3Q-overvåking av bygninger

Gamle hus er en viktig del av kulturarven vår, og landbruket forvalter mye av denne arven. Også nyere bygningsmiljøer, som bureisingsbruket fra mellomkrigstida, fiskerbondens bruk ved kysten, 1950-tallets allsidige bondegård, korntørkene og gjødselkummene fra opptrappingen på 1970-tallet og de nye storfjøsene, har sin rettmessige plass i jordbrukets kulturhistorie.

Typisk for utviklingen i landbruket de siste tiår er at noen gårdsbruk utvides og effektiviseres, mens et stort antall bruk er blitt nedlagt og mange er også fraflyttet. Endret bruk vil speile seg i bygningsmiljøene, men endring tar tid. Som vi har sett, har ikke ti år vist de helt store forskjellene.

Bygninger er godt synlige på flybilder og enkle å kartlegge i felt, og vi bruker dem som hoved-indikator på utvikling av kulturminner. Ut fra flybilder følger vi også med på hva som skjer med arealene rundt bygningene. På flybilder registreres de samme områdene ca. hvert femte år, mens feltbesøkene skjer ca. hvert tiende år.

I perioden 2004-2008 foretok vi første omdrev med registrering av kulturminner i felt og kunne presentere et tidsbilde av situasjonen. Drøyt 3000 bygninger ble registrert på 127 3Q-flater. 85 % av bygningene var i god stand, 12 % var i forfall og 3 % var det vi betegner som ruin, dvs. helt eller delvis sammenrast. Ti år etter, i 2014-2018, registrerte vi de samme områdene på nytt. Tilstandsnivået var blitt noe redusert, nå var 80 % av bygningene i god stand, 17 % i forfall og 3 % ruin. Det var bedre tilstand på gårdsbruk med aktiv drift enn på bruk med nedlagt drift. På aktive bruk var 83 % av bygningene i god stand, 14 % i forfall og 3 % i ruin, mens de på bruk ute av drift var 77 % i god tilstand, 20 % i forfall og 3 % ruin. Vår tilstandsvurdering baseres vel å merke på en ytre visuell betraktning. Eventuelt utdatert interiør, interne vannskader eller manglende komfort er ting vi ikke fanger opp.

Bolighus holdt god standard; rundt 90 % var i god tilstand, selv om bare 75 % av dem var heltids bebodd. Nivået holdt seg i begge omdrev.

Låven eller enhetsbygningen med høyloft og kjørebru var fortsatt dominerende framfor andre store driftsbygninger som maskinhaller og spesialiserte fjøsbygg. Mange låver er imidlertid ute av bruk eller bare deler av dem er i bruk, og tilstanden ble forverret fra 83 % i god tilstand i omdrev 1 til 74 % i god tilstand i omdrev 2. Av store fjøsbygg var 82 % i god tilstand i begge omdrev og maskinhall/redskapshus endret sitt høye nivå fra 98 % til 96 % i god tilstand i ti års-perioden.

Gamle hus med tradisjoner fra det førindustrielle landbruket fant vi få av. Unntaket er stabburet, som fortsatt finnes i stort antall og i brukbar stand. Stabbur utgjorde ca. 5 % total bygningsmasse, mens bryggerhus/eldhus, jordkjeller, smie og sommerfjøs til sammen utgjorde ca. 5 %. Sør-Trøndelag og Telemark var fylkene med størst andel førindustrielle hustyper. I løpet av ti års-perioden viste alle disse hustypene redusert tilstand. Sommerfjøs og smier var i dårligst forfatning, og står i fare for å bli borte.

Fargebruken var svært tradisjonell. Ca. 60 % av bolighusene var hvite og ca. 80 % av driftsbygningene var røde, og endringer i løpet av tiåret var små. Mellom jordbruksregioner og fylker var det derimot en del forskjeller. Blant annet var det mye brunfarge i bygningsmiljøene i Sør-Norges dal- og fjellbygder, spesielt i fylkene Oppland og Buskerud. Kysten fra Sør-Norge til Nordland og Fjordbygdene på Vestlandet og i Trøndelag hadde en god del hvit farge i sine miljøer. Dette viste seg særlig i Rogaland fylke, der bl.a. 20 % av driftsbygningene var hvite.