Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2001
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfartsverket har Jordforsk og Aquateam vurdert miljømessige forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Honningsvåg lufthavn. Vurderingene er basert på erfart og antatt framtidig forbruk av flyavisingsmidler. Det benyttes pr. i dag ikke baneavisingsmidler. I vurderingen er det lagt til grunn antatt gjennomsnittlig forbruk og antatt maksimalforbruk per sesong. Forventet middelforbruk av glykol er 0,4 tonn glykol/sesong og antatt maksimalforbruk til 0,8 tonn glykol/sesong. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsm01m og løsmasser samt tilførsel og virkning i resipienten. Dagens bruk av flyavisingsmidler er ikke i konflikt med andre brukerinteresser i området, og vil ikke skade resipienter. Det er ikke behov for tiltak ved Honningsvåg lufthavn. Dersom det ikke gjennomføres tiltak, vil nedbrytningskapasiteten tilsvare et forbruk på ca 3, 1 tonn formiat.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfa1isverket har Jordforsk og Aquateam vurdert miljømessige forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Leknes lufthavn. Vurderingene er basert på erfa1i og antatt framtidig forbruk av fly- og baneavisingsmidler. I vurderingen er det lagt til grunn antatt gjennomsnittlig forbruk og antatt maksimalforbruk per sesong. Antatt maksimalforbrnk per sesong er stipulert til ca. 9,2 tonn formiat på bakgrnnn av erfaringer fra sesongen 1999/2000. Forventet middelforbruk av glykol pr. sesong er stipule1i til 1,8 tonn glykol og antatt maksimalforbruk er ifølge kontaktperson ved lufthavnen om lag det samme. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og løsmasser samt tilførsel og virkning i resipienten. Behov for tiltak er vurde1i på grunnlag av mulige negative virkninger i resipienten. Ved vurdering av naturlig selvrensing er jord/løsmasser og klima-forhold vurdert opp mot belastning/spredning av avisingsmidler. Baneavisingsmidler (formiat) vil spres i hele rullebanelengden og hoveddelen er antatt å infiltrere 0-5 m fra banekant. Avrenning fra flyplassen går drenerer til overflateresipient (Kretjønna) og myro1måde. Herfra går vannet til overvannssystem (kanal/gammelt elveleie) og, via Borgvannet, ut i fjorden i flomålet. Tålegrensen for Kretjønna står i fare for å overskrides ved tilførsel av flyavisingsmidler (glykol). Det bør derfor gjøres tiltak for å unngå tilleggsbelastning av lett nedbrytbart organisk materiale fra baneavisingsmidler. Maksimalbelastning overskrider kapasiteten for naturlig nedbrytning i grunnen langs rullebanen. Vi foreslår at nedbrytningskapasiteten i kantarealene langs banesystemene optimaliseres gjennom årlig gjødsling. Da vil aktuell maksimalbelastning tilsvare nær 100% av nedbrytningskapasiteten. På grunnlag av eventuell miljømål og vannanalyser bør kommunen vurdere om avløpet fra flyplassen på sikt bør legges utenom Kretjønna og, under gitte forutsetninger, kobles direkte til kommunalt anlegg.
Forfattere
Torbjørg Bjelland Jan Magne Gjerde Kjartan Gran Sigrid Gundersen Knut Anders Hovstad Svein Indrelid Trond K. Lødøen Gro Mandt Astrid Nyland Kirsti Hauge Riisøen Endre Skaar Linda Sæbø Ingunn Hindenes Thorseth Terje Torsvik Melanie Wrigglesworth Samson ØpstadSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Eit dyrkingsproblem er at søtkirsebær-trea utan synlege sjukdomsteikn brått kan stagnera i vekst og døy endå om feltet har fått optimalt stell. For tida er det ingen konkrete rådgjerder for dyrkarane bortsett frå å planta nye tre i staden for dei som gjekk ut. Med finansiering frå Statens Landbruksbank har Planteforsk Ullensvang i samarbeid med Planteforsk Plantevernet gjennomført det eitt-årige prosjektet "Kartlegging av årsaker til tredaude i søtkirsebær" i 1999. Kartleggingsarbeidet var delt i to: 1.Kartlegging av 5 bruk som har problem med tredaude blant medlemene til Hardanger Frukt og Bær med utttak og analyse av nematode-, sopp-, virus- og jord- og bladprøvar saman med feltinspeksjonar. 2. Spørjeundersøking til søtkirsebærdyrkarar ved 5 fruktlager i Ullensvang om tilhøve som kan tenkjast å påverka tredaude i søtkirsebær . Grupper av rotnematodar som gjer skade på frukttrea var registrert i alle hagane og kan såleis vera medverkande til symptoma. Det var også mogeleg å relatera høge populajonar av rotsårnematodar til dårleg tilvekst og høge spiralnematodetal til tidlegare observasjonar av tredaude. Det vart ikkje påvist at ulike insekt, soppar, bakteriar eller virus var primærårsak til denne tredauden. Spørjeundersøkinga viste at mange søtkirsebærdyrkarar meinte det var skilnad mellom kor utsette ulike sortar og grunnstammer var for tredauding i frukthagane. Gjenplanting på same arealet kort tid etter at det var rydda steinfruktplanting fremja tredauding. Lauvtrebarkbillen var årsak til tredaude, men då er diagnosen oftast enkel å stilla.
