Femti år med genbank for verpehøns på Hvam

– I et halvt århundre har Genbanken for verpehøns vært et viktig nasjonalt tiltak for å sikre genetisk mangfold, god dyrehelse og god dyrevelferd for kommende generasjoner, forteller Nina Svartedal, seniorrådgiver ved Norsk genressurssenter i NIBIO.

– I dag er det viktigere enn noen gang å forstå verdien av genetisk mangfold og bevaringen av biologiske ressurser for en bærekraftig framtid.

Genbankens historie

Genbanken for verpehøns ble opprettet av Norsk fjørfeavlslag i 1973. Det første året var den lokalisert på Gjermundnes Landbruksskole i Vestnes utenfor Molde, men allerede etter ett års drift ble virksomheten flyttet til Hvam videregående skole i Nes i Akershus.

– På 1960-tallet hadde vi mer enn 20 ulike avlsprogram for verpehøns i Norge, forteller Svartedal.

– Disse var stort sett lagt til ulike landbruksskoler rundt omkring i landet, men fra 1973 ble avlsarbeidet sentralisert til fjørfeavlslagets avlsstasjon på Syverud i Ås.

Genbanken for verpehøns ble etablert for å sikre en kopi av de aktive avlslinjene på Syverud. Dette var et svært viktig genetisk materiale som man for enhver pris måtte ta vare på. Fra 1994 åpnet imidlertid EØS-avtalen for import av besteforeldredyr til verpehønsproduksjon. Det førte til at det norske avlsmaterialet ble utkonkurrert og Norsk fjørfeavlslag sluttet med nasjonalt avlsarbeid.

I dag er formålet med genbanken å sikre tolv raser og linjer av nasjonal verdi, deriblant den norske jærhøna og de fem siste linjene av norskavlede produksjonslinjer. En annen viktig oppgave for genbanken i dag er å selge smittesertifiserte rase- og produksjonshøns til hobbybrukere. Genbanken har ellers i hele sin virkeperiode solgt rugeegg, kyllinger og livdyr til hobbybrukere over hele landet.

Levende genbank

– Genetisk variasjon er en forutsetning for avl og seleksjon, forteller Nina Svartedal. I dag er det noen få og svært store internasjonale selskap som eier og avler fram verpehønsene som dominerer på verdensmarkedet. Denne mangelen på mangfold av kommersielle verpehønslinjer er i seg selv en risiko.

– På storfe kan man sikre genene ved å fryse ned sæd, men dette har vist seg vanskelig hos fjørfe. En frossen sædbank hadde vært enda sikrere, men siden dette foreløpig ikke er mulig må man ta vare på levende dyr.

Spesialtilpassede miljøbur for bedre dyrevelferd

I dag er det om lag 350 haner og 1800 høner i hønsehuset på Hvam. Det blir mye kakling.

– Fram til 2000 hadde vi en høneavdeling og en haneavdeling, forteller Mette N. Bjerkestrand, ledende fagarbeider ved genbanken. Hun har jobbet med hønene på Hvam i snart 40 år.

– Alle dyr sto hver for seg i enkeltbur. Sæd ble klemt ut av hanene og hønene ble inseminert ved hjelp av en sprøyte. På den måten hadde man stålkontroll på hvem som var foreldre til hvem.

I dag benytter genbanken spesialtilpassede miljøbur som øker dyrevelferden. Burene er innredet med vaglepinner, reirkasse og et sandbad. Hvert bur inneholder en avlsfamilie bestående av en hane og 5-7 høner. Burene er store nok til at dyrene kan bevege seg litt rundt og pare seg naturlig.

– Vi har om lag 25 avlsfamilier av hver rase, forteller Bjerkestrand. Dessuten har vi noen haner i reserve i tilfelle noen av hanene i avlsburene skulle dø.

En ny generasjon blir til

På grunn av smittefare blir det aldri kjøpt inn nye dyr til genbanken. Hønsene holdes under et strengt slektskaps- og helseregime for å minimere risikoen for innavl og smittsomme sykdommer.

