90 år med forskningshistorie

Tjøtta er en jernaldergård med sterk tilknytning til norgeshistorien. Her finnes gravfelt fra romertiden, folkevandringstida, yngre jernalder og vikingtiden.

Under vikingtiden var Tjøttagodset et maktsenter på kysten. Her bodde skalden Øyvind Finnson Skaldespille og sønnen hans, Hårek fra Tjøtta. Hårek ble kjent da han var med på å lede bondehæren under Slaget på Stiklestad i 1030.

900 år senere kjøpte Staten Tjøtta på tvangsauksjon. Hensikten var å bruke gården som saueavlsgård.

Fra saueavl til teknologisk husdyrbruk

– Da saueavlsgården ble etablert i 1930 flyttet det inn 295 dyr av rasene sutherland og sjeviot. Siden den gang har det vært mange forskjellige saueraser innom gården, og det ble forsket på ulike krysninger, opp mot 10 ulike krysninger i året, forteller husdyrforsker i NIBIO, Vibeke Lind.

De ulike krysningene ble målt, veid og vurdert etter alle kunstens regler, og alle data ble sirlig nedført i journalene som fremdeles er å finne på NIBIO Tjøtta. Det gir spennende lesning for en husdyrforsker. For eksempel kan man tydelig lese om spælsauens utvikling fra den første kom til gården i 1938, til i dag. Den gang veide ei søye rundt 30 kg, sammenlignet med 70-80 kg i dag.

– I perioden fra 1930-1975 ble det solgt over enn 4000 livdyr fra gården på Tjøtta. 4000 avlsdyr er mye, nesten 90 dyr hvert år. Dette var et viktig bidrag for det nordnorske landbruket, sier Lind.

I dag er selve gårdsdriften på Tjøtta forpaktet bort, men det kjøres store husdyrforsøk i forsøksavdelingene i fjøset og dyrkingsforsøk på innmarka.

– Vi leder i dag flere store, internasjonale prosjekter fra Tjøtta. Men selv med internasjonalt samarbeid, jobber vi hele tiden for å gjøre forskningen relevant for bonden. Målet er at forskningen skal bidra direkte til en bedre hverdag for bonden, poengterer Lind.

– Framover vil det bli stadig mer interessant å se på teknologiske løsninger i landbruket, blant annet på bruk av droner. For eksempel skal vi allerede neste år bruke droner for å måle klimagassutslipp fra dyr på beite.

Kulturlandskapets verdier oppdages

For 90 år siden ble alle ressurser i inn- og utmark benyttet, og kulturlandskapet var en del av hverdagslandskapet. Her på kysten var det fiskerbonden som holdt kulturlandskapet i hevd. Nå er disse landskapstypene regnet som kritisk trua i «Norsk rødliste for naturtyper», mye som en følge av at arealer enten har blitt brakklagt eller intensivert. Det kan oppleves som at disse endringene går sakte, men over tid er endringene store og mangfoldet forsvinner skremmende raskt.

– Selv om kulturlandskapet er det eldste jordbrukslandskapet vi har, er forskningen på og forvaltning av kulturlandskapet svært ung, forteller kulturlandskapsforsker i NIBIO, Annette Bär.

– På begynnelsen av 1960-tallet var det ikke noe forvaltningsmessig skille mellom natur- og kulturlandskap. Naturen skulle tas vare på gjennom å begrense menneskelig ferdsel. Det fikk naturligvis en svært negativ konsekvens for kulturlandskapene, som oppstod nettopp som en følge av menneskelig påvirkning.

– Først på 1980-tallet fikk man øynene opp for verdiene i kulturlandskapet. Og på begynnelsen av 1990-tallet kom den første registreringen av verdifulle kulturlandskap. Da ble Tjøtta registrert som et verdifullt landskap, både i forhold til kultur- og naturverdier knyttet til menneskelig ekstensiv aktivitet.

Ung forskning på kulturlandskap

Den første kulturlandskapsforskeren ble ansatt på forsøksstasjonen på Tjøtta i 1999. Med den geografiske plasseringen rett i øyriket på Helgelandskysten, var det naturlig å se på bruken av beitedyr på øyene. Siden den gang har forskermiljøet vokst, og i dag leder Tjøtta prosjektet ASO - en fullskala nasjonal arealrepresentativ overvåking av semi-naturlig eng.

– I arbeidet med kulturlandskap er det viktig å synliggjøre at vi ikke bare driver med museal forvaltning av et landskap, men at kulturlandskapene har verdier som vi har stor nytte av, sier Bär.

