Matsikkerhet på dagsordenen

atj-20200313-195413

Tomme butikkhyller i en butikk i Oslo, 13. mars 2020, rett etter at Korona kom til Norge og alt stengte ned. Foto: Anette Tjomsland.

Da Covid 19 kom til Norge ble det raskt tomme butikkhyller. Hamstringen var unødvendig, men hendelsen har økt bevisstheten om at vi ikke kan ta tilgang på mat for gitt. Vi har snakket med fire NIBIO- forskere fra ulike fagområder om hva som skal til for å styrke matberedskapen og trygge matsikkerheten i Norge.

Koronaviruset har satt fokus på vår sårbarhet når det gjelder tilgang til nok og trygg mat. Vi har blitt mer bevisste på at dersom kriser med stengte grenser og eksportrestriksjoner skulle ramme i framtiden, kan det skape usikkerhet for matsikkerheten. For selv om Norge er et rikt land, hjelper det lite å ha penger i banken dersom uforutsette situasjoner stopper den globale flyten av matvarer.

I Norge har vi en selvforsyningsgrad på rundt 45%, noe som betyr at vi i stor grad er avhengige av import for å kunne brødfø befolkningen. Vi er kanskje også et av verdens tøffeste land å drive landbruk i. Vi har et langstrakt land og en følelse av god plass, men bare tre prosent av jorda vår er jordbruksareal. Ser vi dette i kombinasjon med lange vintre og korte vekstsesonger, nedbygging av matjord over mange år og et klima i endring, er det mange utfordringer vi står ovenfor for når vi ønsker å øke matproduksjonen.

Så hvordan kan vi her i nord øke selvforsyningsgraden av mat og sørge for en bedre beredskap i krisetider? Vi har snakket med fire forskere ved NIBIO om noen av tiltakene og satsingene de mener kan være med på å styrke matsikkerheten.

Hildegunn Norheim.jpg
Hildegunn Norheim, divisjonsdirektør for kart og statistikk, NIBIO. Foto: NIBIO.

- Ta vare på arealene og utmarka

-Matsikkerhet er tilgang til nok og trygg mat. Dette gjelder også i krisetider, sier divisjonsdirektør Hildegunn Norheim ved NIBIO Kart og statistikk.

Hun mener at et variert landbruk som tar i bruk de ressursene vi har tilgjengelig er viktig for matsikkerheten.

- Tiden vi er inne i nå bekrefter dette, sier Norheim, og legger til at viktige matvarer i størst mulig grad bør produseres i Norge. Det kan i tillegg være aktuelt å holde oss med beredskapslager for kritiske matvarer som vi ikke kan produsere nok av selv, men dette er en kortsiktig nødløsning.

- Vi må løfte opp og diskutere nasjonens beredskap med hensyn til matproduksjon. Dette er ikke bare et spørsmål om organisering. Det grunnleggende er hvordan vi forvalter og ikke minst bruker arealene. Bare tre prosent av Norge er jordbruksareal. Hvis vi ikke tar vare på det knappe jordbruksarealet vi har, forvitrer produksjonsgrunnlaget.

-Jeg tror flere har fått øynene opp for hvor sårbare vi er og at dette vil styrke jordvernet i tida som kommer, sier Norheim.

-Arealbruk er et tema jeg brenner for.

Hun mener at matkornarealet og arealer som er egnet for frukt og grønt må prioriteres når arealer skal disponeres. Presset på arealene er spesielt stort rundt byene og tettstedene. Samtidig er det der vi finner de beste arealene for matproduksjon.

God jordhelse er heller ingen selvfølgelighet. Dersom vi ikke driver bærekraftig kan artsmangfoldet i jorda forsvinne, sier divisjonsdirektøren, og understreker at vi er avhengige av å sikre god jordkvalitet for å holde produksjonen oppe. Dårlig drenering, jordpakking og erosjon er utfordringer som må takles om vi skal ha et bærekraftig landbruk, legger hun til.

