Skjøtsel av kystlynghei kan redusere brannfare

- Vinteren 2014 fikk vi oss en skikkelig aha-opplevelse, forteller forsker Liv Guri Velle ved Møreforsking. Mye av røsslyngen fikk alvorlige tørkeskader. Dette utgjorde kjempestore areal langs kysten fra Stadt og nordover til og med Helgeland, med direkte konsekvenser for sauenæringa. Vi trodde først at dette var en hundreårstørke, men ser at det også har vært noen tørre perioder etter dette. I fjor opplevde vi for første gang også ekstremtørke på sommerstid.

- Kystlyngheiene er tilpasset et fuktig klima med mye nedbør, forteller professor Vigdis Vandvik ved Universitetet i Bergen. Når vi får lange perioder med finvær får det store konsekvenser for plantene. Vinteren 2014 regnet det mer i Sahara-ørkenen enn det gjorde i de utsatte delene av Norge.

Gammel lyng er mest utsatt for tørke

I Landpress-prosjektet ønsker forskerne å studere konsekvensene av ekstremtørke og hvordan dette påvirker vegetasjonen. Problemstillingen blir angrepet på ulike måter.

Forskerne har blant annet reist opp og ned langs kysten for å kartlegge skadeomfanget og finne ut hvilke miljøparametere som karakteriserer områdene med mest skade.

- Noe av det første vi fant da vi reiste rundt var at den gamle røsslyngen var mye mer utsatt for tørkeskader enn ung og vital røsslyng som var brent relativt nylig. Det betyr at skjøtsel kan gjøre områder bedre i stand til å motstå ekstrem tørke, forteller forsker Pål Thorvaldsen ved NIBIO Tjøtta.

- Våre planter og dyr er tilpasset det klimaet vi har i Norge, både når det gjelder temperatur og nedbør. De tåler en del variasjon, men innenfor rimelighetens grenser. Røsslyngen er relativt sett en oseanisk art med hovedutbredelse langs kysten av Vest-Europa, men den finnes også et stykke østover i Russland og Øst-Europa.

Skjøtsel av kystlynghei er viktig for samfunnet

Skjøtselen av kystlynghei i Norge varierer veldig mye fra område til område. Noen arealer er godt skjøttet, mens andre har svært lav eller dårlig skjøtsel. Dette fører til at kystlyngheien blir gammel og at landskapet gror igjen.

- Her i Norge har vi helt fram til for en generasjon siden vært flinke til å utnytte utmarksressursene våre. Vi har hatt mye godt skjøttet lynghei og godt skjøttet utmark, men i dag er mange arealer ikke lenger i bruk. Når vi da får disse periodene med ekstremtørke blir dette en dårlig kombinasjon, forteller Velle. Tørka får stor effekt på vegetasjonen.

- Vi er fullstendig klar over at ikke all utmark kan tas i bruk på nytt. Likevel ser vi at skjøtsel av kystlynghei bidrar til å redusere brannfaren, fortsetter Velle. Vi klarer ikke å gjøre så mye med ekstremtørkeperiodene, men vi kan bruke skjøtsel som et virkemiddel for å verne oss mot brann.

- Skjøtsel bør prioriteres i spesielt viktige områder der vi vil redusere brannrisikoen, f.eks. for å unngå at brann kommer inn mot boligområder eller for å verne områder med spesielle kulturlandskapsverdier. I områdene rundt Bergen foregår det for eksempel omfattende boligbygging i områder med gjengroende lynghei og krattvegetasjon tett innpå, forteller Vandvik.

Et velskjøttet kulturlandskap bidrar til økt samfunnssikkerhet

- Vi mennesker påvirker og omskaper de arealene vi lever i, understreker Velle. Det tradisjonelle kulturlandskapet er laget og formet for matproduksjon, spesielt for å få kjøtt og ull ut av utmarksarealene. Nå lever vi i en helt annet tid med helt andre utfordringer. I dag må vi skjøtte arealene slik at de tåler klimaendringer og samtidig er i stand til å levere de økosystemtjenestene vi har behov for. Så langt har vi hatt stort fokus på ras og flom, men også økt brannfare er en konsekvens av klimaendringene.

