Hopp til hovedinnholdet

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2004

Sammendrag

Norsk institutt for skogforskning (Skogforsk) i Bergen plantet våren 2002 ut fem avkomforsøk med engelmannsgran fra Kaupanger skogfrøplantasje i indre Sogn. Dette er avkom fra 16 utvalgte mødrekloner etter fri bestøvning i 1998. Det er imidlertid liten interesse for engelmannsgran i skogbruket, men noen juletredyrkere ønsker engelmannsgran fordi den er forholdsvis blå, symmetrisk og slank. Juletredyrkere på Vestlandet har også god erfaring med planter fra Kaupanger skogfrøplantasje, og derfor har blant annet Vestnorsk Pyntegrøntlag vært pådriver for å få i gang avkomtesting av kloner i denne plantasjen. Avkom etter alle mødreklonene etablerte seg meget godt i alle fem forsøkene. Det beste avkom har vekst over dobbelt så godt som det dårligste avkom. Dette kan sannsynligvis forklares med innkryssing (hybrider) av sitkagran, hvor avkommet vokser bedre enn foreldra. Dette vekstfenomenet kalles hetorosis.

2003

2002

2001

Til dokument

Sammendrag

Hensikten med dette arbeidet var å undersøke høyde-aldersutvikling i H40-systemet i treslagene gran (Picea abies L. Karst) og sitkagran (Picea sitchensis Bong. Carr.) på Vestlandet basert på målinger i faste forsøksflater i rene kulturbestand. Grunnmaterialet er samlet inn i de 5 kystfylkene fra og med Vest-Agder til og med Møre og Romsdal i årene 1921 fram til 1995. Høydekurvene er beregnet på grunnlag av overhøyde og brysthøydealder. Rutene innen forsøksfelt er slått sammen til en observa-sjonsrekke ved å beregne et gjennomsnitt av overhøyde og brysthøydealder. E tter en slik reduksjon omfatter granmaterialet 77 observasjonsrekker med 381 tilvekstperioder. Materialet for sitkagran består etter samme framgangsmåte av 59 observasjonsrekker med 289 tilvekstperioder. De gjennomsnittlige verdier for overhøyde med standardavvik er beregnet ved begynnelse og slutt for femårs-perioder.

Sammendrag

Volumtilvekstfunksjoner for treslagene gran, sitkagran, furu, lerk, hemlokk og edelgran plantet i Vest-Norge er presentert.

2000

Til dokument

Sammendrag

Denne rapporten behandler resultater fra feltforsøk der vekst og overleving hos sitkagran fra frøplantasjer og plantefelt på Vestlandet er sammenliknet med kjente provenienser. To felt ligger ca. 300 meter over havet på Håheim i Etne kommune i Hordaland og ett felt ligger 400 meter over havet i Moldskreddalen i Stranda kommune i Møre og Romsdal. Vekstforholdene er best på Håheim. Forsøksmaterialet omfatter 20 frøpartier levert av Det norske Skogfrøverk på Hamar. To partier stammer fra Kaupanger skogfrøplantasje i Sogn, ett parti er fra Honganvik skogfrøplantasje i Rogaland, seks partier er sanket i sitkagranbestand på Vestlandet og 11 frøpartier er innført direkte fra Nord-Amerika. Feltet i Moldskreddalen og ett av feltene på Håheim ble i 1978 tilplantet med partiene fra Kaupanger og åtte importerte provenienser. Det andre feltet på Håheim ble anlagt i 1986 med ett parti fra Honganvik skogfrøplantasje, seks partier fra bestand på Vestlandet og tre importerte partier.

Sammendrag

Prosjektet har hatt som formål å kartlegge i hvilken grad utenlandske treslag samt vanlig gran sprer seg i områder med treslagsskifte eller i skogreisningsstrøk. Størst spredningsintensitet målt som antall planter per dekar, ble funnet for treslagene nobeledelgran, hemlokk, europeisk lerk, sitkagran og sibirsk edelgran. Lengste spredningsavstand fra morbestand ble funnet for sibirsk edelgran med 100 meter, for lerk og sitka var lengste spredningsavstand 80 meter. Spredningsintensitet for sitkagran i Nord-Norge var langt lavere enn det som ble funnet i Hordaland og Vest-Agder/Rogaland. For vanlig gran i Hordaland var det en tendens til mindre spredning i ytre strøk enn i indre strøk. Generelt var spredningen av vanlig gran langt svakere enn for sitkagran, lengste spredningsavstand som ble funnet for gran, var 75 meter. I ytre strøk i Nordland ble det registrert lite foryngelse av vanlig gran. Registreringer av spredning av kontortafuru viser at treslaget har svært liten spredningsintensitet og spredningsavstand. Generelt var foryngelsen av de mest spredningsvillige treslaga avhengig av såring av humusdekke, vegetasjonstype, beliggenhet av mulige foryngelsesarealer i forhold til fremherskende vindretning samt morbestandets alder og høyde. For sitkagran ble det funnet liten spredning til kystlynghei, mens spredning til tørrere kulturpåvirka voksesteder kunne være betydelig. I enkelte tilfeller var det problem å plante vanlig gran på arealer med sitkagran fordi den naturlige foryngelsen av sitkagran tok over. Resultatene fra prosjektet gir innspill til framtidig forvaltning av utenlandske treslag. Framtidig forskning bør rettes mot økologiske konsekvenser av utenlandske treslag samt skogshistoriske undersøkelser av de eldste kjente utplantinger av slike.

