Når maten svikter, svekkes elgen i flere generasjoner

I mer enn 20 år har forskere kartlagt elgens beiteressurser fra Agder i sør til Trøndelag i nord. Resultatet er et av Europas mest detaljerte datasett om beitetilgang, beitepress og elgkondisjon. Nå begynner dette materialet å gi klare svar.

Beitetakster: Hva spiser elgen – og hvor mye?

Beitetakster er en metode for å måle hvor mye mat som finnes i skogen og hvor hardt den er beitet. Mens tradisjonelle metoder har vært utviklet for raskt å overvåke beitepress, har forskerne i denne studien brukt en mer detaljert og forskningsfokusert variant:

– Vi har målt den faktiske og absolutte mengden beite, ikke bare brukt en indirekte grovere indeks som har vært vanlig praksis, forteller forsker Hilde Karine Wam i NIBIO.

– Vi har registrert ubeitede årsskudd i centimeter, noe som gir et presist bilde av tilgjengelig vinterbeite. Dessuten har vi kartlagt dekningen av alle plantearter, ikke bare antall trær.

Resultatet er at forskerne har fått et helhetlig bilde av elgens matressurser – både i vekstsesongen og i «magre» vintermåneder.

Matmengden betyr mye – men ikke likt overalt

Et hovedfunn er at det er en sterk sammenheng mellom mattilgang og elgkondisjon. Elgbestander som lever i områder med rikelig og variert beite, har elgkuer med høyere kalverater og bedre kalvevekter.

Bildet er imidlertid ikke likt over hele landet. Naturgitte forhold som snømengde, terreng, og berggrunn spiller inn. I noen områder må elgen bruke mer energi på å finne mat, mens andre steder har større mangfold av beiteplanter. Forskerne delte derfor studieområdene inn i fire regioner med ulike forutsetninger for å produsere elgbeite.

– Den samme mengden mat gir ikke nødvendigvis samme kondisjon i ulike deler av landet, forklarer Wam.

Arven etter overbeite: Når fortiden holder elgen nede

Et av de mest interessante funnene handler om «vedvarende morseffekter»: effekter av tidligere overbeite som forplanter seg i generasjoner.

Dårlig kondisjon kan gå i arv. Elgkyr som selv vokser opp med lite mat, blir lettere som voksne. Dessuten får de færre og mindre kalver. Denne effekten kan vedvare i flere generasjoner – selv om beitetilgangen senere bedrer seg.

– I områder som har vært hardt overbeitet tidligere, er elgene fortsatt lettere og mindre produktive enn man skulle forvente ut fra dagens tetthet og mattilgang, sier Wam.

Forskerne fant denne typen historisk overbeite i store deler av Sør-Norge, særlig vest for Oslofjorden, der flere bestander viste tydelig redusert kondisjon sammenlignet med det man ville forvente ut fra dagens beitemengder.

Kalverater røper matmangel tydeligere enn kalvevekter

Et annet tydelig mønster er at antall kalver per ku er en mer følsom indikator på mattilgang enn selve kalvevektene.

– En elgku i svært dårlig kondisjon er tilbøyelig til å få bare én kalv framfor to som er det mest vanlige for kuer i bra nok kondisjon, forteller Wam.

– Den kalven som faktisk blir født, kan likevel få relativt god vekt ettersom mora tærer på egne kroppsreserver. Derfor vil kalveratene raskere avsløre problemet med dårligere mattilgang.

Elgens favorittbeite kan være avgjørende – men ofte mangelvare

Bjørk er det vanligste beitetreet i de fleste studieområdene, men dette er sjelden en foretrukket art for elg unntatt i områder som har få andre løvtrær å tilby.

– Dersom elgen kan velge fritt foretrekker den artene rogn, osp, selje og eik (de så kalte ROSE-artene), forteller Wam.

Forskningen viser at elgens kondisjon de fleste steder er sterkere knyttet til mengden av disse foretrukne artene enn til total mengde tilgjengelig buskbeite. Likevel utgjør ROSE-artene i snitt bare rundt en sjettedel av buskbeitet.

– Elgen får best kondisjon der den kan tillate seg å være kresen, forteller Wam.

Store forskjeller mellom regioner

Hvor mye og hva slags beite som trengs for å holde elgen i god form, varierer sterkt geografisk.

På vestsiden av Oslofjorden, i områder som historisk har vært hardt beitet, trengs det opptil 10 ganger mer ROSE-beite for å nå samme elgkondisjon som f.eks. i Østfold.

I Innlandet, som har minst historisk overbeite, klarer elgen seg godt på relativt små mengder kvalitetsbeite.

I kystnære Trøndelag har det vært den totale beitemengden og ikke ROSE-beitet som har begrenset elgkondisjonen, dels som følge av kortere vinter og dermed større betydning av sommerbeite.

– Det er bare om vinteren at elgen har preferanser for visse treslag. Om sommeren kan ei bjørk være like attraktiv som ei selje, forklarer Wam

Slik sett gir studien en sjelden mulighet til å tallfeste hvor mye mat som egentlig behøves – og hvor det er størst risiko for at elgen går «i minus».

Ny tommelfingerregel for forvaltningen

Et av de mest brukbare funnene for praktisk forvaltning handler om bjørk:

– De fleste elgbestandene ser ut til å falle i kondisjon når mer enn 15–20 prosent av bjørkeskuddene blir vinterbeitet over tid.

Dette gir en tydelig terskelverdi som kan brukes i overvåkingen av elgbeite. Bjørk er dessuten en bedre indikator enn rogn i mange områder, fordi rogn ofte er så hardt beitet at den ikke lenger viser endringer i beitetrykket.

Viktig kunnskap – også i et varmere klima

– Selv om studien forteller oss hva som hittil har fungert, er framtida mer usikker, forteller Wam.

Klimaendringer, økt nedbygging, mer ferdsel, endret skogskjøtsel og økende konkurranse med andre hjortedyr vil legge ytterligere press på elgen.

Sannsynligvis vil det bli vanskeligere for elgen å opprettholde god kondisjon i årene som kommer. Uansett har 20 år med beitetakster gitt oss et solid kunnskapsgrunnlag for å forvalte elgen mer proaktivt.

– Beitetakster kan varsle om problemer før elgen selv viser tydelige tegn på dårligere kondisjon, avslutter elgforskeren.