 

Utmarka er viktig

- Samtidig må matproduksjonen tilpasses til forutsetningene. I Norge har vi en kort vekstsesong, begrenset jordbruksareal og store utmarksressurser. Beitedyra kan høste av ressursene i utmarka, sier Norheim. I Norge har vi store, ubrukte beiteressurser. Ikke minst gjelder det nordover i landet, der vekstsesongen er kort og klima kan være begrensende for annen matproduksjon. Nordland og Troms har de rikeste beiteressursene i landet, forteller Norheim.

-Aktivt beitebruk bidrar til å sikre matforsyninga. Samtidig er beitebruken med på å vedlikeholde kulturlandskapet og bevare artsmangfoldet.

 

Helhetlig tilnærming

- Vi trenger en helhetlig tilnærming. Det er de beste arealene det er mest press på. Vi kan ikke stoppe utbyggingen av byene, men vi må i større grad differensiere mellom arealene og disponere slik at områdene med den beste kvaliteten ikke røres. Det finnes alltid alternative arealer. Norheim tror en del avgjørelser når det gjelder jordressursene burde bli tatt nasjonalt og ikke lokalt, fordi jordvern kan være utfordrende i møte med næringsutvikling, samferdsel og andre interesser med store økonomiske ressurser.

 - Grunnlaget for matproduksjon ligger i de sårbare ressursene. Vi må ta vare på disse arealene, også for de som kommer etter oss. Samtidig er det viktig å ta hele landet i bruk. Verden blir ikke enklere fremover. NIBIO har en fantastisk rolle med data og kunnskap. Gjennom kartlegging og overvåking gir vi kunnskap om hvor de ulike arealene er, hvordan arealene kan og bør brukes og forvaltes. Vi bidrar med kunnskap som gir grunnlag for å ta de gode beslutningene, avslutter divisjonsdirektøren.

DSC_0041.JPG
Forsker Jihong Liu Clarke. Foto: Siri Elise Dybdal.

- Hydroponi kan gi oss kortreist, bærekraftig mat og sysselsetting i ny næring 

- Myndighetene bør satse på matproduksjon, ikke bare på økonomi, sier seniorforsker og kinakoordinator Jihong Liu Clarke ved NIBIO Plantehelse.

- Når neste krise kommer kan vi ikke garantere at vi alle får nok mat. Covid 19 er bare et eksempel. Kriser kommer igjen og det er bare et tidsspørsmål. Europa var ikke helt klare da koronaviruset kom fordi vi ikke trodde at covid-19 skulle ramme oss, men Asia, hevder hun.

- På grunn av Covid 19-pandemien har en rekke land, fra Vietnam til Serbia, nå lansert en ny policy om at de ikke vil eksportere like mye mat for å sikre sin egen matforsyning Det at vi importerer så mye mat i Norge gjør oss svært sårbare og akkurat nå ser vi problematikken tydeligere, sier Liu Clarke.

Hun påpeker at mat er vesentlig for alle i verden uansett fattige eller rike.

- En helhetlig beredskap i framtiden må ha et fokus på økt matproduksjon. Det er altså veldig tydelige tendenser som sier at vi må øke selvforsyningsgraden. Men vi har bare den matjorda vi har, det kan vi ikke endre. En stor mengde grønnsaker og frukt kan imidlertid dyrkes i veksthus både enkelt og avansert, for eksempel mikrogrønn produksjon og grønnsaker produsert i et hydroponiske dyrkingssystem. Vi har forsket på disse gjennom EU-Kina H2020 SiEuGreen-prosjektet og teknologien er moden. Alle kan faktisk bidra, understreker hun.

 

Bærekraftig produksjon uten dyrkbar jord

Med hydroponi kan man ifølge NIBIO-forskeren enkelt produsere en rekke grønnsaker (bl.a. salat, tomat osv). Hydroponisystem er allerede i bruk i mange lands grønnsakproduksjon.

