Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2002
Sammendrag
The Norwegian intensive monitoring programme of forest condition has recorded rainfall, throughfall and soil water data from 1986 at 16 forest plots. Using covariance analysis, this study has examined short term and episodic influences on soil water ionic concentration at three of the plots, and identified both seasonal and long-term temporal trends. Acidity has decreased in bulk precipitation and throughfall, and the concentrations of base cations in the organic soil horizon have increased. Nevertheless, there is evidence of continued acidification in the organic and mineral soil horizons, though of a small scale. The influence of sea salt and drought effects on soil water chemistry are examined, but found to be unimportant in causing acidification effects such as increased soil aluminium concentration.
Forfattere
Christian Anton Smedshaug Svein-Erik Lund Audun Brekke Geir Sonerud Trond RafossSammendrag
Størrelse på hjemmeområde og habitatvalg for 26 hekkende kråker (Corvus corone cornix) ble registrert ved bruk av radiotelemetri i et fragmentert jord- og skogbrukslandskap i sørøst-Norge i april-juni i 1993, 1995 og 1996. Hjemmeområdet (95% minimum konveks polygon) basert på en lokalisering per dag var i gjennomsnitt 0.15 km2. Habitatsammensetningen i kråkenes hjemmeområde avvek fra habitat-sammensetningen i studieområdet, og kråkenes habitatbruk avvek fra habitat-sammensetningen i deres hjemmeområder. I begge tilfeller av habitatseleksjon rangerte kantsonen (skog < 30 m fra åpne habitat) og beitemark høyest, etterfulgt av åker, skog (>30 m fra åpne habitat) og hogstflater og plantefelt. Kråkene brukte mer tid på å sitte stille enn på å furasjere, og brukte for det meste kantsonen når den satt stille, og nesten bare beitemark og åker til å furasjere. Kråkenes bruk av kantsonen økte med økende tilgang av kantsone i hjemmeområdet, og kråkene benyttet kantsonen mer enn tilfeldig forventet så lenge kantsonen utgjorde < 40% av habitattilgangen i hjemmeområdet. Kråkenes hjemmeområde minket, når andelen av kantsone i hjemmeområdet økte. Dette antyder at en økning av andelen av kantsone mellom jordbruksmark og skog øker tettheten av hekkende kråker, og således øker predasjonsrisiko fra sittende kråker på fuglereir plassert i denne kantsonen.
Forfattere
Arne Sandnes Halvor SolheimSammendrag
Tree resistance to the patogenic blue stain fungus Ceratocystis polonica was studied in a monoclonal stand of Norway spruce (Picea abies [L] Karst.) in relation to tree social status and diameter at breast height (DBH). The DBH distribution of the 33-year-old stand ranged from 5 to 35 cm. There were clear differences in tree height between the suppressed (DBH 7.4-10.3 cm), co-dominant (DBH 11.8-17.4 cm) and dominant (DBH 18.6-23.9 cm) tree classes. The resistance was tested by mass inoculating trees with a low (400 inoculations m-2, 60 cm inoculation belt) or high (400 inoculations m-2, 120 cm inoculation belt) dosage. The small, suppressed trees were more susceptible to inoculation than the co-dominant and dominant trees, based on amount of blue-stained and occluded sapwood, lesion length, and dead cambium/phloem. A threshold in tree social status or tree size might be important in the overall resistance to fungal infection.