Sammendrag

Prosjektet har hatt som formål å oppsøka og registrera plantefelt og innslag av gran (Picea abies) og sitka (Picea sitchensis) i åtte verneområde for barskog i Hordaland, og vurdera faren for spreiing med grunnlag i vegetasjon og forynging i og rundt plantefelta. Registreringa har bygd på kartmateriale og takseringar tilsendt frå Skogeigarlaget Vest, som også har gjort ei vurdering av kostnadene ved å hogga og eventuelt ta ut planteskogen der det er nødvendig for å unngå spreiing. Alderen på plantefelta varierte frå 20 til 70 år, og dei fleste hadde enno ikkje nådd kongleproduserande alder. Her var vegetasjonsanalysen til god hjelp. Også forynginga av andre treslag som furu, bjørk, or m.fl. og dekningsgraden av treskiktet vart brukt som indikasjon på spreiing. Den beste forynginga av gran vart funnen rundt plantefelta i indre strok av fylket, i ytre strok var det svært dårleg spreiing, slik tidlegare registreringar har vist. For sitka, derimot, vart det funnen god forynging der plantene var komen opp i kongleproduserande alder, slik som i verneområdet ved Kvernavatnet. Det same gjeld edelgranforynginga på Storsøy. Ut frå tidlegare registreringar vart faren for sitkaspreiing i desse områda vurdert som høg, og i eit par tilfelle vart det tilrådd å hogga sitkafelt som låg like utanfor grensa til verneområde, som ved Sagvatnet og Skogafjellet.

1999

Sammendrag

Denne rapporten behandler resultater fra to proveniensforsøk med sitkagran som Norsk institutt for skogforskning i 1977 anla i henholdsvis ytre og midtre strøk av Møre og Romsdal. Det ene feltet ligger 20 meter over havet på Brandalstranda i Hareid kommune og det andre 350 meter over havet på Kjølen i Stranda kommune. Forsøksmaterialet omfatter ni provenienser fra den nordligste delen av sitka-granas utbredelsesområde, anskaffet gjennom internasjonalt samarbeid (IUFRO). En proveniens er sannsynligvis kvitgran eller hybriden lutzgran. Alle proveniensene var med i feltet på Brandalstranda, mens det på Kjølen var åtte provenienser. Overleving etter 17 år var i gjennomsnitt 78% og 80% på henholdsvis Kjølen og Brandalstranda. Det var således ingen forskjell i overleving mellom de to lokalitetene. Den antatte kvitgran-proveniensen skilte seg ut ved dårligst overleving på begge felt. Når sitkagran-proveniensene grupperes etter klimatiske kriterier, var overlevingen signifikant høyest for provenienser fra områder med det kjøligste klimaet. I feltet på Kjølen ble skader etter feiing av hjort registrert i 1996, ved totalalder 22 år. En variansanalyse viste sikre proveniensforskjeller, men dette skyldtes ene og alene at kvitgran-proveniensen hadde langt flere skadde trær enn sitkagran-proveniensene. For de sistnevnte var skadeprosentene lave og det var ingen sikre proveniens-forskjeller. I feltet på Brandalstranda er det ikke blitt observert skader. For alle provenienser var middelhøydene langt større på Brandalstranda enn på Kjølen, noe som kan forklares med ulike vekstforhold på feltene. På begge felt har provenienser fra området rundt Cordova vist best vekst. Proveniensenes rekkefølge med hensyn til høydevekst var, med ett unntak, identisk på feltene. Den antatte kvit-grana har gjennom hele forsøksperioden vist svak vekst på begge felt, og hadde på Brandalstranda signifikant mindre middelhøyde enn alle de øvrige. Provenienser med størst middelhøyde hadde stort sett også flest levende planter, men et signifikant samband mellom overleving og høydevekst kunne bare påvises i feltet på Brandalstranda. Det var ingen sammenheng mellom hjorteskader og høydevekst. Sitkagran fra den nordligste delen av treslagets utbredelsesområde har mindre vekst, men større herdighet enn sørligere provenienser, og bør derfor bare brukes på lokaliteter der kravet til herdighet er stort. På Vestlandet bør de nordligste sitkagran-proveniensene brukes høyest oppe og under de mest utsatte forhold. I Trøndelag-fylkene, Nordland og Troms bør alltid de nordligste proveniensene benyttes ved planting av sitkagran. Resultatene fra de nærværende forsøk indikerer at sitkagran fra Cordova-området kan være et gunstig valg både med hensyn til herdighet og vekst.