-Her ligger det et kjempepotensial i å bidra til matsikkerhet, sier Liu Clarke.

Hun forklarer at fordelen med hydroponisk dyrkning er at du kan produsere mat ved bruk av LED-lys i lokaler uten tilgang til naturlig lys. Dette åpner for å bruke mange tomme bygg, gamle nedlagte fabrikker og parkeringshus rundt om i landet.  Du kan også bygge oppover i mange etasjer, såkalt «vertcal farming». På denne måten unngår man også planteskadegjørere som smittes fra jordet til planter og bruken av kjemiske sprøytemiddel kan minimeres. Dessuten er produksjonen ikke avhengig av vær, man kan produsere hele året rundt - også i byer. Dette gjør oss mindre avhengig av import og gir oss kortreist mat, kutter klimagassutslipp og skaper lokal sysselsetting.

- Med hydroponi trenger du bare tilgang til vann, plantenæringsstoff og utvalgt LED-lys. NIBIO har forsket på dette i mange år gjennom flere prosjekter og teknologien er klar. Alle kan bidra til dette, fra egne husholdninger i byene, til bonden, små bedrifter og større aktører i næringslivet – fra Svalbard i nord til Lindesnes i sør. Land som Japan, Singapore og Kina har kommet langt, forteller hun.

 

Vil gi sysselsetting

Liu Clarke legger til at det er mange som har nå mistet jobben og må omstille seg. Hun tror at hydroponi-basert urban matproduksjon kan skape en ny næring med arbeidsplasser.

- Det trenger Norge. Bruk av solenergi og gjenbruk av avfallsvann kan bidra til sirkulær økonomi. Det innebærer mange fordeler og neppe ulemper syns jeg.

Hun forteller at det er mulig å dyrke en rekke ulike matplanter, fra tomat, agurk og salat til jordbær. Salat trenger omtrent to-tre uker før du kan høste.

Vi ser at det allerede stor interesse både fra næringsliv og bønder. NIBIO kan bidra med kunnskap og erfaring fra forskning. Dette kan sannsynligvis skape arbeidsplasser.

 

Har et ansvar

Liu Clarke sier det virker som om det er et globalt problem at alt skal være billig. Vi kjøper epler fra New Zealand, men kaster eplene i vår egen hage. 

Og vi trenger ikke salat som har reist langt, det er unødvendig. Vi kan produsere den her. Det kutter også ned på mellomleddskostnadene.

- Vi har dessuten et ansvar for å bidra til FNs bærekraftsmål for matsikkerhet. Afrika kan ikke produsere nok mat. Dersom Norge kan øke sin egen matforsyning, vil det også virke positivt på det globale markedet. Det er jo svært positivt.

- Dette må være en nasjonal dugnad. Det er viktig å tenke «worst case scenario» – ikke bare «best case». Etter koronapandemien må vi sette fokus på totalberedskap inkludert tiltak for å øke selvforsyningen i Norge for å takle kriser som kan komme i framtiden.

ef-20150612-105004.jpg
Forsker og avdelingsleder Wenche Elisabet Dramstad i NIBIO. Foto: Erling Fløistad.

- Vi må tenke i et tusenårsperspektiv

Wenche Dramstad er leder for avdeling Landskapsovervåking ved NIBIO Kart og statistikk. Hun er også opptatt av at vi står ovenfor mange utfordringer knyttet til matsikkerhet.

- Vi ser at stengte grenser kan føre til mindre handel mellom land. Og med globale klimaendringer, sykdom som vi ikke har kontroll på osv. er det mange faktorer som øker sårbarheten. Transportsystemet er en slik uforutsigbar faktor. Studier har vist at om en viktig transportkorridor eller enkelte store havner blir slått ut, begynner mye av matvaretransporten å rakne.

Hun mener vi må lære av historien.