Forfattere
Grete Rasmussen Gunnar Fremmersvik Rolf Arnt OlsenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
2001
Sammendrag
Denne rapporten presenterer resultatene fra vannfugltellingene i Øvre Pasvik 2000 og 2001. Undersøkelsene er gjort i og omkring Pasvik naturreservat – et våtmarksområde som på grunn av sin rike og spesielle vannfuglfauna fikk internasjonal vernestatus som Ramsarområde i mars 1996. Vannfuglfaunaen ble kartlagt etter samme metode som de fire foregående årene, noe som også innbefatter supplerende registreringer i de tilgrensende myrområdene til naturreservatet på norsk side. I rapporten presenteres også resultatene fra en taksering av våtmarkskomplekset langs Lille Mennika på russisk side lengst nord i Pasvik zapovednik våren 2000, samt registreringer fra området ved Lille Skogøy (Mennikaholmen) på norsk side i 2001. For første gang siden Wikan (1987), gir denne rapporten en samlet oversikt over status for alle vannfugler som er påtruffet i Pasvikdalen sør for Skrukkebukt. For hver art gis opplysninger om forekomst og trekkforhold. Videre presenteres ekstremumsobservasjoner vår og høst, spesielle observasjoner, samt observasjoner av store antall. Vårtellingene av vannfugl i Øvre Pasvik har nå foregått kontinuerlig i seks år. Hvert år, i overgangen mai-juni, har området blitt undersøkt fra båt, en på russisk og en på norsk side. To tellinger har blitt gjennomført med noen dagers mellomrom. I 1996, 1997 og 2000 deltok både norske og russiske ornitologer under vårregistreringene, mens vi fra norsk side hadde eneansvaret de øvrige årene. Ved høsttellingene i september har man kun registrert en dag og kun fra norsk side. Rapporten gir en oppsummering etter seks år med faste registreringer. Resultatene fra vårtellingene ultimo mai/primo juni har avdekket stor variasjon i antall vannfugl. Det største registrerte totalantallet var drøyt 1450 individer i 1996 og det minste registrerte antallet var omlag 725 året etter. De reelle antallene er nok vesentlig større ettersom det er en stadig gjennomstrømming av vannfugl på trekk gjennom området. Blant annet foregår hovedtrekket av sangsvaner og gjess like etter at de første råkene har åpnet seg i elva, dvs vanligvis i begynnelsen av mai. I 2000 ble det i Fjærvannområdet, inklusive den norske delen av Hestefossdammen og myrlokalitetene nord og vest for Hestefossdammen, til sammen registrert om lag 1300 vannfugler. De fire tidligere årene har største registrerte antall variert mellom omlag 770 og 1470 individer. Disse store variasjonene skyldes trolig ulike fenologiske forhold. På grunn av manglende finansiering ble det ikke foretatt opptellinger av myrområdene i 2001, slik at vi mangler et totalantall for dette siste året. Antall registrerte vannfugler i Fjærvannområdet under høsttrekket (opptalt i midten av september) har variert enda mer, med 324 individer i 1999 som det minste antallet og vel 800 individer de to første årene som det største. I 2000 ble det talt opp 758 individer på denne høstopptellingen, og siste år 549. I våtmarksområdet rundt Lille Mennika på russisk side av reservatet ble det opptalt 160 vannfugl under besøket her den 6.6.2000. og ved Lille Skogøy på norsk side ble det opptalt henholdsvis 238+ og 215+ vannfugl ved registreringene 5. og 6.8.2001.
Sammendrag
Denne rapporten er utarbeidet av Svanhovd miljøsenter på oppdrag for Fylkesmannen i Finnmark. Rapporten gir en oversikt over registreringene av grensekryssende elg i Sør-Varanger 1981-2001 og fellingsstatistikk for perioden 1961-2000. Et betydelig arbeid er nedlagt i å kartlegge vandringene fra Russland til Norge i den snødekte delen av året. Tellingene foregår fra snøen legger seg i oktober-november til elgtrekket sørover gjennom Pasvikdalen er over i februar-mars. Systematiske undersøkelser har vært utført hvert år siden høsten 1981, dog med unntak av sesongene 1996/97 og 2000/01 da det bare ble foretatt begrensede tellinger. De første årene ble arbeidet utført som et samarbeidsprosjekt mellom Aust-Finnmark Skogforvaltning (nå Statskog), Fylkesmannens miljøvernavdeling og Sør-Varanger kommune. Siden høsten 1994 har ansvaret for prosjektet ligget hos kommunen alene. Foruten resultater fra tellingene omhandler rapporten blant annet forekomst av kalver, vårtrekket, rein- og sperregjerdenes betydning, dødelighet og predasjon. Rapporten bygger på flere tidligere rapporter til Fylkesmannen i Finnmark og Sør-Varanger kommune. Konklusjonen av undersøkelsene viser at elgtrekket var økende eller stabilt fram til 1990. Etter den tid har det gått raskt nedover med bunnår i sesongen 1995/96. Deretter har det vært en viss økning, men de siste sesongene har det igjen vært en markert tilbakegang i elgtrekket fra Russland til Norge i Nedre Pasvik.