Billigst å bygge landbruksbygg på Jæren og Østlandets flatbygder

En ny NIBIO rapport viser at det er store geografiske variasjoner når det gjelder kostnader ved bygging av nye landbruksbygg. Samspillet mellom privat og offentlig finansiering varierer også. Årsakene er sammensatte, men kan blant annet tilskrives klima, kultur, kompetanse og konkurranse.

– Generelt kan vi si at Jæren er rimeligst, etterfulgt av Østlandets flatbygder, mens det er dyrere å bygge ut i Nord-Norge, Trøndelag, og på Sør- og Vestlandet, forteller Marie Henriksen Bogstad.  Hun er rådgiver i NIBIO og prosjektleder for rapporten.

– De gjennomsnittlige kostnadene per dyreplass viser at Jæren og flatbygdene på Østlandet har de rimeligste bygge- og moderniseringskostnadene for både melkeku og ammeku, fortsetter Bogstad.

I rapporten står det at vi finner de høyeste kostnadene per melkeku i Trøndelag, etterfulgt av Sør- og Vestlandet og Nord-Norge. Når det gjelder ammeku er kostnadene per ku dyrest på Sør- og Vestlandet, etterfulgt av Trøndelag.

– Datagrunnlaget for sau er lavt og derfor noe usikkert, men det kan se ut som kostnadene er høyest i Trøndelag og på Sør- og Vestlandet, og lavest i Nord-Norge.

Undersøkelsen baserer seg på budsjetterte kostnader

– I kostnadsanalysen har vi brukt budsjetterte kostnadsoverslag. De faktiske kostnadene kan i teorien være både høyere og lavere enn budsjettert. Vi kunne gjort regionale analyser på regnskapstall, og fått mer realistiske resultater, men det var alt for omfattende for dette prosjektet, sier Bogstad.

Det finnes nemlig ingen samlet database med oversikt over regnskapstall fra sluttførte byggeprosjekter.

– Jeg mener uansett at analysen av budsjettene er egnet til å vise de geografiske forskjellene i utbyggingskostnader, forutsatt at budsjettoverslagene er omtrent like presise over hele landet. At Jæren og Nord-Norge skiller seg ut underbygges av intervjuer vi har gjort med blant annet bønder og rådgivere i ulike deler av landet.

Betydningen av beliggenhet, boverdi og tilgang på kapital

Beliggenhet spiller inn når driftsbygninger skal finansieres, men også om eiendommen kan brukes på andre måter senere (bolig, næringslokale, etc.). Det handler om kapitalsikkerhet for de som finansierer prosjektet, med tanke på hvor lett det er å selge gården videre i fremtiden. Det er flere årsaker til at det er dyrere å bygge i nord, og i avsidesliggende områder, blant annet tilgang på kompetansemiljøer og entreprenører.

– I nord er miljøene spredt på grunn av lange avstander. De lokale entreprenørene bruker av og til mer tid på grunn av mindre erfaring med landbruksbygg, og kanskje bygges det mer forseggjort i noen områder enn i andre. For at de store firmaene skal si ja til en jobb, må det være en viss gevinst. Kapasiteten kan være liten i noen områder, og det kan være vanskelig å få entreprenører med landbruksbyggkompetanse til å gjøre jobben. Det er veldig sammensatt, og det blir en slags lappeteppeeffekt hvis alle faktorer slår inn samtidig, sier Bogstad.

Der hvor det kan være vanskeligere å få sikkerhet for prosjekter, er offentlige finansieringskilder mer vanlig. Nord-Norge har størst andel offentlig tilskudd og bare 46 prosent finansiering fra private banker, mens Jæren har nesten 75 prosent finansiering fra private banker.

– Jæren skiller seg ut som en stor landbruksregion med god tilgang på kompetanse, kapital, materialer og leverandører. Landbrukseiendommer kan lettere brukes som privat boliger, eller til alternative formål fordi de ofte ligger nær tettsteder. Alt dette påvirker eiendommenes verdi, som blant annet danner grunnlag for bankens rentebetingelser og lånevillighet.

Rapporten diskuterer også betydningen av tillit og relasjoner mellom bonden, banken, Innovasjon Norge og rådgiver. Individuelle vurderinger kan spille en rolle når et tilskudd eller lån blir innvilget, eller avslått.

Trenger mer realistiske driftsplaner

I rapporten fremheves det at det er behov for mer realistisk planlegging og større fokus på driftsplaner, spesielt under byggeprosessen.

– Det kan virke som det generelt har vært for mye optimisme i driftsplanleggingen. Det betyr at man legger inn større inntjening enn det som er mulig. Kanskje kommer man ikke opp i produksjon så fort som planlagt etter en investering. Hvis dyra for eksempel ikke er vant til melkerobot vil produksjonsøkningen komme senere enn antatt. I nye fjøs kan det også oppstå problemer som man ikke har sett for seg. Noen ganger går også selve utbyggingen ut over driftskvaliteten i byggeperioden.

En realistisk driftsplan kan føre til at man får nei fra Innovasjon Norge eller banken, men det kan vise seg å være en god ting på sikt. En av informantene i rapporten sa det slik:

«Vi vurderte nybygg for et par tre år siden. Estimert til 6 millioner kroner. Det kunne kanskje gått med to jobber. Men da hadde jeg og samboeren vært låst til å ha de jobbene resten av livet. Glad vi fikk nei. Jeg trodde det var eneste mulighet å bygge nytt.» 

Ønsker debatt om resultatene

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål, men rapporten gir i alle fall flere svar på hvordan det står til med budsjetterte kostnader for landbruksbygg rundt omkring i landet. Rapportforfatterne ønsker en diskusjon rundt rapporten velkommen.

– Denne rapporten kan jo bli et grunnlag inn i jordbruksforhandlingene. Derfor er det veldig viktig at de som jobber med dette deltar i debatten. Det er fint om både bønder og de som jobber med byggeprosjekter i ulike distrikter kan komme med tilbakemeldinger på om de kjenner seg igjen i det som er beskrevet i rapporten.