- Men jeg blir av og til sjokkert over hvor historieløse vi er. Det er fremdeles noen som har opplevd matmangel i Norge. Min mor på 91 husker hvor fort butikkene ble tomme under krigen, sier Dramstad. De som er noen år eldre åt vassgraut i mellomkrigsåra, legger hun til.

- Kommer det en krise som rammer import av mat i november er vi ekstra sårbare. Da kan vi ikke få fram ny mat selv i løpet av kort tid. Selv om vi har såkorn på lager vil det tidligst gi avkastning i juli og august. Det er også noe å ta med i betraktningen. Vi kan ikke bare kjøre doble skift og produserer mer i «jordbruksfabrikken»; det er noen forutsetninger som kan skyves på, og så er det noen som er veldig vanskelige å gjøre noe med på kort varsel. Når krybba er tom så bites dessuten hestene, sier Dramstad.

 

Hvem skal ta ansvar?

Hun påpeker at det er flere ting vi både kan og bør gjøre.

- Men hvem skal ta ansvaret? I dag ligger i praksis mye av ansvaret på den enkelte bonde og på kommunen. Blir bonden tilbudt et titalls millioner for et areal noen vil bygge på, da er det ikke enkelt å si nei. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det. Enkeltmenneske skal ikke ha det ansvaret. Men i praksis er det sånn i dag. Kommunen har også mange hensyn å ta, og kan prioritere industri og arbeidsplasser fremfor mat. Men vi bor i et land med så store naturlige begrensinger for matproduksjon at vi må ta vare på ressursgrunnlaget for å produsere mat. Da er jordvernet et viktig element.

Dramstad mener det må fastsettes overordnede prioriteringer for hva ulike arealtyper kan brukes til. Myr skal kanskje prioriteres til karbonbinding. Skogproduksjon prioriteres der hvor arealet er best egnet til dette. Den beste jorda bør prioriteres for jordbruk og matproduksjon.

- Det faktum at vi har begrenset med areal og må prioritere bruken av denne ressursen er en forståelse som sitter langt inne. Dersom du har en sandkasse, og bruker mer plass til ett formål, blir det mindre til noe annet. Vi lever i et land hvor vi føler vi har så mye plass. I et land som Nederland får man forståelsen av at all bruk av areal må være planlagt, og ingenting tilfeldig. Det er en naturlig konsekvens av at de har lite areal og mange mennesker. Vi er i den andre enden av skalaen – vi opplever at vi har mye å ta av. Jeg synes i hvert fall at vi må tenke mer nøye om hva som er rett areal til rett bruk, og i hvilken grad beslutninger om arealbruk tas på de i riktige nivåene. Det handler om å veie mellom enkeltmenneskets kortsiktige og samfunnets langsiktige interesser.

 

Tusenårsperspektiv

Dramstad sier at vi burde tenke på naturressurser og arealbruk i et tusenårsperspektiv.

- Mange flier når du sier det, men de beste jordbruksarealene har vært i bruk i 5000 år, og det er den kontinuerlige bruken som skaper den gode jorda. Kommunepolitikere har fireårige perioder. Da blir det vanskelig å forholde seg til slike tidsperspektiver. Økonomer og mange bedrifter er vanligvis heller ikke på den tidsaksen.

- Tenker du på kulturminner og biologisk mangfold – da er ikke ti år lenge. Vi klarer ofte ikke å tenke utover vår egen tidsakse, men vi tar mange avgjørelser som får effekt 500 år frem i tid.Ifølge bærekraftsmålene skal vi tenke på tvers av generasjoner. Men klarer vi egentlig det? Det er et paradoks at det som er upopulært på kort sikt, kan være riktig på lang sikt.

- I gamle dager skulle du gi fra deg gård i bedre stand enn den var. Et kommunestyre bør også tenke at de skal overlevere kommunen i bedre tilstand enn da de begynte. Og det bør også gjelde mulighet for å produser mat lokalt.