I løpet av noen få dager hvert år forberedes det som skal bli til neste generasjon i genbanken. Tusenvis av egg blir samlet inn og hvert egg blir merket med hvilket bur det kommer fra. Da vet man hvem som er faren. Dessuten vet man at mor er en av de hønene som går i det samme buret.

– Det er bare disse utvalgte eggene som går til reproduksjon, forteller Bjerkestrand.

– Resten av eggene går til konsum eller de selges til hobbybrukere som vil ha dem som rugeegg.

De utvalgte eggene ruges frem under kontrollerte forhold i en rugemaskin, slik at alle klekker samme dag. På den store klekkedagen kommer flere tusen kyllinger til verden. Om lag halvparten blir tatt vare på i genbanken, resten blir solgt til hobbybrukere.

Unghønene blir flyttet fra kyllinghuset til avlsburene når de er ca. 15 uker gamle, like før de begynner å verpe.

Tolv ulike raser og produksjonslinjer

Genbankens viktigste oppgave er å ta vare på hønseraser med genetisk og kulturhistorisk betydning for Norge. Hvem vet, kanskje har disse rasene egenskaper som samfunnet vil ha bruk for en gang i framtida.

– I dag tar vi vare på sju ulike raser og fem produksjonslinjer, forteller Bjerkestrand.

– Jærhøna har vært her siden starten. Den er etterkommer etter den norske landhøna. Rasen har en spesiell historie fordi man mener å kunne dokumentere at samtlige jærhøns stammer fra ett enkelt foreldrepar.

De andre rasene i genbanken er islandshøns som ble tatt inn for ti år siden, og kombinasjonsrasene lys sussex, tverrstripet plymouth rock, rød rhode island, sort minorca og brun italiener.

I tillegg er det tatt vare på høns fra fem ulike produksjonslinjer i genbanken på Hvam. Disse går under betegnelsen NorBrid1, NorBrid4, rokohøns, NorBrid7 og NorBrid8.

De tre første linjene stammer fra rasen hvit italiener og er vanskelige å skille fra hverandre. Alle disse er relativt lette, slanke høner.

Roko er en produksjonslinje som stammer fra Rogaland kontrollstasjon. Den har vært en del av norsk avlsarbeid siden 1923 og ble tatt inn til genbanken tidlig på 2000-tallet.

Produksjonslinjene NorBrid7 og NorBrid8 er litt tyngre enn de andre hønene. De er enkle å skille fra hverandre – den første er hvit og den andre er brun. Fram til 1995 var det en krysning av NorBrid4 og NorBrid1 som produserte hvite egg til konsummarkedet i Norge, mens det var krysninger av NorBrid8 og NorBrid7 som produserte brune egg.

Ønsker mer forskning

– Jeg skulle gjerne hatt flere forskningsprosjekter her i genbanken, forteller Bjerkestrand.

– Vi har nylig fått en henvendelse fra Island som ønsker å se nærmere på slektskapet mellom våre islandshøns og islandshøns på Island. Dette er veldig spennende. Neste uke skal vi faktisk oversende fjær til Island for DNA-analyse.

– Det hadde også vært fantastisk om vi hadde fått til nedfrysing av sæd. Vi har gjort noen forsøk tidligere, men så langt har vi ikke lyktes særlig bra. Suksessraten etter inseminering av opptint sæd var altfor lav. NordGen, NMBU vet og Norsk genressurssenter har et lite prosjekt gående i år for å prøve å finne ut av hvorfor den opptinte sæden ga så lav befruktningsprosent. Jeg håper de finner ut av det.

– Så lenge vi er avhengige av å ta vare på levende dyr, er vi veldig sårbare. Det dyrematerialet vi har er det i utgangspunktet bare hobbybrukere i Norge som kan erstatte, avslutter den erfarne fagarbeideren.