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Lunfartsverket har Jordforsk, Aquateam og NGI vurdert miljomcssigc forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Harstad/Narvik lunhavn, Evenes. I vurderingen er det lagt til gnmn antatt maksimalforbruk av fly- og baneavisingsmidler per sesong og per uke. l'lyvisingsmidlcne er basert på glykol, mens det til baneavising kan benyttes midler basert på fonniat, acetat eller urea. Flyavisingsmidler inneholder i tillegg enkelte ginige tilsetningsstoffer. Antatt maksimalforbruk av bancavisingsmidler per sesong er stipulert til 70 tonn handelsvare (produktuavhengig) og maksimalt glykol forbruk er stipulert til ca 139 tonn. Lunhavnen har en utslippstillatelse for bruk av baneavisingsmidler tilsvarende et teoretisk oksygenforbruk på 30 tonn KOF/sesong og onsker også å sokc om en okning til 35 tonn KOF/sesong (tilsvarende ca. 100 tonn fonniat, 33 tonn acetat og 16 tonn urea). Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og losmasser samt tilforsel og virkning i resipienten. Behov for tiltak er vurdert på gnmnlag av mulige negative virkninger i resipienten. Ved vurdering av naturlig selvrensing er jord/losmasser og klimaforhold vurdert opp mot belastning/spredning av avisingsmidler. Baneavisingsmidler vil spres i hele rullebanelengden og hoveddelen er antatt å infiltrere 0-5 111 fra banekant. Avrenning fra rullebanen drenerer på ,·egetasjonsdekte arealer langs rullebanen mot overflateresipientene Langvatn (25%) og Lavangsvatn (50%) i Tårstadvassdraget og til Kjerkevatn (25%) med eget ncdborfclt. Flyavisingsvæsken samles opp og går til kommunal overvannsledning som munner ut i Ofotfjorden. Det anslås at 75 % av glykolen nonnalt går i kommunal spillvannsledning, 15 % drenerer mot Langvatn, 5 % spres utenom lunhavnens område og 5% spres på samme måten som baneavisingsmidlene. Det har vært problemer med overlop til Langvatn på gnmn av pumpestans, samt direkte avrenning fra snodeponict til l,1ngvatn i perioder med mye sno. I tilknytning til vassdragene er det verneområder (hekkeplasser for fugl). Tårstadvassdraget er et av fil naturlige eutrofierte vassdrag på Nordkalotten og er derfor vcmeverdig. Tålegrensen for Langvatn står i ferd med å overskrides ved tilforsler av flyavisingsvæske. Dette gjelder både glykol (oksiderbart organisk materiale) og tilsetningsstoffet S3/S 13. De ovrigc vannkilder berores bare i mindre grad. Tiltak for å oke oppsamlingsgraden av glykol og tiltak for å sikre at det ikke skjer direkte avrenning fra snodeponiet bor iverksettes. Det bor etableres sikring ved det kommunale spillvannsystemet for å hindre pumpestans slik at overlopct renner ut i Langvatn. Ved bruk av fonniatbasertc baneavisingsmidlcr vil tilfort organisk materiale kunne brytes ned i kantarealene langs banesystemene, forutsatt at nedbrytningskapasitetcn til jorda i kantarealene optimaliseres gjennom gjodsling. For acetat vil maksimalbelastningen såvidt overstige nedbrytningskapasiteten til kantarealene langs banesystemene. For urea vil maksimalbelastningen i betydelig grad overstige nedbrytningskapasitcten til kantarealene langs banesystemene. Framtidig bruk av urea anbefales ikke på grunn av okt fare for eutrofiering og mulig dam1else av ammoniakkgass som er ginig for fisk i resipientene. Ved et årlig utslipp av 35 tonn KOF fra baneavisingsmidler vil mesteparten brytes ned i kantarealene langs banesystemene. Et program for vannkvalitctsundcrsokelse av resipientene er foreslått.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfartsverket har Jordforsk, Aquateam og NGI vurdert miljomessige forhold og behov for tiltak ved brnk av avisingsmidler ved Kristiansund lufthavn, Kvernberget. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og losmasser samt tilforsel og virkning i resipienten. Ved vurdering av miljorisiko er det tatt utgangspunkt i en "worst case"-situasjon. Kristiansund lufthavn, Kvernberget ligger på Nordlandet i Kristiansund kommune. Flyplassen ligger på et platå som delvis er naturlig og delvis er skapt gjennom sprengning og oppfylling. Områdene omkring er kupert og består for en stor del av bart fjell og områder med liten losmasseoverdekning. Grontområdene langs rullebanen er anlagt på organiskjord, hvorav noe er naturlig og noe er tilfort som dekkmasser over steinfyllinger. Grontområdene har en velutviklet og tett grasvegetasjon, som fram til sommeren 200 I ble gjødslet og hostet som for. Forventet middelforbruk av glykol ( I 00 %) er 11 tonn og antatt maksimalt forbruk er 40 tonn. For sesongen 200 l /02 skal det brnkes Kilfrosts DF plus 80 (type I-væske) og Kilfrosts ABC li plus (type Il-væske). Middelforbruket av bancavisingsmidler er satt til 25 tonn mens maksimalt forbruk (produktuavhengig) er angitt til 80 tonn. Både flyavi sing og preventiv anti-icing utfores på flyoppstillingsområdet. Glykolholdig