Storfe og sau på skogsbeite konkurrerer om maten

_MG_2235_Skogsbeiteprosjekt 2012

Foto: Hanne Merethe Wam.

Både storfe og sau er grasspesialister. Likevel har vi lange tradisjoner for å slippe de på skogsbeite. For første gang har forskere fra NIBIO og NTNU sett nærmere på hva husdyra egentlig spiser der ute i skogen, og hvordan de påvirker hverandres mattilgang.

Sammensetningen av beitedyr i norske skoger er for tiden i stor endring. I nord blir det generelt færre storfe på utmarksbeite, mens det i sør er økning og nedgang om hverandre. Samtidig er antall sau stabilt eller økende. Det generelle bildet er derfor at det mange steder i sør blir stadig flere husdyr på utmarksbeite.

- For å opprettholde en god balanse av de to husdyrartene når tettheten av den ene eller begge endrer seg, er det viktig at vi vet hva de spiser og hvordan de påvirker hverandres mattilgang, forteller NIBIO-forsker Hilde Karine Wam. Sammen med Ivar Herfindal fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) har hun kartlagt forekomsten av ulike beiteplanter og studert innholdet i møkkruker fra flere skogsbeiteområder for å se hva husdyra faktisk spiser.

- Det viser seg at storfe og sau har stort overlapp i dietten, forteller Wam. Det betyr at jo flere storfe på beitet, desto mindre mat for sauen og omvendt.

 

Lite kunnskap fra tidligere

Så langt har forskerne hatt begrenset kunnskap om husdyras matvaner når de beiter i produktiv lavlandsskog. Det finnes noen få norske studier av diett hos frittgående sau i skog, men disse har vært begrenset til få dyr innen et begrenset geografisk område. Det finnes ingen studier av frittgående storfe i skog, kun en studie av storfe inngjerdet i små foryngelsesfelt av gran.

- Det har vært naturlig å anta at gras dominerer dietten til både sau og storfe på skogsbeite, men dette ønsket vi å få bekreftet, forteller Wam.

 

Diettstudier og kartlegging av ulike beiteplanter

Gjennom dette prosjektet har forskerne samlet detaljerte data på matvalg hos storfe og sau i produktiv lavlandsskog. Studien ble gjort i tre skogbeiteområder med ulik tetthet av dyr: Nannestad ( Viken), Ringsaker (Innlandet) og Vestskauen i grenseområdet mellom Drammen (Viken) og Sande (Vestfold og Telemark).

Forskerne takserte forekomsten av alle plantegrupper unntatt lav og mose. Dette ble gjort på prøveflater i felt på tvers av hele skogen. Tettheten av møkk ble registrert for å se på lokalt beitepress. Videre samlet forskerne ferske møkkprøver for å fastslå dyras faktiske diett. Resultatene ble sammenlignet med tilbudet av beiteplanter for å se hva dyra foretrakk å spise, og i hvilken grad det var konkurranse mellom husdyrartene om beiteplantene i matfatet.

Ei møkkruke fra en drøvtygger inneholder informasjon om hva "eieren" har spist i løpet av de siste 2-3 døgnene. Hver plante som spises etterlater seg fragmenter av cellestrukturer, som forskerne kan identifisere under mikroskop. Foto: Hanne Merethe Wam.

Forskerne fikk bekreftet at både sau og storfe finner mye gras også på skogsbeite. Den produktive lavlandsskogen har en del grasdekte lysninger, både langs vei og ved gamle husmannsplasser/setre.

- Dessuten finnes det en god del større hogstflater som i mange vegetasjonstyper får tett grasdekke, forteller Wam.

Grasaktige planter (sølvbunke, smyle, starr og annet gras) utgjorde om lag 20 % av de registrerte beiteplantene i forskernes studieområder. Gras utgjorde imidlertid en enda større andel av dyras diett. Det betyr at dyra aktivt selekterte for gras. Det vil si at de valgte gras oftere enn det en skulle forvente ut fra hvor ofte de kom over gras i terrenget. Dyra selekterte også for bringebær (både storfe og sau) og urter (bare sau).

I forskernes undersøkelser utgjorde gras henholdsvis 58 % (Vestskauen), 64 % (Nannestad) og 83 % (Ringsaker) av plantefragmentene i sauemøkka. Foto: Hanne Merethe Wam.

Et annet viktig funn er at det var betydelige forskjeller i artsdiversiteten i dyras diett mellom ulike områder. Særlig i Ringsaker hadde dyra lavere diversitet; dvs. at de utnyttet færre arter av beiteplanter. Ringsaker skilte seg ikke nevneverdig fra de andre områdene når det gjaldt hvilke plantearter som var tilgjengelig.

- Det kan være at den lavere diversiteten i dietten skyldes et høyere beitepress, forteller Wam. Sammenlignet med de andre områdene hadde Ringsaker en langt høyere tetthet av dyr, og når dyra opplever større konkurranse om maten kan de ikke tillate seg å være like kresne.

- Dyra konkurrerer ikke bare med andre dyr av sitt slag, men også andre dyreslag, fortsetter Wam. Alle våre studieområder hadde svært høyt diett-overlapp mellom dyreslagene. Kort forklart vil et overlapp på for eksempel 92 % bety at 92 % av plantegruppene som spises av sau i området også spises av storfe. Det betyr at flere storfe i et område gir mindre mat for sau, og visa versa. Diett-overlappet var høyest i Ringsaker, noe som indikerer høyere beitekonkurranse her - også mellom dyreslag.

Grad av diett-overlapp mellom sau og storfe.

Konsekvenser for beitenæringa

- Dersom målet er å holde beitebruken innenfor ernæringsmessig bæreevne, bør den lokale forvaltningen innhente detaljert kunnskap om hvordan husdyra lokalt påvirker hverandres arealbruk. Dette kan for eksempel gjøres via radiobjeller som samler inn GPS-posisjoner. Dersom et dyreslag viker unna et annet, og dermed må innskrenke sin arealbruk, vil endringer i dyresammensetning og ikke bare dyretetthet kunne ha mye å si for beitetilgangen, avslutter Wam.

KONTAKTPERSON
15.jpg

Wam & Herfindal 2020. Matvalg hos sau og storfe på skogsbeite. NIBIO rapport vol. 6, nr. 42.

4.881 MB pdf

image-20200312153303-1.png
Endring i antall husdyr på utmarksbeite fra 2007 til 2017. Tall fra Landbruksdirektoratets produksjonstilskudd.
image-20200312153303-4.png
Sammensetning av plantegrupper i møkka.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.