Forfattere
Mekjell MelandSammendrag
Denne artikkelen omtalar det 4-årige prosjektet "Tredaude i søtkirsebær (Prunus avium L.) - årsaker og tiltak" finansiert av SND og NFR. I prosjektet skal det: - Studera vekst og utvikling i søtkirsebærtre med ulike kombinasjonar av sort, grunnstamme og skjeringsmetodar dyrka på ulik kulturjord . - Dokumentera verknaden av avlingsregulering (tynning) på vekst og utvikling. - Undersøkja vatn- og næringsstofftransporten gjennom ledningsbanane i podeom-rådet av ulike kombinasjonar av grunnstammer og sortar. - Studera utbreiing av phytoplasma (vegglause bakteriar) i søtkirsebærtre Feltarbeidet skal gjennomførast ved Planteforsk Ullensvang og hjå søtkirsebærdyrkarar i Hardanger og Sogn.
Forfattere
Mekjell Meland Magne Moe Olav HovlandSammendrag
Denne artikkelen gjer greie for eit forsøk med fire ulike kruneformer (hekk, Y-forma, akse-forma og fri spindel) og ulike planteavstandar til tre handelssortar (Edda, Opal og Mallard) ved Planteforsk Ullensvang. Dei fem første avlingsåra auka avlinga med plantetettleiken. Akkumulert avling var høgast for dei hekk- og Y-forma trea. Det var små skilnader mellom i fruktkvalitet mellom dei ulike sortane, kruneformene og plantetettleikane. Tidsregistreringane viste heller liten forskjell mellom dei ulike arbeidsoperasjonane og treformene.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Christer Magnusson Ricardo HolgadoSammendrag
Potetcystenematodene (PCN) Globodera spp. er opprinnelig fra fjelltrakter i Peru og Bolivia. PCN er en av de mest avanserte og fremgangsrike planteparasitter. PCN ble påvist i Europa av Kühn i 1881, og i 1923 erklærer Wollenweber den som egen art. Stone i 1973 skiller PCN i to arter. Gul PCN (Globodera rostochiensis) og hvit PCN (G. pallida). I Norge ble PCN først påvist 1955 i Agderfylkene. PCN har spredt seg raskt og i1993 ble de første funn gjort i Nord-Trøndelag. På verdensbasis er PCN funnet utbredt i 23 land og har en begrenset forekomst i 42 land, og i tillegg er det 130 land det ikke er blitt påvist enda. Både gul og hvit PCN er klassifisert som karanteneskadegjørere i 106 respektive 55 land. I de siste årene har PCN blitt påvist i Australia, Canada og USA, som på nytt satt fokus på hvor lett PCN kan spres og hvilke nasjonale konsekvenser PCN har. De plantesanitære og økonomiske konsekvensene av PCN er betydende. I EU vil PCN bli regulert i det nye EU direktivet 2007/33/EC som implementeres nå. Formålet med direktivet er å begrense og kontrollere spredningen til PCN. I direktivet gjøres det ingen forskjell mellom gul og hvit PCN, det nevnes at arealer for settepotet og planter til videre dyrking må ha en offisiell dokumentasjon om PCN status, det skal årlig gjennomføres offisiell prøvetaking av 0,5 % av arealet av felt for produksjon av annen potet enn settepotet. Smittede felt får ikke brukes til produksjon av settepotet eller planter til videre dyrking. Bekjempelsestiltak iverksettes på smittede felt som skal brukes til produksjon av annen potet enn settepotet. Ved resistensbryting skal PCN populasjonen rase testes. Det skal sendes en årsrapport til EU om tiltak som iverksettes i hvert land. I dag benyttes nematicider for å kontrollere PCN, og samtidig disponeres mye resurser for å foredle sorter med resistens. Potetprodusenter i England bruker ca. Nok. 584 mill. pr år for å sikre sin potetproduksjon. Etter siste oppdagelse av PCN i Australia har mye ressurser blitt benyttet for å utrydde PCN, da det er blitt estimert at det vi koste ca. Nok 216 milliarder i en periode av 20 år hvis PCN blir utbredt i landet. I tillegg til Australia har land som Israel, USA og Canada investert store ressurser for å utrydde PCN, da de mener at på lang sikt er dette billigere enn å leve med PCN. For å gjøre dette mulig har disse land satt i verk strenge restriksjoner. Disse restriksjonene omfatter forbud mot å dyrke potet og andre vertsplanter, benytte store menger nematicider, og prøvetaking. I USA har det 2006-2009 blitt analysert 257 700 prøver, etter påvising av hvit PCN i 9 felt i Idaho. USA har som målsetting å utrydde PCN på 7 år. Som resultat av EU:s direktiv (EC) No 1107/2009 om begrensning av giftige kjemikaler som forårsaker som forårsaker helse- og miljøproblem forventes bruket av de fleste nematicidene å være forbudt i 2015. For å imøtekomme disse utfordringene har forskere i Storbritannia startet sekvensering av hvit PCN. Det er ledet av University of Leeds, i samarbeid med Rothamsted Research, SCRI, og Sangers Institute, og har et budsjett av Nok 15 mill. Det forventes at dette kan gi nye bærekraftige alternativer til bekjempelse av PCN. I tillegg bruker andre Europeiske land ressurser på å finne alternativer for bekjempelse med fangevekster og biofumiganter. I det fleste land omfatter bekjempelse i dag bruk av nematicider, bruk av sertifisert settepotet, og kontrollert bruk av resistente sorter for å unngå oppformering av resistensnedbrytende raser. I tillegg har de et karanteneregelverk. Dette bidrar til en lønnsom potetproduksjon.