overvann og deler av smeltevann fra snodeponi samles i to overvannskummer og ledes til Byskogbekken som etter ca. I km munner ut i Omsundet. Langs banesystemene vil baneavisingsmidler og diffust spredde flyavisingskjemikalicr infiltrere i grontområder eller drenere til overvannssystem med avrenning til bekkene som drenerer flyplassområdet. Mengden overvann som dannes langs banesystemene antas å fordele seg slik: 40 % til Byskogbekken, 40 % til bekken mot Orvika/Øygarden og 20 % til bekken mot Glosvågen. Av disse er bekken til Glosvågen vurdert som verdifull og sårbar mens bekkene Orvika/Øygarden og Byskogen er vurdert som mindre verdifulle. Maksimalforbruk av urea vil overbelaste alle bekkene, og spesielt kritisk blir dette for bekken til Glosvågen. Dersom en forutsetter at bekken til Glosvågen skal skjermes mot periodisk overbelastning med baneavisingsmidler mens slike effekter kan aksepteres i Byskogbekken og bekken til Orvika/Øygarden, kan maksimalt årsforbruk ikke overstige 126 tonn fonniat, 48 tonn acetat eller 17 tonn urea. Ved brnk av formiat- eller acetatbaserte midler kan det dermed brukes angitt maksimal mengde baneavising (produkt) på 80 tonn/sesong. Ved maksimalt forbruk av flyavisingskjemikalier (40 tonn ren glykol/år) vil Byskogbekken overbelastes kraftig med organisk stoff, noe som vil gi omfattende luktproblemer og en svært dårlig vannkvalitet gjennom avisingssesongen. Ved forbruk av flyavi singskjemikalier utover dagens nivå (11 tonn ren glykol/år) anbefaler vi at glykol forurenset overvann ledes til dyputslipp i Omsundet. Preventiv antiicing kan utføres på flyoppstillingsområdet uten å gjøre noe med dagens dreneringslosning.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfartsverket har Jordforsk, Aquateam og NGI vurdert miljømessige forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Molde lufthavn, Årø. I vurderingen er det lagt til grunn antatt maksimalforbruk av fly- og baneavisingsmidler per sesong og per uke. Flyvisingsmidlene er basert på glykol, mens det til baneavising kan benyttes midler basett på fonniat, acetat eller urea. Flyavisingsmidler inneholder i tillegg enkelte giftige tilsetningsstoffer. Antatt maksimalforbruk av baneavisingsmidler per sesong er stipulert til 45 tonn handelsvare (produktuavhengig) og maksimalt glykolforbruk (100 % glykol) er stipulert til 64 t01rn inkl. preventiv anti-icing ved gate. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og løsmasser samt tilførsel og virkning i resipienten. Ved vurdering av naturlig selvrensing er jord/løsmasser og klimaforhold vurdett opp mot belastning/spredning av avisingsmidler. Overvann fra lufthavna drenerer til sjøen, direkte eller indirekte via infiltrasjon. Den planlagte forlengelsen av utslippsledningen for overvann fra oppstillingsplassen bør gjennomføres pga. luktproblemer knyttet til anaerob nedbrytning av flyavisingsvæsken. Dersom dette ikke er tilstrekkelig til å unngå luktplager, bør snø inneholdende flyavisingsvæske lagres i snødeponi med avrenning til samme avløp som overvann fra flyoppstillingsplassen. Det er lite trolig at de planlagte maksimale utslippene av fly- og baneavisingskjemikalier vil fa andre negative konsekvenser for miljøet, og det er derfor ikke behov for ytterligere tiltak.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfartsverket har Jordforsk og Aquateam vurdert miljømessige forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Røros lufthavn. Vurderingene er basert på erfart og antatt framtidig forbruk av fly- og baneavisingsmidler. I vurderingen er det lagt til gnnm antatt gjennomsnittlig forbruk og antatt maksimalforbruk per sesong. Forventet sesongforbruk av formiat er stipulert til 4,5 t01m. Antatt maksimalforbruk per sesong er stipulert til 6 tonn formiat. Forventet middelforbruk av glykol er 1, 1 to1m glykol/sesong og antatt maksimalforbruk til 2,2 tonn glykol/sesong. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsm01m og løsmasser samt tilførsel og virkning i resipienten. Ved vurdering av naturlig selvrensing er jord/løsmasse/klimaforhold vurdert opp mot belastning/spredning av avisingsmidler. Formiat vil spres i hele rullebanelengden og hoveddelen er antatt å infiltrere fra O - 10 m fra banekant. Glykol og tilsetningstoffer i flyavisingsmidlene vil spres som overvann og brøytesnø på et ca 3,5 da stort område sør for terminalbygget. A visingsmidler som ikke brytes ned vil infiltrere til underliggende grunnvann som drenerer til elvene Glonuna og Håelva. Behov for tiltak er vurdert på gnumlag av mulige negative virkninger i resipientene. Arealet for deponering av glykolholdig sne og overvaim bør nær dobles, samt gjødsles og slås. Glykolholdig brøytesnø fra flyavisingsområdet bør spres på arealer som ikke mottar glykolholdig overvann fra flyavisingsområdet.