilstrekkelige mengder med gjødsel vil det bety reduserte avlinger som bl.a. medfører at de må ta ned antall dyr, som igjen fører til mindre norskprodusert mat i butikkhyllene, og større importbehov. Det er ikke vanskelig å forstå, og vi deler også disse bekymringene med dem. Nå er det sånn at det ikke bare er prisoppgang på mineralgjødsel, det er også en veldig økning i prisen på andre innsatsfaktorer som diesel og strøm. Alt kommer samtidig. Et bærekraftig matsystem og en bærekraftig økonomisk vekst over tid, avhenger av geopolitisk stabilitet og gode rammebetingelser for å drive matproduksjon. Nå uttaler Verdens matvareprogram at vi står i fare for at flere hundre millioner mennesker kan bli utsatt for sult på grunn av krigen og den medfølgende krisen som har oppstått på toppen av alle de andre krisene, opplyser Korsæth.

 

Kort- og langsiktig

For å sikre Norge i denne situasjonen mener divisjonsdirektøren at man må tenke beredskap både på kort- og lang sikt.

– I Norge importerer vi over halvparten av maten vi spiser, men selv om vi har mye penger på konto, er det ikke gitt at vi faktisk får kjøpt maten. Vi har sett før at land stenger grensene for eksport i turbulente tider.

I en akutt situasjon ligger det en viss beredskap i at det faktisk er lagret en god del mat på det enkelte gårdsbruk, litt avhengig av årstid, naturligvis. Utover høsten og første del av vinteren er det store lagre av både korn og grønnsaker som tåler lagring. Vi har dessuten dyr på båsen, i grisehuset og i kyllinghuset, og vi har fisk i merdene hele året rundt. Men vi må like fullt vurdere å gå tilbake til den gamle ordningen med lagring av korn, tror han.

På lengre sikt er vi nødt til å konsentrere oss om to ting, ifølge Korsæth: Ta vare på bøndene og ta vare på matjorda.

– Det er en kjempeutfordring at det så å si kontinuerlig legges ned gårdsbruk her til lands, særlig i de mer marginale produksjonsområdene i dalbygdene, på Vestlandet og i Nord-Norge. Vi må utnytte de tre prosentene med jordbruksareal som vi faktisk har, til å produsere mat. Da må vi også stoppe nedbyggingen av matjord som først og fremst skjer i sentrale strøk, der god jord blir ofret til fordel for nye og bredere veier, parkeringsplasser, nærngsbygg, boligfelt og så videre. Det har vi ikke råd til, sier han.

Korsæth påpeker også at det å endre litt på kostholdet vil kunne ha en positiv effekt, både for beredskap og for landbruket.

– Vi kan spise mer bygg- og havreprodukter, og vi kan spise mer hvete hvis vi aksepterer mindre luftige brød. Dersom vi går litt ned på kvaliteten på mathveten, kan en større andel brukes til mat. Men det er forbrukeren som driver dette, og de vil ha høye, luftige brød. Vi kan øke produksjonen av proteinvekster noe, og vi kan produseremer potet og rotgrønnsaker, hvis etterspørselen øker. Og vi kan spise mer fisk. Der har vi flere muligheter til å øke selvforsyningen. Forbrukerne kan bli mer bevisste på å spise norskprodusert og kortreist mat og i større grad følge produksjonssesongen – nå forventer vi alle slags ferskvarer tilgjengelig hele året. Vi har lagt til oss europeiske matvaner, og en god del av dietten vår består nå av ingredienser vi ikke kan produsere hjemme. Et grelt eksempel er avokado, som ofte kommer langveisfra med fly. Konsumet her har gått veldig opp de siste årene, men det er ikke fordi det er spesielt bærekraftig, for å si det sånn, sier Korsæth.

 

Styrke forståelsen av matjorda

Større kunnskap på alle nivåer kan være en del av løsningen tror forskerne.

Wenche Dramstad er leder for avdeling Landskapsovervåking i NIBIO. Hun sier det er viktig for fremtidig matsikkerhet at vi styrker forståelsen for matjorda og kunnskapen om fotosyntesen og hvor viktige mange av de naturlige prosessene er for oss.

– I dette bildet vi må heller ikke glemme at mange av disse prosessene har et tidsløp som er vanskelig å påvirke. Fra frø til voksen plante tar en viss tid, uavhengig av hvor sulten man er, sier Dramstad.

Videre er hun enig i at det synes å være en manglende kobling mellom maten og jorda og jordbruket. Det gjør blant annet at bonden i dag ofte står ganske alene når det gjelder å forsvare jordbruksarealene mot endringer.

– Ingen aksjonerer for å ta vare på arealet som produserer maten vår. Kanskje hadde flere engasjert seg om de fikk beskjed om at det var arealet som produserte deres mat som nå ble lagt under asfalt?

– I dag ligger i praksis mye av ansvaret på den enkelte bonde og på kommunen. Blir bonden tilbudt et titalls millioner for et areal noen vil bygge på, da er det ikke enkelt å si nei. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det. Enkeltmennesker skal ikke ha det ansvaret. Men i praksis er det sånn i dag. Kommunen har også mange hensyn å ta. Den kan prioritere industri og arbeidsplasser fremfor mat. Men vi bor i et land med så store naturlige begrensinger for matproduksjon at vi må ta vare på ressursgrunnlaget for å produsere mat. Da er jordvernet et viktig element.

