Beslektede hunngauper etablerer territorier i nærheten av hverandre

lynx-6179609_1920

– Mange dyr har utviklet atferdsmessige mekanismer for å unngå innavl, forteller Snorre Hegen. Dette er trolig en viktig årsak til at hann- og hunngauper oppfører seg forskjellig når det gjelder spredning og geografisk fordeling. Foto: www.pixabay.com

De færreste har sett en vill gaupe. Det store kattedyret lever en bortgjemt tilværelse godt skjult for jegere og turgåere. Territoriene er store og i tillegg er arten mest aktiv om natten. Ved hjelp av DNA-analyse har forskere likevel klart å studere hvordan genetisk slektskap og familiestruktur fordeler seg geografisk i en gaupebestand.

I et avgrenset område i Sør-Finland, har norske og finske forskere studert genetisk slektskap og familiestruktur hos hunngauper. Resultatene viser at hunnene ofte etablerer territorier i nærheten av stedet de har vokst opp.

– Vi antok at nært beslektede hunngauper danner såkalte «matrilineære grupper», forteller NIBIO-forsker Snorre Hagen. Det vil si at hunnene i tilgrensende territorier ofte er i slekt med hverandre. En årsak til dette mønstret kan være at hunngaupene drar fordel av å være i en region de kjenner når de skal oppdra sine unger.

 

Ensom jeger med vid utbredelse

Gaupa er vidt utbredt gjennom hele det enorme taigabeltet fra Skandinavia i vest til den russiske Stillehavskysten i øst. Faktisk er det ingen andre nålevende kattedyr som har like vid utbredelse.

Arten finnes også spredt lenger sør i Europa, i Kaukasus og Sentral-Asia, men habitatødeleggelse har gjort at gaupas utbredelsesområde mange steder har blitt svært fragmentert.

– Derfor er det ofte vanskelig å studere hvordan sosiale, økologiske og evolusjonære faktorer påvirker genetisk variasjon, slektskap og familiestruktur, forteller forsker Cornelya Klutsch ved NIBIO Svanhovd. Slike studier krever vanligvis en sammenhengende populasjon av en viss størrelse.

Gaupa lever stort sett et ensomt liv. Hanner og hunner unngår hverandre det meste av året, og møtes kun i en kort periode for å pare seg (gjerne i overgangen februar-mars). Begge kjønn forsvarer egne territorier. Hannenes territorier er større, og overlapper gjerne med territoriet til en eller flere hunner. Territorienes størrelse varierer avhengig av habitattype og tilgang på byttedyr.

Gaupehunnen føder gjerne 2-3 unger i mai-juni. Hunnen oppdrar ungene alene, og de små blir hos moren helt til hun parer seg på nytt.

 

Spennende samarbeid med finske forskere

De siste årene har forskere ved NIBIO Svanhovd samarbeidet med Katja Holmala's forskningsgruppe ved LUKE - Naturressursinstitutet i Helsinki.

I en studie publisert i 2018, så forskerne nærmere på genetisk slektskap og familiestruktur hos hunngauper innenfor et studieområde på 23 000 km2 i Sør-Finland. Gaupa er det eneste ville kattedyret i Finland, men arten ble nesten utryddet på grunn av alvorlig jaktpress tidlig i forrige århundre. På 1960-tallet kom «nye» gauper vandrende inn til Finland fra øst og bestanden har vist en svært positiv utvikling de siste tretti årene.

Basert på telling av familiegrupper har den finske gaupebestanden økt fra 1100 voksne individer i 2007, til 2700 voksne individer i 2015. Dette tilsvarer en årlig økning på 15 %.

Gaupa er utbredt over hele Finland, men tettheten er størst i sentrale og sørlige deler av landet.

– Store landlevende rovdyr kan noen ganger vise sterke familiebånd som påvirker hvordan individer som er i nær slekt fordeler seg geografisk. Det er viktig å forstå hvordan rovdyrene sprer seg i landskapet, forteller Hagen. NIBIO Svanhovd har også lang erfaring med forskning på brunbjørn. Kunnskapen kan brukes både i overvåknings- og bevaringsprogrammer.

 

DNA-analysene ble gjort på Svanhovd i Øst-Finnmark

Forskerne samlet inn vevsprøver fra 133 hunngauper i Sør-Finland. Samtlige gauper var enten lovlig skutt, påkjørt eller funnet døde innenfor studieområdet i perioden 2007-2015. Vevsprøvene ble umiddelbart frosset ned og senere sendt til NIBIO Svanhovd for DNA-analyse.

– Genetiske studier viste at den undersøkte hunngaupepopulasjonen hadde tre mulige familiegenetiske klynger, med høy blandingsgrad og geografisk overlapping, forteller Klutsch.

– Videre indikerte foreldreanalyser at 64 % av hunnene hadde en eller flere nære slektninger (søster, mor eller datter) innenfor studieområdet og at den geografiske distansen mellom slike nære slektninger var mindre enn mellom hunngauper i gjennomsnitt.

– Våre forskningsresultater støtter muligheten for at gaupehunnene danner «matrilineære grupper», forteller Snorre Hagen.

 

Hanngaupene sprer seg mer

I en nylig publisert oppfølgingsstudie har forskningsgruppen studert gaupehanner i det samme studieområdet i Finland, og sammenliknet med funnene for hunngauper.