Forfattere
Aksel DøvingSammendrag
Data frå norsk jordbærdyrking er studert og sammenlikna med meteorologiske data. Lange tidsrekker og pålitelege data frå Gartnerhallen i Trøndelag og Valldal har vore særleg verdifulle. Starten og toppen på sesongen var negativt korrelerte med mai- og juni- temperaturar, 1 "C høgare juni middeltempteratur gav 4.1 dagar tidlegare sesongstart. Det er utarbeidd regresjonsmodellar for prognosering av sesong og avling; meteorologiske data, fungicid mot gråskimmel (Botrytis cinerea) og år er brukte som variablar. Fungicid mot gråskimmel forklarte halve avlingsvariasjonen i Valldal. Resultata tydar på at klimatilhøva under blomsterinduksjon og blomsterdifferensiering var viktigare for avlinga enn klima under blomstring og modning. Regresjonsmetoden for å prognosere sesong og avling i jordbær kan vise seg å verte svært nyttig både i produksjon og omsetning. Teknisk utstyr og metodar for måling bærfastleik i jordbær har vore granska både gjennom litteraturstudium og gjennom omfattande forsøk. Det er også gjennomført forsøk med sammenlikning av bærfastleik og andre kvalitetseigenskapar i bæret. Nokon standardisert metode er ikkje kjend. Dei mange metodane som har vore brukte i forsøk har ulik verkemåte og har ofte gitt ulike resultat. I forsøka ved NLH vart det i mange høve funne låge korrelasjonar mellom ulike metodar. "Eisenhuths metode" er ein billeg metode, den er enkel å utføre, påliteleg og rask, og har såleis mange fordelar framfor dei dyrare og meir kompliserte instrumenta. "Eisenhuths metode" går ut på fylle bær i ein sylinder, sette eit lodd på toppen av bæra, og så måle kompresjonen. Tre instrument som måler fastleik på enkeltbær har gitt pålitelege resultat, Bareiss, Instron og Texture Analyser. Bareiss er billegare, enklare og raskare å bruke enn dei to andre. Storleiken på kvar bærprøve er her foreslått til 300-500 g for "Eisenhuths metode" og 25-50 bær for metodar som måler på enkeltbær. Det vart funne store variasjonar i fastleik og refraktometerverdi mellom enkeltbær, særleg i `Korona". Variasjonen i farge var mindre. Det var stor skilnad i fastleik mellom sortar, men rangeringa var avhengig av metode for fastleiksmåling. Korrelasjonane mellom bærfastleik, refraktometerverdi og farge var låge, og ikkje alltid signifikante. Fastleik etter lagring ved ulike temperaturar var avhengig av målemetode. Fastleiken er også avhengig av kjernetemperaturen i bæret ved måling, bæra var blautare ved 20 "C enn ved lågare temperaturar.
Forfattere
Aksel Døving Finn MågeSammendrag
Data frå norsk jordbærdyrking er studert og sammenlikna med meteorologiske data. Lange tidsrekker og pålitelege data frå Gartnerhallen i Trøndelag og Valldal har vore særleg verdifulle. Det er utarbeidd regresjonsmodellar for prognosering av avling; meteorologiske data, fungicid mot gråskimmel (Botrytis cinerea) og år er brukte som variablar. Fungicid mot gråskimmel forklarte halve avlingsvariasjonen i Valldal. Resultata tydar på at klimatilhøva under blomsterinduksjon og blomsterdifferensiering var viktigare for avlinga enn klima under blomstring og modning. Regresjonsmetoden for å prognosere avling i jordbær kan vise seg å verte svært nyttig både i produksjon og omsetning.