 

Ingen demonstrerer for matjorda

Har du noen gang gått i demonstrasjonstog for matjorda? Hvem forsvarer jordbruksarealet? Spør NIBIO-forskeren.

- Kanskje ville du protestert dersom man skulle ødelegge et rekreasjonsområde som du selv bruker. Engasjementet for 100-meterskogene kan være stort.  Men når det gjelder jordbruksarealet står bonden alene. Ingen aksjonerer for å ta vare på arealet som produserer maten vår.

Dramstad tror vi må styrke forståelsen for matjorda og kunnskapen om fotosyntesen og hvor viktige mange av de naturlige prosessene er for oss.

- Du kan snakke om smarttelefon og teknologi til du blir lyseblå, og ja - vi får noen problemer dersom Internett er nede. Men om fotosyntesen slutter å virke, da er det slutt, avslutter Dramstad.

Tage_Thorstensen.jpg
Tage Thorstensen, forsker ved NIBIO Plantehelse. Foto: Erling Fløistad.

- Crisperteknologi og plante-probiotika kan redusere matsvinnet på jordene

Å redusere sykdomspresset og ha robuste planter som tåler klimaendringene er vesentlig for å redusere sykdomspresset på matplantene våre. Tage Thorstensen jobber spesielt med to ulike områder som kan være verktøy for å redusere matsvinnet på jordet og forbedre matberedskapen.

- Jeg jobber med CRISPR- genredigering, hvor forskerne kan gjøre små og nøyaktige endringer i akkurat de genene de måtte ønske å endre i en plante. I tillegg jobber jeg med hvordan vi naturlig kan stimulere immunforsvaret og redusere sykdomspresset på plantene våre, forteller han

Thorstensen forklarer at lovverket i dag ikke tillater CRISPR-teknologi, men at dette forhåpentligvis kommer til å mykes opp etter forslag fra Bioteknologirådet.

- Dersom lovverket endrer seg, har vi mulighet til å forbedre de sortene som er mest interessante for Norge. Det vil gjøre at vi kan bli selvberget på en del ting. Genredigeringsteknologien, og hva den kan gjøre, har nesten ingen begrensinger. Det er en presis og rask måte for å forbedre matforsyningen på alle områder. Tilgang til matjord er viktig, men vi kan ikke trylle. Med CRISP kan vi redusere matsvinn og sykdomspresset på plantene på jordene vi har, sier han.

 

Forbrukerne er positive

NIBIO-forskeren påpeker at et endret klima med våtere og varmere vær skaper større problemer med blant annet soppsykdommer, og påpeker at vi vil være avhengig av sorter som tåler dette. I tillegg er det et press fra forbrukerne om å bruke mindre kjemiske sprøytemidler.

I en spørreundersøkelse utført av Bioteknologirådet ble forbrukerne spurt om genredigert mat. Resultatet viste at 70 % er positive, så lenge det er for å gjøre plantene mindre avhengige av kjemiske sprøytemidler og redusere avlingstap (maten mer miljøvennlig og bærekraftig. )

- Det er viktig at vi får fram fordelen med denne teknologien for å sikre matproduksjonen i Norge. Jeg har stor tro det vill komme til å bli en del av norsk matsikkerhet. I dag er det politikerne som er bremseklossen, sier han.

Thorstensen sier det er mye som har endret seg etter hvert som genredigeringsteknologien ble mer kjent.

- I hvert fall i forhold til negativiteten mot tradisjonell GMO. Selv om vi som forskere ikke så noen problemer om den var brukt på riktig måte. Men når det gjelder genredigering ser vi en helt annen positivitet. For at den skal være viktig, må du ha forbrukerne med deg, understreker han.

 

Et stort matsvinn på verdensbasis

På verdensbasis er det i dag 20-40 % matsvinn på jordet som skyldes skadedyr og sykdom.