Kostnadene ved å slukke vegetasjonsbranner er høye og stiller beredskapen overfor nye utfordringer. I følge Direktoratet for sivil beredskap (DSB) ble det registrert 2 079 vegetasjonsbranner i 2018. Det er dobbelt så mange som i 2017 og 2016. Beskyttelse mot naturbranner er også en økosystemtjeneste. Bøndene leverer ikke lenger bare mat og ull, men også et landskap som beskytter oss mot brann. Dette bør de få større anerkjennelse for, mener forskerne.

- Brannene blir mer omfattende på grunn av ekstreme tørkeperioder, men også på grunn av gjengroing og oppbygging av finskala biomasse, f.eks. krattvegetasjon. Busker og kratt brenner fort og gir veldig intense branner, forteller Vigdis Vandvik. Derfor burde vi kanskje tenke litt annerledes når det gjelder arealforvaltning.

Kystlyngheia er viktig som vinterbeite

En del bønder har store utmarksareal og er avhengig av å ha kystlynghei som vinterbeite. Hva skal de gjøre når de får omfattende tørkeskader på vegetasjonen?

Etter en kraftig tørkeperiode, når lyngen står der grov og brun, er det noe av lyngen som dør og noe som overlever. Det er ikke bare å overlate naturen til seg selv og vente på at lyngen blir grønn og god igjen. Dette tar veldig lang tid.

- I områder med mye tørkeskade bør man planlegge systematisk brenning av arealene og samtidig oppdatere skjøtselsplanen. Mange av bøndene har god erfaring med brenning av kystlynghei. De vet hvordan man skal brenne for at brannen skal være trygg og at den skal bevege seg i landskapet på en sikker måte. Dersom det planlegges godt er lyngbrenning stort sett forsvarlig. Brenning skal ikke skje når vegetasjonen er på sitt tørreste, men i en fuktig periode når forholdene ligger til rette for det.

Eksperimentelle forsøk i felt

Forskerne har etablert to forsøkslokaliteter der de kan studere de plantefysiologiske effektene av tørke og kanskje finne ut hvorfor ekstremtørke får så store konsekvenser på vegetasjonen.

Den ene lokaliteten ligger på øya Lygra i Nord-Hordaland, den andre ligger på Skotsvær og Store Buøya i Alstahaug kommune på Helgelandskysten.

- Vi er en del av et stort nettverk med mange forskere rundt om i verden, som har etablert tilsvarende tørkeeksperiment i ulike naturtyper, forteller Pål Thorvaldsen ved NIBIO Tjøtta. NIBIO sin rolle i prosjektet er, i tillegg til å drifte den nordlige lokaliteten, å belyse skadeomfanget og undersøke hvilke miljøforhold i kombinasjon med tørke som har betydning for røsslyngdøden. Røsslyng er jo i utgangspunktet en temmelig tørketolerant plante, og vi ser at plantene noen steder har overlevd og andre steder ikke. De som har overlevd kommer igjen året etter med skudd fra toppen.

- Positive grunneiere har stilt arealer til vår disposisjon. Vi har også bygget opp et godt nettverk av forskere og studenter. Vi tror at denne forskningen vil bli enda viktigere framover i tid, og det er viktig at også neste generasjon blir interessert i problemstillinga. Studentene er med i felt og dataene deres blir brukt direkte inn i forskningen.

Kontrollerer nedbørsmengden

- I terrenget har vi etablert forsøksruter på 3x3 meter. Ved hjelp av skråtak som kan fjernes, kan vi kontrollere hvor mye nedbør som når plantene i hver enkelt rute, henholdsvis 0 %, 50 % og 90 % av nedbøren. I tillegg undersøker vi bl.a. plantevekst, artssammensetning og stressrespons, både på ung og gammel lyng.

Foreløpig har forskerne sett liten forskjell i artssammensetning innenfor og utenfor taket. Det ser ut som de fleste artene overlever.

- Vi ser imidlertid at plantene som er utsatt for tørke produserer mindre og tykkere blader. Dette er kostnadskrevende og fotosyntesen blir litt mindre effektiv. Plantene reduserer vekt og produksjon for å beskytte seg mot tørken. Til en viss grad ser plantene ut til å kunne beskytte seg, men de dør når fotosyntesen stopper opp.

- Oppå vegetasjonen kan vi sette et kammer som måler balansen mellom respirasjon og fotosyntese. Tørken fører til høyere respirasjon og mindre netto karbonbinding. Ved å måle gjennom hele året, ser vi hvordan økosystemet fungerer og i hvilken grad økosystemet er i stand til å ta opp CO2.