Med den store nedgangen av kulturlandskapstyper, har FN erklært 2021-2030 som tiåret for naturrestaurering. Men vi har allerede mistet så mye av disse landskapstypene at det ikke lenger er nok å ta vare på de få frimerkene som er igjen. I et nytt forskningsprosjekt skal forskerne derfor både se på hvordan man kan restaurere kulturlandskapstypen seminaturlig eng, men også hvordan vi kan skape nye habitater med lignende funksjoner. Hensikten er blant annet å gi nye leveområder for pollinatorer.

– Vi vil ta i bruk blomsterrike veikanter, pollinatorstriper i jordbrukslandskap eller i byparker. Vi tester ut regionale frøblandinger for å se hvilke blandinger som tiltrekker seg størst mangfold av insekter over lengst mulig periode av vekstsesongen. I år er det også for første gang mulig å kjøpe egen frøblanding fra Alstahaug på Felleskjøpet, forteller Bär.

Beitedrift med rovvilt som fremmedart

Utover 1900-tallet ble beitenæringa tilpasset en tid med lite rovdyr i norsk natur.

– På 1800-tallet var rovdyrbestandene i Norge langt større enn i dag, og de utgjorde en stor trussel for husdyra. Ingen vet nøyaktig hvor mange rovdyr det var, men tidligere anslag fra blant annet jaktstatistikk, tyder på at det var rundt 2500-3000 av hver av de store norske rovdyra – altså ulv, bjørn, jerv og gaupe, forteller husdyrforsker i NIBIO, Inger Hansen.

– Som en konsekvens av at rovdyra tok mye husdyr og jaktbart vilt, fikk vi i 1845 en jaktlov som sa at rovdyra skulle utryddes fra norsk natur. Det greide vi nesten med skuddpremie på bjørn, ulv jerv, gaupe og kongeørn, og utover 1900-tallet var det nesten ikke rovdyr igjen. Slik var det fram til på 1990-tallet, da rovdyrbestandene igjen begynte å øke.

I nesten 100 år var det med andre relativt gode tider for husdyra i utmarka. Og både driftsmetode og husdyravl tilpasset seg de rådende forhold.

– I dag er rovdyrstammene vernet, og forvaltes etter en tosidig målsetting om å sikre levedyktige bestander av rovvilt samtidig som man ivaretar beitenæringenes interesser, forteller Hansen.

Hva har dette med forskningsstasjonen på Tjøtta å gjøre? Herfra ledes Norsk viltskadesenter – et nasjonalt kompetansenettverk for konfliktområdene knyttet til blant annet rovvilt og beitenæringene.

Hansen er leder for viltskadesenteret, og har i en årrekke forsket på ulike forebyggende tiltak for å begrense tap av sau og rein til rovvilt. De mest effektive tiltakene er de som skiller rovdyr og beitedyr i tid og rom. Koblingen mot tiden som statens saueavlsgård er heller ikke uvesentlig, med forskning på antipredatoratferd hos ulike saueraser. Best i test er Gammelnorsk sau.

– Framover blir det særlig viktig å se nærmere på hvordan vi kan få ned de store tapstallene i randsonen til forvaltningsområdene for rovdyr. For i dette grenselandet mellom rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder, mister vi rundt 70 % av alle kalver og lam som tas av rovvilt i Nordland, og 36 % av alle sauer som tas av rovvilt i Norge, forteller Hansen. 

Distriktslandbruket Norge

Nils Vagstad, administrerende direktør i NIBIO, er opptatt av betydningen NIBIOs regionale tilstedeværelse har for framtidens matsikkerhet.

– Den regionale strukturen kommer til å bli stadig viktigere framover – ikke bare for NIBIO, men for hele samfunnet, sier Vagstad.

Norge kommer svært godt ut sammenlignet med de fleste land i verden når det gjelder sikker mattilgang for framtiden. Det betyr at vi har et særlig ansvar for å ikke bare leve på andres produksjon, men å bidra ved å utnytte ressursene og det potensiale vi har i hele landet. Og NIBIO skal være seg ansvaret bevisst.

– Som kunnskapsinstitusjon skal NIBIO bidra til bærekraftig matproduksjon med god landbruksstruktur i hele landet. Det betyr en helhetlig og tverrfaglig forståelse av et bærekraftig landbruk. Det finnes ikke noe som er viktigere enn å sikre at vi har tilgang til mat i framtiden. For å oppnå det må vi sørge for at det er noen som kan og vil produsere denne maten ute i distriktslandbruket Norge, sier Vagstad. 

Fylkesråden for plan og næring ved Nordland fylkeskommune, Linda Helen Haukeland, er også opptatt av Tjøttas betydning for distriktslandbruket.

– Forskningsstasjonen på Tjøtta har hjulpet landbruket i Nordland i over 90 år. Det står det respekt av. Det å ha et slikt kunnskapsmiljø i regionen vår har vært veldig viktig for landbruket, men også for annen utvikling i regionen, avslutter fylkesråden.