I den nye studien kunne forskerne vise at hanngauper innen studieområdet har gjennomsnittlig mindre slektskap til hverandre enn hunngauper, og at de ikke danner tilsvarende klynger.

– Mange dyr har utviklet atferdsmessige mekanismer for å unngå innavl, forteller Snorre Hegen. Dette er trolig en viktig årsak til at hann- og hunngauper oppfører seg forskjellig når det gjelder spredning og geografisk fordeling. Ved å flytte seg lenger vekk fra det stedet der de er født, reduseres risikoen for at hanngaupene skal pare seg med nære slektninger.

Videre studier skal undersøke slektskapet hos gauper nærmere. Forskerne skal blant annet analysere aldersdata, for å se om ungdyr og voksne gauper oppfører seg ulikt.

KONTAKTPERSON
Hva er filopatri?

Filopatri kan beskrives som en organismes tendens til å bosette seg, eller søke tilbake til et bestemt område, vanligvis i nærheten av stedet der den er født.

Hos pattedyr er ofte hunnene mer filopatiske enn hannene, som gjerne viser en større tendens til å spre seg. De nye resultatene på gaupe i Finland er i overenstemmelse med denne generelle trenden.

Tegn til høyere filopatri og lavere spredning hos hunngauper er tidligere påvist hos den amerikanske rødgaupa (Lynx rufus), men ikke hos kanadagaupa (Lynx canadensis).

Hos fugler er det gjerne hannene som er filopatriske, mens hunnene sprer seg til nye områder. Begrepet filopatri brukes også om trekkfuglenes tendens til å søke tilbake til faste rasteplasser og overvintringsområder.

 

Kilde: Wikipedia og Polarpedia.eu / EDU Arctic

animal-1852804_1920.jpg
Gaupa er en ensom jeger med vid utbredelse. Foto: www.pixabay.com
Gaupe (Lynx lynx)

Gaupa er det eneste ville kattedyret i Norge. Arten er utbredt i skogstrakter over det meste av landet, men tettheten er størst på Østlandet og i Midt-Norge. Territoriene er større i Nord-Norge enn i Sør-Norge. Før kvotejakta i 2020 ble den norske gaupebestanden beregnet til ca. 393 dyr.

Gaupas pels er vanligvis rødbrun, med eller uten svarte prikker. Begge kjønn har karakteristiske mørke øredusker.

Lengde: 80-130 cm + 10-25 cm hale.
Vekt (gjennomsnitt): hanner 23 kg, hunner 17 kg.

Om sommeren lever gaupa først og fremst av små dyr som hare, ryper, skogshøns og smågnagere, men den kan også ta sau og større hjortedyr. Om vinteren jakter gaupa rådyr og rein.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

Til dokument

Sammendrag

Conservation and management of large carnivores requires knowledge of female and male dispersal. Such information is crucial to evaluate the population’s status and thus management actions. This knowledge is challenging to obtain, often incomplete and contradictory at times. The size of the target population and the methods applied can bias the results. Also, population history and biological or environmental influences can affect dispersal on different scales within a study area. We have genotyped Eurasian lynx (180 males and 102 females, collected 2003–2017) continuously distributed in southern Finland (~23,000 km2) using 21 short tandem repeats (STR) loci and compared statistical genetic tests to infer local and sex-specific dispersal patterns within and across genetic clusters as well as geographic regions. We tested for sex-specific substructure with individual-based Bayesian assignment tests and spatial autocorrelation analyses. Differences between the sexes in genetic differentiation, relatedness, inbreeding, and diversity were analysed using population- based AMOVA, F-statistics, and assignment indices. Our results showed two different genetic clusters that were spatially structured for females but admixed for males. Similarly, spatial autocorrelation and relatedness was significantly higher in females than males. However, we found weaker sex-specific patterns for the Eurasian lynx when the data were separated in three geographical regions than when divided in the two genetic clusters. Overall, our results suggest male-biased dispersal and female philopatry for the Eurasian lynx in Southern Finland. The female genetic structuring increased from west to east within our study area. In addition, detection of male-biased dispersal was dependent on analytical methods utilized, on whether subtle underlying genetic structuring was considered or not, and the choice of population delineation. Conclusively, we suggest using multiple genetic approaches to study sex-biased dispersal in a continuously distributed species in which population delineation is difficult.

Til dokument

Sammendrag

Large terrestrial carnivores can sometimes display strong family bonds affecting the spatial distribution of related individuals. We studied the spatial genetic relatedness and family structure of female Eurasian lynx, continuously distributed in southern Finland. We hypothesized that closely related females form matrilineal assemblages, clustering together with relatives living in the neighboring areas. We evaluated this hypothesis using tissue samples of 133 legally harvested female lynx (from year 2007 to 2015), genotyped with 23 microsatellite markers, and tested for possible spatial genetic family structure using a combination of Bayesian clustering, spatial autocor ‐ relation, and forensic genetic parentage analysis. The study population had three potential family genetic clusters, with a high degree of admixture and geographic overlap, and showed a weak but significant negative relationship between pairwise genetic and geographic distance. Moreover, parentage analysis indicated that 64% of the females had one or more close relatives (sister, mother, or daughter) within the study population. Individuals identified as close kin consistently assigned to the same putative family genetic cluster. They also were sampled closer geographically than females on average, although variation was large. Our results support the possibility that Eurasian lynx forms matrilineal assemblages, and comparisons with males are now required to further assess this hypothesis.