Naturlige dreneringsforhold

Dreneringsegenskapene er avhengig av jordas mekaniske sammensetning (mengde sand, silt og leir samt grove partikler), mengde og opptreden av vannførende sprekker og porer og tilstedeværelse av tette lag eller skarpe lagskiller som bremser eller hindrer vanntransporten nedover i jorda.

Dårlige dreneringsegenskaper kan føre til perioder med vannmetning hvis jorda ikke har velfungerende drenering. Langvarig vannmetning kan medføre ugunstige kjemiske forhold som påvirker plantevekst og annen biologisk aktivitet, og forringelse av jordas fysiske egenskaper gjennom pakking og andre kjøreskader.

Flate områder med dreneringsproblemer er mer utsatt for vannmetningsrelaterte skader enn hellende områder. Store vannmengder i form av nedbør, snøsmelting eller flom kan føre til lengre perioder med overflatevann. I tillegg til vannmetning fra overflatevann kan høyt grunnvannsnivå også være et problem på sletter og i forsenkninger. 

På bratte arealer med jordsmonn som har liten evne til å infiltrere vann, vil det være større risiko for overflateavrenning og erosjon, enn hvis jordsmonnet infiltrerer vannet nedover i profilet. I tillegg kan sigevann i bratte hellinger føre til problemer, blant annet redusert bæreevne.

Bruksområde

Kartet Naturlige dreneringsforhold kan benyttes som bakgrunnsinformasjon i behandling av søknader om tilskudd til dreneringstiltak. Kartet gir samtidig informasjon om i hvilke deler av kommunen eller landet det er størst behov for dreneringstiltak og dermed også for tilskudd til både nyanlegg og vedlikehold av grøftesystemer. Jordsmonnets evne til å bli kvitt overflødig vann har også betydning for utslipp av klimagasser fra jord samt avrenning og erosjon. Kartet er derfor også nyttig i planlegging av miljøtiltak og miljøtilpasning. 

Nøyaktighet i kartet

• Kart fra jordkartlegginga utgjør et objektivt kunnskapsgrunnlag for beslutninger om bruk av jordressursen.
• NIBIO har det nasjonale ansvaret for å stedfeste og dokumentere jordsmonnets egenskaper. Jordkartleggingsprogrammet registrerer de samme jordegenskapene på samme måte, uavhengig av hvor i landet jordkartlegginga foregår.
• Kart er en forenkling av virkeligheten. Innenfor gjeldende metodikk og økonomiske rammer, tilstrebes det å stedfeste og dokumentere jordbruksjordas egenskaper på en standardisert og tilfredsstillende måte for de viktigste bruksområdene.
• Jordkartlegginga tar utgangspunkt i jordsmonnets stabile egenskaper, ikke de egenskapene som i stor grad varierer med drifta. Jordpakking, plogsåler, biologisk aktivitet og grøfting inkluderes ikke som parametere for å bestemme jordtype. Naturlig strukturutvikling eller fravær av dette inngår i bestemmelsen av jordtype, men det differensieres ikke mellom ulike strukturtyper som for eksempel plate, linse eller blokk. Kartlegginga beskriver dermed heller et naturlig potensial, ikke jordas tilstand, som er avhengig av drift.  På nettsiden Nåværende kartleggingsmetodikk finner du mer informasjon om hvilke jordegenskaper som registreres under jordkartlegginga.
• Jordkartlegginga får ikke fram alle små variasjoner på et areal. Jordtyper som dekker mindre enn 25 % av et areal blir ikke registrert.
• En kartfigur kan bestå av to jordtyper. Noen av kartene tar hensyn til både den mest dominerende jordtypen og den mindre dominerende jordtypen, andre kart framstilles kun på bakgrunn av den mest dominerende jordtypen. Da vil informasjon om den mindre dominerende jordtypen framkomme i objektinformasjonen. Objektinformasjonen kommer fram når man klikker i en kartfigur.
• Minste figurstørrelse i jordkartlegginga er 10 dekar. Mindre arealer kan registreres som egne kartfigurer hvis forskjellen mellom jorda på to naboarealer er stor nok (hvilke egenskaper som gir denne muligheten er definert i metodikken).
• Temakartene fra jordkartlegginga er publisert i målestokk 1:2 500-1: 40 000. Kartleggingsmetodikken er ikke detaljert nok for å vise kartene i større målestokk, de er ikke egnet til bruk på et veldig detaljert nivå.
• Geografiske grenser mellom jordtyper er svært sjelden skarpe, men representerer glidende overganger mellom dem. Men, på kart framstilles grensene som skarpe.
• Skarpe klassegrenser i kartet gjenspeiler ikke fullt ut de glidende overgangene i jordegenskapene som man finner i virkeligheten. I noen tilfeller kan to jordtyper som har ganske like jordegenskaper komme så vidt over og så vidt under en klassegrense. En liten forskjell i virkeligheten kan se ut som en stor forskjell på kartet.
• Lokalkunnskap om jordsmonnets egenskaper vil ofte kunne være nyttig tilleggsinformasjon til temakartene. Men, det er ikke alltid den lokale kunnskapen er objektiv.