 

Må fastsette prioriteringer

Dramstad mener det må fastsettes overordnede prioriteringer for hva ulike arealtyper kan brukes til. Myr skal kanskje prioriteres til karbonbinding. Skogproduksjon prioriteres der hvor arealet er best egnet til dette. Den beste jorda bør prioriteres for jordbruk og matproduksjon.

– Det faktum at vi har begrenset med areal og må prioritere bruken av denne ressursen er en forståelse som sitter langt inne. Dersom du har en sandkasse, og bruker mer plass til ett formål, blir det mindre til noe annet. Jeg synes i hvert fall at vi må tenke mer nøye om hva som er rett areal til rett bruk, og i hvilken grad beslutninger om arealbruk tas på de i riktige nivåene. Det handler om å veie mellom enkeltmenneskets kortsiktige og samfunnets langsiktige interesser, avslutter hun.

 

Levende bygder

Administrerende direktør Vagstad bekrefter også at tilgang til arealer er vesentlig.

– Det dreier seg om tilgang til egnet areal – ulike produksjoner med ulik preferanse. Det dreier seg ikke minst om godt genetisk materiale. Det dreier seg om tilgang på vann – som globalt setter store begrensninger. Og om tilgang på gjødsel. Og så dreier det seg om å håndtere sykdommer og helse, enten en snakker om planter eller dyr, koblingen mellom dyrehelse/plantehelse og humanhelse blir stadig tydeligere og mer og mer viktig framover. Det samme blir kompetanse – i form av dyktige folk og avansert teknologi.

 

Noe mer enn næringspolitikk

På lang sikt – som for Forsvaret - er det altså den stående beredskapen som er avgjørende, gjentar han.

– Pilarene for beredskapen er et aktivt og levedyktig landbruk, mangfold i produksjoner, kompetanse og god rekruttering – ja rett og slett levende bygder og landbruk i hele landet.

Når samfunnet bruker 60 milliarder pluss på det norske forsvaret, er det først og fremst som en investering i beredskap for å sikre samfunnet og våre grunnleggende strukturer. Håpet er at vi aldri får bruk for det – i alle fall den delen som dreier seg om «kuler og krutt», påpeker Vagstad.

– Og altså ikke for at de godt 15 000 ansatte skal ha en jobb å gå til eller for at noen skal ha en stridsvogn, for ikke å nevne et F35 fly å fly rundt i. Når staten investerer 15-20 milliarder i norsk landbruk og matproduksjon, så er det kanskje et tilsvarende sidespor å betrakte det som penger i lommene på de godt og vel 40 000 bøndene som fortsatt holder den norske matproduksjonen oppe – slik man av og til får inntrykk av at noen gjør. Nettopp derfor er det kanskje også riktig å se landbrukspolitikken som noe mer enn bare næringspolitikk, avslutter NIBIO-direktøren.

KONTAKTPERSON
2.jpg
RVP_6217.jpg
Et bærekraftig matsystem og en bærekraftig økonomisk vekst over tid avhenger av geopolitisk stabilitet og gode rammebetingelser for å drive matproduksjon. Globalt står vi overfor en økende mat-usikkerhet. Foto: Ragnar Våga Pedersen
atj-20200313-195136.jpg
I Norge og andre vestlige land har vi hatt i overflod av mat. Supermarkedet har alt vi trenger. Som følge av dette har maten ikke blitt verdsatt og gjerne tatt som en selvfølge. Foto: Anette Tjomsland Spilling
SED, bondegård, åker, Vestforld DSC_0607.jpg
Ingen aksjonerer for å ta vare på arealet som produserer maten vår. Kanskje hadde flere engasjert seg om de fikk beskjed om at det var arealet som produserte deres mat som nå ble lagt under asfalt? Foto: Siri Elise Dybdal
mg202007_DSC_6426.jpg
Drøvtyggerne er avgjørende for vår matsikkerhet på grunn av deres fantastiske evne til å nyttiggjøre seg planter som vi mennesker ikke kan spise, først og fremst gras. Vi må sikre og trygge produksjonen av storfe og sau for å sikre kjøtt og melk. Foto: Morten Günther
ef-20130902-085810 (1).jpg
Vi kan øke produksjonen av proteinvekster noe, og vi kan produsere mer potet og rotgrønnsaker, hvis etterspørselen øker. Og vi kan spise mer fisk. Der har vi flere muligheter til å øke selvforsyningen. Foto: Erling Fløistad
DSC_0327.JPG
Pilarene for beredskapen er rett og slett levende bygder og landbruk i hele landet. Det er en kjempeutfordring at det så å si kontinuerlig legges ned gårdsbruk her til lands, særlig i de mer marginale produksjonsområdene i dalbygdene, på Vestlandet og i Nord-Norge. Foto: Siri Elise Dybdal
mg201704_DSC_4719.jpg
- Et grelt eksempel er avokado, som ofte kommer langveisfra med fly. Konsumet her har gått veldig opp de siste årene, men det er ikke fordi det er spesielt bærekraftig, for å si det sånn, sier Korsæth. Foto: Morten Günther

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.