- Vi har ikke råd til å ha sånne store tap, og bør bruke alle de verktøyene vi har for å redusere matsvinnet. I hvert fall om de også er bra for miljøet.  Med genredigering gjør vi små endringer i genmaterialer, ingen gener blir satt inn. Det er det samme som vanlig foredlingsteknologi som bruker stråling og kjemisk mutagenese. Jeg tror det vil bli viktig på sikt. Men hvor fort det kan skje er jeg spent på.

Også Thorstensen peker på at vi i Norge har vært privilegerte og har kunnet kjøpe oss ut av problemene.

- Vi er sårbare, men andre land har jo enda større utfordringer. Afrika og en del and land som er utsatt for tørke har ikke tid til å vente på at vi skal bruke tradisjonell foredling for å utvikle nye klimatilpassede sorter for å øke matproduksjonen. Genredigering i Afrika har et kjempepotensiale. Man kan utvikle tørkeresistente sorter som er mer robuste mot sykdom. Men det handler om at vi er villige til å handle med utviklingsland som bruker genredigerte sorter i landbruket sitt - og eventuelt har et regelverk som tillater import - slik at de får solgt varene sine på det europeiske markedet, understreker han.

 

Probiotika til planter

Et annet område Thorstensen forsker på, som kan bli viktig for å sikre god plantehelse og matsikkerhet, er probiotika for planter.

- Det går ut på å bruke «snille» jordbakterier for å stimulere planters vekst og immunsystem. Probiotika for planter har et økende fokus. Blant annet fordi forbrukerne er opptatt av miljøvennlig matproduksjon og fordi det er et EU-direktiv som vil at vi skal redusere kjemiske sprøytemidler.

- Vi vet jo at probiotika for mennesker er bra for tarm og helse. Dette gjelder også planter og dyr. De lever på og i røttene, og hjelper plantene til å lettere ta opp næringsstoff og gjør dem bedre i stand til å stå imot angrep av sykdom, forklarer NIBIO-forskeren.

Han forteller at det allerede er et stort marked, og tror det kommer til å øke enormt.

- Forbrukere ønsker bærekraftig produkter, og har skepsis mot kjemiske midler. Dette er egentlig en gammel teknologi som har vært litt glemt, men som kan være med og redusere bruken av sprøytemidler. Flere sykdommer og insekter blir etter hvert resistente mot disse. Probiotika-produktene stimulerer både vekst og forsvar i tillegg til å drepe sopp direkte, noe som både gjør at de vokser bedre og blir sterkere. Det er viktig for matsikkerheten

Han forteller at store aktører som Bayer er nå på markedet med slike produkter, men dette er fremdeles nytt. EUs førstegodkjenning av probiotiske bakterier til bruk mot plantesykdommer kom i 2014, mens  det eneste produktet på markedet i Norge ble godkjent i 2017.

- Mer kunnskap og mer forståelse av hvilke bakterier som virker sammen, under hvilke forhold og hva slags effekt de har på ulike planter, kommer til å bli enda viktigere fremover, tror han.

KONTAKTPERSON
2-9-12.jpg
Matberedskap essensielt for bærekraftig norsk samfunnsutvikling

- Matberedskap er en helt essensiell del av norsk matsikkerhet og for bærekraftig norsk samfunnsutvikling. Det er et stort behov i Norge for helhetlige og kunnskapsbaserte analyser av hele verdikjeden i matsystemene. Tematikken er også viet oppmerksomhet i EUs Green Deal, der den nylige publiserte Farm to Fork strategien blir betraktet som selve bærebjelken for en grønn omstilling. Dette utgjør på mange måter kjernevirksomheten til NIBIO, og er en tematikk som stadig blir viktigere, sier forskningsdirektør Per Stålnacke. 

per stålnacke_ktg_crop.jpg

Per Stålnacke, forskningsdirektør, NIBIO.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.